Er evnen til å reprodusere "plutselighet" noe som viser igjen på målinger? I så fall, på hvilken måte?
Det er det vi ikke helt vet, men forsøker å finne ut av.
Hypotesen er at fasekorrekt gjengivelse av ledende flanke i en transient har noe med det å gjøre. Altså vil jeg sette ett forsterkerkort og en DSP-kanal på hvert høyttalerelement og korrigere for løpetider etc for å få transienten samtidig til lytteposisjon fra alle elementer. Så jeg behøver en skokk små forsterkere. Dessuten mistenker jeg at dette vil kreve noe større båndbredde enn hva en klasse D-forsterker med sitt induktive utgangsfilter kan få til. Derfor er disse forsterkerne konstruert med 100 kHz båndbredde for å være på den sikre siden. Stort dynamisk spenn fra støygulvet til maksimal utstyring kan heller ikke skade. Da vil lyder smelle til fra en taus og «svart» bakgrunn, selv om det bare er en gitarstreng heller enn et kanonskudd.
Men vi får vel høre etterhvert om disse viser seg å ha den egenskapen, og om det i det hele tatt er noen hørbar forskjell mellom disse og f eks Hypex NC400. Armands målinger over viser allerede at disse har vesentlig lavere støygulv og forvrengning enn NCore. Armand målte 15 uV støy, NC400 har 24 uV. Armand målte 0,00047 % THD+N ved 100 W ut, NC400 har 0,0007 %. Vi kommer også pent under støygulvet i de forskjellige Neurochrome Modulus-x86-forsterkerne, f eks 28,5 uV for Mod-286, samtidig som vi matcher dem på forvrengning. Derimot havner vi noe høyere enn Benchmark AHB2’s 7,1 uV. Ikke så verst.
Forskjellen fra forrige prototype til denne er blant annet OPA1612 opamper i stedet for LME49740 og en god del høyere NFB. Denne har ca 88 dB NFB ved 20 kHz, forrige (og NCore) har 53 dB. Jevnt over har denne ca 50 dB mer NFB enn en vanlig 11x LM3886 eller LM4780 chipamp gjennom hele audiobåndet. Det betyr at de typiske 0,004 % (-88 dB) THD+N fra en brokoblet LM4780 (BR100 i AN-1192) reduseres til ca -138 dB. Det er godt under verdiene Armand målte, så vi kan gå ut fra at
ingen ting av den målte støyen og forvrengningen kommer fra LM4780. Alt kommer fra de andre opampene, signalkilden, eller måleinstrumentet. Ytterligere økning av NFB f eks til 100 dB ved 20 kHz vil forsåvidt være kult, men vil ikke påvirke tallene.
Når vi byttet til OPA1612 var det fordi denne har halve støytettheten og halve forvrengningen sammenlignet med LM49740. OPA1611 er derimot litt mer kilen på lastimpedans, så det blir en avveining mellom lave impedanser for lavest mulige støy eller høyere impedanser for lavest mulige forvrengning. Her prøvde vi å treffe en balanse mellom de to hensynene. Impedansene i den versjonen Armand bygde og målte er en god del høyere enn hva jeg simulerte for noen dager siden. Den målte forvrengningen nå er likevel litt høyere enn i forrige prototyp, så det er mulig at vi endte opp med å prioritere lav støy fremfor lav forvrengning denne gangen. Men det er kanskje riktig prioritering også.
En annen ting som tyder på at Armands målinger ihvertfall delvis plukker opp «ekte» forvrengning fra kretsen er at spektrumet er litt annerledes enn i forrige versjon. Den manglet totalt fjerdeordens forvrengning, men kunne noen ganger vise et hint av femteordens. Denne versjonen viser et monotont fallende spektrum med andre-, tredje- og fjerdeordens, men ikke femteordens. Mye av den målte andre- og tredjeordens forvrengningen kommer nok fra måleinstrumentet og/eller signalkilden, men jeg tipper det er en signatur av OPA1612 vs LME49740 vi ser i fjerde- og femteordens.
Det vil være OPA1612’ene som setter begrensningen for hvor lavt vi kan komme i THD+N. Det er tre av dem med litt forskjellige gain og impedanser. En enkelt OPA1611 med enten +10x eller -1x gain har THD+N rundt -136 dB. Med tre av dem i serie burde THD+N rundt 128-130 dB være mulig, men vi vil jo ikke være i stand til å måle det, langt mindre høre det.