Holder dette litt kort og forenklet, men min oppfatning/tro er at:
1 - Point source (PS) vs line source (LS) - tror ikke at LS er noen ubetinget vinner, ikke PS heller for den saks skyld. Jeg tror LS er enklere å få til å bli, relativt, bra siden kobling mot rommet er bedre (større) og akustikken er enklere å temme.
PS har ideelt sett 6 flater de reflekteres fra (med tidsopphold) mens LS kun har 2.
2 - Med en serie av like elementer, som får nøyaktig samme signal, blir individuelle forskjeller og avvik effektivt maskert pga SPL for serien avtar med -3dB mens hvert individuelle avvik får -6dB reduksjon ved dobling av distanse. Med andre ord så får det som er intensjonen (signalet) en "forsterkning" i lytteposisjon mens avvik får en demping i lytteposisjon.
3 - Rette LS gir et tidsavvik mellom topp/bunnelement og midtelement. I tillegg kommer tak/gulvrefleksjon. Ved å krumme LS for å gi et mindre fokuspunkt (som en parabol) så reduseres tisdavviket - men på bekostning av kontinuerlig refleksjon via tak/gulv.
Et fullstendig fokusert LS (der alle ementene peker på nøyaktig samme punkt) nærmer seg kanskje PS i oppfattelse?
Jeg har ikke fordypet meg i temaet, har lest en del men ikke studert dette til fungerspissene. Som nevnt innledningsvis i denne byggetråden kunne jeg ikke engang kalkulere total impedans
Sammenheng mellom høyttalerparametre er også et uavklart kapittel - så kritikk og tanker er jeg bare for