vi trenger en tråd for dette; i for stor grad er dette emnet spredt rundt omkring i andre tråder, samtidig som det er et emne som mer og mer gjør seg gjeldende som ett krystalliseringspunkt for mye av den politiske debatten. viktig i den sammenhengen er å se at en også innen dette feltet - som så ofte ellers - finner legitime og frigjørende bevegelser samt degenererte og groteske varianter. det fordrer at en kjenner til saken på en slik måte at en ikke kaster barnet ut med badevannet. typiske eksempler på kortslutninger innen denne problematikken er f. eks. når en identifiserer identitetspolitikk med den politiske venstresiden - hvor vi jo også finner den - og glemmer ut at den i like stor grad finnes på høyresiden i politikken.
den umiddelbare foranledning til tråden var en artikkel i aftenposten av rossavik om fenomenet (https://www.aftenposten.no/meninger...li-autoritar-Jeg-har-erfaring--Frank-Rossavik), og en lenke til en artikkel av nancy fraser som i det minste gir oss en analyse som vil kunne hjelpe en i å unngå kortslutninger.
To sum up: today’s struggles for recognition often assume the guise of identity politics. Aimed at countering demeaning cultural representations of subordinated groups, they abstract misrecognition from its institutional matrix and sever its links with political economy and, insofar as they propound ‘authentic’ collective identities, serve less to foster interaction across differences than to enforce separatism, conformism and intolerance. The results tend to be doubly unfortunate: in many cases, struggles for recognition simultaneously displace struggles for economic justice and promote repressive forms of communitarianism. The solution, however, is not to reject the politics of recognition tout court. That would be to condemn millions of people to suffer grave injustices that can only be redressed through recognition of some kind. What is needed, rather, is an alternative politics of recognition, a non-identitarian politics that can remedy misrecognition without encouraging displacement and reification. The status model, I have argued, provides the basis for this. By understanding recognition as a question of status, and by examining its relation to economic class, one can take steps to mitigate, if not fully solve, the displacement of struggles for redistribution; and by avoiding the identity model, one can begin to diminish, if not fully dispel, the dangerous tendency to reify collective identities.
https://newleftreview.org/issues/II3/articles/nancy-fraser-rethinking-recognition
vi kjenner jo ellers til groteske utslag av den identitetspolitiske tenking i debatten om kulturell appropriasjon som visstnok har nådd kjøkkenet til amerikanske spisesteder, så det er et emne som er i stand til å politisere det meste… desto viktigere å holde tunga rett i munnen.
teoretiske innspill/lenker så vel som eksempler hører hjemme i en slik tråd.
den umiddelbare foranledning til tråden var en artikkel i aftenposten av rossavik om fenomenet (https://www.aftenposten.no/meninger...li-autoritar-Jeg-har-erfaring--Frank-Rossavik), og en lenke til en artikkel av nancy fraser som i det minste gir oss en analyse som vil kunne hjelpe en i å unngå kortslutninger.
To sum up: today’s struggles for recognition often assume the guise of identity politics. Aimed at countering demeaning cultural representations of subordinated groups, they abstract misrecognition from its institutional matrix and sever its links with political economy and, insofar as they propound ‘authentic’ collective identities, serve less to foster interaction across differences than to enforce separatism, conformism and intolerance. The results tend to be doubly unfortunate: in many cases, struggles for recognition simultaneously displace struggles for economic justice and promote repressive forms of communitarianism. The solution, however, is not to reject the politics of recognition tout court. That would be to condemn millions of people to suffer grave injustices that can only be redressed through recognition of some kind. What is needed, rather, is an alternative politics of recognition, a non-identitarian politics that can remedy misrecognition without encouraging displacement and reification. The status model, I have argued, provides the basis for this. By understanding recognition as a question of status, and by examining its relation to economic class, one can take steps to mitigate, if not fully solve, the displacement of struggles for redistribution; and by avoiding the identity model, one can begin to diminish, if not fully dispel, the dangerous tendency to reify collective identities.
https://newleftreview.org/issues/II3/articles/nancy-fraser-rethinking-recognition
vi kjenner jo ellers til groteske utslag av den identitetspolitiske tenking i debatten om kulturell appropriasjon som visstnok har nådd kjøkkenet til amerikanske spisesteder, så det er et emne som er i stand til å politisere det meste… desto viktigere å holde tunga rett i munnen.
teoretiske innspill/lenker så vel som eksempler hører hjemme i en slik tråd.
Sist redigert av en moderator: