G
Politikk, religion og samfunn Identitetspolitikk og anerkjennelse
- Trådstarter Dr Dong
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
G
Gjestemedlem
Gjest
Jakten på synderen
Kjetil Rolness
https://www.aftenposten.no/kultur/i/WbdVxa/Jakten-pa-synderen
Når politisk korrekthet blir til religion. Og hvem som helst kan bli synder.
Skandalenes tid er forbi. Trodde vi for femogtyve år siden. Alt var lov (vi var liberale individualister), og ingenting ble tatt helt alvorlig (vi var postmoderne ironikere).
Men puritanerne og formyndermenneskene er tilbake i nye klær, i nye medier, med ny makt til å skape kollektiv fordømmelse og forargelse. Selv basert på luft og gammel moro. Har du levd en stund, stoler på din sunne fornuft eller tror du vet hva moral er, vil du knapt skjønne hva det skandaløse består i.
Vi fikk et eksempel i forrige uke. En politisk verdensnyhet utformet som en filmscene, med en litt for ung og pen stjerne i hovedrollen.
En angrende Aladdin
Statsministeren står foran pressen inne i et fly, midt i valgkampen. Han er blitt avslørt av et gammelt fotografi i en skoleårbok. Han sier med store, triste øyne: Jeg burde ikke gjort det. Jeg burde visst bedre. Jeg er lei meg. Jeg beklager dypt.
Journalistene kaster seg over den angrende synder: Vil du gå av? Hvordan vil du forklare dette til barna dine? Hvorfor har du brukt så lang tid på å beklage? Når du går til sengs i kveld, hva vil du tenke om denne dagen?
Nei, han hadde ikke drept noen. Ikke bedrevet spionasje, begått underslag eller vært utro. Justin Trudeau, folkevalgt statsleder i Canada, hadde kledt seg ut som Aladdin. Med turban, kappe og brunmalt hud. På en kostymefest med temaet «arabiske netter». Da han var lærer, for atten år siden.
Og ti år tidligere, som skoleelev, hadde han sunget «Day-O» med mørk ansiktssminke og afroparykk.
For slike forbrytelser finnes det ingen foreldelsesfrist eller unnskyldning. Det som en gang var uskyldig moro, kan med tiden bli en alvorlig krenkelse. Du skal dømmes ut fra vår tids sensitivitetsnormer - med tilbakevirkende kraft, uten formildende hensyn. Noe synderen var smart nok til å skjønne:
«Å sverte seg i ansiktet er, uavhengig av kontekst og omstendigheter, alltid uakseptabelt, på grunn av den rasistiske historien til «blackface». Jeg burde forstått det da, og aldri gjort det.»
Men var det ikke en forbrytelse uten ofre? Nei, Trudeau uttrykte sin medfølelse med tusenvis av hardt rammede. Alle som opplever rasisme på daglig basis, som nå var «dypt såret av de forferdelige valgene jeg tok for mange år siden».
Karakterdrap og gruppedynamikk
Selveste Mr. Politisk Korrekt på G-20-nivå, eks-dramalæreren som ynder å la seg fotografere i turban under statsbesøk i Østen, var over natten blitt til angrende rasist. Mange nøt skadefryden. Og høyresiden syntes plutselig at venstresidens krenkelseshysteri var verdt å kopiere. Det konservative partiets statsministerkandidat uttalte:
«Som alle canadiere ble jeg ekstremt sjokkert og skuffet da jeg fikk vite om Trudeaus handlinger. Å bære «brownface» er et klart uttrykk for hån og rasisme. Det var like rasistisk i 2001 som det er i 2019. Vi ser en person som fullstendig mangler dømmekraft og integritet, og en som ikke er egnet til å styre dette landet.»
Et slikt karakterdrap følger av en gruppedynamikk som setter alle vanlige kriterier for debatt, journalistikk og rettsvurderinger ut av spill. Ingen spurte om stemplingen var riktig eller meningsfull. Mediene refererte til den «rasistiske sminken» som om det var en saksopplysning.
Ingen spurte om intensjonen bak utkledningen. På et av festbildene står «Aladdin» med armene rundt to ekte asiater i turban. En av dem sier i dag: «Jeg vet at han ikke gjorde narr av noen. Hadde jeg følt det, vil jeg selvsagt ikke stilt opp på bildet.» Ingen lyttet. En annen partileder i Canada er sikh. Han sa «rasisme». Ingen sa imot.
Og ingen turte å si: Men dette er en parodi på antirasisme! En latterlig anklage mot en politiker som i årevis har arbeidet mot rasisme og intoleranse! Alle la ansiktet i alvorlige folder foran kameraene. Alternativet var å plassere seg selv i gapestokken ved å ta lett på rasisme.
En ny religion
Slik ble den canadiske heksejakten en imponerende maktdemonstrasjon fra noe som i realiteten er en verdensomspennende moralsk mobb. En nettbasert inkvisisjon som påberoper seg retten til å tiltale, dømme og straffe folk for rasisme, islamofobi, misogyni, homofobi eller transfobi. Minoritetenes rettighetskamp - som nærmest er vunnet i Vesten - har sporet av til å bli en jakt på kjettere. Og blir du først hengt ut, kan bare bekjennelsen redde deg: Jeg har syndet.
Det ligner en ny religion, slik den engelske forfatteren Douglas Murray påstår i den nye boken «The Madness of Crowds». Forkjemperne for identitetspolitikk og interseksjonalitet har lagt ut snubletråder overalt. En nobelprisvinner mistet verv og rykte etter en dårlig spøk under en konferanse i Asia. En ingeniør i Google fikk sparken for å vise til biologiske kjønnsforskjeller. En hvit forfatter fikk refs for å bruke minoritetspersoner som romanfigurer. Litterær innlevelse i andres liv er blitt suspekt og forkastelig.
Dessverre synes denne identitetspolitiske galskapen å være smittsom, og på vei til Norge. Stovnerrevyen ble i vår utsatt for samme anklage som Trudeau. Marian Hussain, inkluderingspolitisk leder i SV, satt på Dagsnytt 18 og fortalte Shabana Rehman, en av de virkelige heltinnene i norsk integreringshistorie, at hun hadde vært produsent for en rasistisk revy. Fordi «blackface» var blitt brukt i en sketsj om... politirasisme.
En stupid og skammelig demonstrasjon av hva den nye moralismen handler om: Ikke å bekjempe virkelig rasisme. Ikke å beskytte svake grupper og deres identitet. Men å ta monopol på sannheten, se maktovergrep overalt og påføre andre skam basert på falske anklager. Det finnes mange former for svartmaling.
Her har vi en forsker på Oslo Met som tar den helt ut. Tør vi egentlig puste for å ikke bli stemplet som rasister
For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker - Fellesrådet for AfrikaGGjestemedlem
Gjest
Jo den der bør leses, om ikke annet enn som en illustrasjon på hvor langt fremskreden galskapen har kommet og hvor venstresiden er på vei.
En smakebit:
«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte.»
Minner da veldig om et par tråder her på HFS hvor motargumenter til menighetens evangelium er både uønsket og bannlyst...
UUtgatt24668
Gjest
Dette er helt ekstremt. For en skammelig svartmaling av hele vårt samfunn og kulturarv.
Meiner du at dette er eit uttrykk for venstresida? Skal ein forstå deg slik at det motsatte, høgresida forsvarar eugenikken og den generelle rasismen? Er fellesrådet for Afrika eit forsøk på kommunisme?GGjestemedlem
Gjest
Ingen av delene.
Det høyst problematiske her er i bunn og grunn identitetspolitikkens natur. Det at vi på død og liv skal klassifisere mennesker i grupper og kun forholde seg til mennesker som en enhet i den gruppen de tenker på. Rase, kjønn, seksualitet, etnistitet, .. de finner båser for det meste og de dyrker offermentaliteten og bruker skam og hets som våpen. ... som jo er fånyttes om de støter på en rakrygget person.
Det er ingen generell rasisme på høyresiden, for der er tonen at man ser på mennesker som individer og dømmer dem ut i fra hva de har å tilby, hva de har prestert, hvilke verdier de har, hvilken agenda de har, om de er smarte eller idioter .. og alt slikt. Hvilken "gruppe" de tilhører eller identitetspolitkere prøver å pute dem i er likegyldig. Rasisme kan være et problem, men stort sett så handler det om at folk mistror og ikke stoler på noen fordi de har båssatt dem i en identitetsgruppe, og ikke ser på mennesker som individer. Ja det finnes rasister og det finnes rasisme, stort sett bygget på uvitenhet og frykt ... og mest av alt identitetspolitiesk tankegods.
"Felesrådet for Afrika" kjenner jeg egentlig ikke til, men om denne personen er representativ for hva de handler om så burde de se seg om etter noen andre som skal snakke for dem. Dette har ikke noe med kommunisme å gjøre, kun med ekstrem identitetspolitisk galskap. Å gud, gi meg heller en ekte kommunist, en fra NKP eller Tjen folket, Antifa eller Røde Brigader .. vi har nok mye å snakke om og det tar kanskje litt tid før jeg får overtalt dem til bedre tanker, jeg misliker politikken deres men jeg har tross alt respekt for dem. Heller en smart fiende enn en hjerneskadd tuttemulle. Dette vesenet har jeg ikke annet en dyp forakt for.Sist redigert av en moderator:
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.949
- Antall liker
- 10.458
Hva med den muslimske invasjonen? Alle med litt mørkere hudfarge enn gode norske nordmenn er jo muslimer, og dermed potensielle terrorister. Hvis de ikke er det så er de i allefall kulturødeleggere.
Er omgrepet "sosialistiane" ein identitetspolitisk kategori?
deph har ikke forstått identitetspolitikkens vesen; han tror all gruppetenking er identitetspolitikk - upåaktet den selvmotsigelse hans retorikk fører ham til.GGjestemedlem
Gjest
Alle kan identifisere seg med en gruppe, det gjør vi nok alle. Å samarbeide om noe er god gruppetenking og å føle tilhørighet er nok et gode for mange, men å først og fremst å se på et individ som medlem og dermed representativ for en gruppe er et feiltrinn. Spesielt når alle gruppene nitidig er arrangert i et offerhierarki. Da handler det ikke om hvem du er , hva du mener, hva du har gjort på godt og vondt men hvilken gruppe du "tilhører" i følge identitetspolitikerne.
Da starter alle argumenter med "jeg som en ..." i stedet for jeg, og da utviskes individet og mennesket til fordel for "gruppen", og når den er så nitid arrangert så mister mennesket all individuell verdi og innfinner seg med å være en tannhjul.
Jeg vil ikke at det skal være slik.
Forsåvidt gode tanker det, deph, men da stusser jeg på dine ordvalg ellers; "søppelvenstre, venstreekstreme, kommunister, sosialister" osv.
Hvem er disse?
Når jeg f.eks bruker ordet "høyreekstreme" er det definert som grupperinger i Frp og lengre mot høyre. Dine definisjoner er litt verre å få tak på, da det til tider virker å innbefatte alle vest for Venstre.
^
^
det var en bevegelse som identifiserte seg med grunnleggende ideer som stormet bastillen! den gjorde selv eksistensen på askøy til noe en kunne like. de var gruppe nok. de identifiserte seg med gruppen. de kunne knapt tenke seg å eksistere som mennesker med verdighet uten gruppen. tror du verdighet er et sandkorn løsrevet fra andre korn og fjellet.
det er nesten trist å se hvordan det du selv tar som en selvfølgelighet skygger for den kamp som grupper og bevegelser har kastet seg inn i for at du skal kunne sitte der i din sløve selvtilfredshet.Sist redigert:GGjestemedlem
Gjest
Kommunisme er vel etabletrt nok som ideologi. Vi så nok av det i forrige århundre, og jeg tror det er litt overflødig å nevne eksempler.
Jeg har besøkt Tuol Sleng, the killing fields og politiske fengsler i Romania så jeg får piggene ut når det kommer til kommunisme og de som fremdeles fremmer denne ideologien. Vi har ett slikt selverklært kommunistisk parti på Stortinget og den ideologien er jeg sterk motstander av.
Med vensterekstreme mener jeg de som er ærlig med at de ønsker kommunisme, revolusjon og planøkonomi (rød- eller grønnmalt), men også de som ser spøkelser rundt hver hushjørne som Anfita. Folk med gode intensjoner men med skylappene på så det rekker. Folk som like gjerne ødelegger en forelesning fra forelesere de er uenige med til å gå i klinsj med ekte fascister og rasister. De som ikke klarer å se forskjell på en konservativ politiker og en med det litt annet synspunkt enn dem og en genuin høyreektremist som Tveit og Lysglimt.
Jeg har sikkert sagt det før men forskjellen på henholdsvis radikale venste- og høyre er at høyresiden har klart og tydelig tatt avstand fra fascismen, som er endepunktet der.. og venstresiden som aldri har tatt tilsvarende avstand fra kommunismen.. som er endepunktet på ytterste venstrefløy.
Jeg ser på meg selv som en ganske liberal, og spesielt soaialliberal sentrum-høyre "politiker" .. selv om jeg jo ikke er en politiker men bare noen som mener noe og gjerne deler meningene og prøver å overbevise.
For å summere opp så bruker jeg slike kraftuttrykk for å prøve å få folk til å bli individer og ikke bare se seg selv som representanter for en gruppe.
du er ikke et individ i politisk forstand, du gjør deg til det – for å vri på et uttrykk fra feministen simone (du fødes ikke som en kvinne, du bli det)! Og det forutsetter de andre, gruppen, som anerkjenner deg som det.
utenfor kan du spise og pule, men det trenger en ikke politikken til, ikke å være et individ engang, ut over å være en numerisk entitet som gud muligens kan telle.
Det er mykje som tyder på at nyliberalisme er komen i staden for sosialdemokrati. Og at nyliberalisme ikkje er i stand til å takle klimautfordringane. Idelogane bak nyliberalismen, den austerrikse skulen seier at det er ein styggedom at staten grip inn med økonomisk styring, noko som er ein føresetnad for å komme vekk frå at ein skal fikse klimautfordringane ved hjelp av flyskam og elbilar. Gjennomgripande, overordna tiltak er nødvendig, er eg redd.
Høyr her (veldig god lydkvalitet på innspelinga, eigentleg) frå 4min 17 sekund og ut: "Retten til å bære gevær"
https://www.youtube.com/watch?v=zDq-mWAUQbU&list=RDzDq-mWAUQbU&start_radio=1&t=7
frode hellland, dekan ved det humanistiske fakultet på blindern. mannen som får opplysningskritikk av religioner til å bli som antisemittisme og annet styggedom. slikt gjennomsyrer nå snart vårt største universitet – dette er ledelsen, de såkalt fremst av oss. her et lite tilsvar fra truls wyller, et opplysningsmenneske det oppe i midtnorge. helland har svart i neste nummer, og wyller bør slutte å være så snill med idiotien.
her er hellands svar til wyller i morgenbladet av 29. november:
Wyllers eksempel
Religionskritikk er jeg for. Men Truls Wyllers «kritikk« av islam er noe helt annet.
I boken Rasismens retorikk analyserer jeg flere former for rasistisk retorikk som er i omløp i norsk offentlighet i dag, og Truls Wyllers tekster mot islam og norske muslimer er blant eksemplene. I sitt innlegg i Morgenbladet 22. november, stiller han seg «fullstendig uforstående» til mine påpekninger, og hevder at han aldri har «vært i nærheten av å formulere» seg slik han faktisk har formulert seg.
Dette faktum bekreftes interessant nok av hans eget forsvarsinnlegg. Også i sitt tilsvar til meg resirkulerer han nemlig forestillingen om at «mainstream islam» er det samme som religiøs ekstremisme. Dessuten gjentar han påstandene om at «mainstream-islam», altså det han hevder den gjengse norske muslim tror på, innebærer at de er «umyndige individer». Han tillegger dermed norske muslimer holdninger og tankesett som utdefinerer dem fra den rasjonelle, opplyste diskurs. Slik reproduserer og styrker han fordommer mot en norsk minoritet, fordommer som historien ha vist oss kan være farlige.
Dette blir ikke mindre illevarslende av at Wyller hevder at «mainstream» muslimer er «umyndige» i «Immanuel Kants terminologi». Det finnes nemlig en helt spesifikk «religionskritikk» hos Kant som faktisk har store likhetstrekk med den kantianeren Wyller serverer. Kant kritiserer en rekke steder én bestemt religion nettopp for å være uforenlig med autonomi og opplysning, fordi den påstås å være bokstavtro og stå for heteronomiens prinsipp, den utgjør «et teokrati» og vil detaljstyre hverdagsliv og samfunnsliv gjennom arkaiske ritualer. Den religionen Kant «kritiserer» på denne måten, er jødedommen.
Immanuel Kant inntar en viktig plass i enhver noenlunde grundig fremstilling av tysk antisemittisme, blant annet fordi han på mange måter innvarsler en ny type jødehat, nettopp gjennom sin tilsynelatende rasjonelle og opplyste argumentasjon. Og for ordens skyld: religionskritikk er jeg for. Men dette er noe helt annet.
Derfor peker jeg i boken på strukturlikheten mellom Kants «kritikk» av jødedommen og Wyllers «kritikk» av islam. Wyller hevder, helt parallelt med Kants «kritikk» av jødedommen, at «mainstream islam» innebærer dogmatisk bokstavtro, for eksempel på gamle straffemetoder, som i stedet for autonomi og selvstendig tenkning setter en «blind lydighet» som er «identisk med politisk ufrihet», og dermed utelukker «moralloven», eller den selvstendige «moralske sans» som er nødvendig for oss «borgere av vestlige land», som han uttrykker det. I begge tilfeller avskrives en minoritet, den frakjennes full menneskelighet.
Frode HellandSist redigert:
Kanskje, men så har du fenomener som Trump og «basen» hans. Det er ren og skjær identitetspolitikk. Alt handler om å «heie på laget», ikke om innholdet i politikken eller om smålige spørsmål som rett vs galt eller sant vs løgn. Trump har vært i stand til å kuppe GOP i en slik grad at kongressfraksjonen til enhver tid etterplaprer den seneste løgnhistorien hans, alt for ikke å bli dømt ut av realityshowet med en illsint tweet i grålysningen. Den minste kritikk anses som grov illojalitet og straffes med utstøtelse. Ubehagelige fakta erstattes av alternative fakta, som gjentas og gjentas til de blir trossetninger og bevis på at man «heier på riktig lag».
Hva annet er det enn identitetspolitikk gått amok?Sist redigert:
deph vet ikke hva identitetspolitikk går ut på! det er derfor han til stadighet kritikkløst bruker det om ting han er uenig i.
han sitter på askøy og tror at enhver gruppering av individer som fremmer sine krav pr. def. har med identitetspolitikk å gjøre. han ser ikke forskjell på arbeiderbevegelse, borgerrettighetsbevegelse og safe spaces på campus. det er alt sammen det samme. han ser ikke forskjell på en simone de beauvoir og forskjellsfeministene.
han tror at alt som har med grupper å gjøre er identitetspolitikk. han tror at individet et det eneste i sin løsrevethet fra enhver samfunnsmessig struktur som ikke har med identitetspolitikk å gjøre. han er blind for at den enkelte ikke står overfor andre individer som et tilfeldig treff ute i*(hans intellelktuelle) ørken, men påtreffer interesser som angår grupper. han vet rett og slett ikke hva et samfunn er. selv thatcher anerkjente familien som en gruppe i dette samfunnet av lone rangers som deph tilber. eller i det minste synes å tllbe i sitt blinde ritt mot identitespolititikken.
enhver gruppetenking er for deph identitetspolitikk. bare ikke den gruppen han selv bejaer.
det er litt trist; identitetspolitikk er et problem; deph tar og avproblematiserer på samme måte som gamle akp-ml sa: alt er politikk. da er intet politikk, siden distinksjonen forsvinner.Sist redigert:
i tillegg elsker jeg folk som gjør narr av profeten jordan, identitetspjatteren og aksøyguru.
https://www.theguardian.com/comment...an-peterson-anti-censorship-website-thinkspot
artikkelen deph lenket til men ikke forstod en meter av.
https://www.hifisentralen.no/forume...spolitikk-og-anerkjennelse-4.html#post2951556GGjestemedlem
Gjest
Å abonnere på sitt verdensbilde fra NYT og The Guardian medfører frivillig kastrering, underkastelse og ydmykhet. En intellektuell dørmatte er kanskje et bilde som bør komme med litt klister.
Alle "profeter" skal gjøres narr av. Det er faktisk en krystallisering av om de har noe å by på eller ikke. Alle "profeter" som ikke tåler kritikk, latterliggjøring og hard motstand er falske profeter. De som må ty til vold og bomber i stedet for ord og tanker skylles ned som Karius og Baktus.
Det sagt så aner jeg at det er noe spesifikt Jordan har sagt som du er veldig uenig i, men som du ikke finner noen som du kan bryne deg på omkring disse ideene. Jeg skal gjerne være djevelens advokat om du vil.
fra dagens morgenbladet:
kjapp nedskyting av argumentativ kortslutning basert på politisk havari.Sist redigert:GGjestemedlem
Gjest
How virtue-signalling defined this decade
Ostentatious ‘goodness’ is now the currency of our age.
https://www.spiked-online.com/2019/12/13/how-virtue-signalling-defined-this-decade/
This decade will be remembered for many global social and political developments: the rise of populist movements; a disenchantment with mainstream political parties; increased levels of migration, and consequent antagonism to it; the sharpening of political antagonism in the public sphere; the growth of veganism, and the often connected growth of environmentalism; and a radical re-evaluation of notions of gender and sexuality.
One of the most interesting and influential developments has been the emergence of ‘virtue-signalling’, a phrase coined in 2015 by the British journalist James Bartholomew to denote the habit of expressing fashionable or acceptable opinions to ingratiate oneself with strangers and increase one’s popularity – even if uttered insincerely.
It was the most important development of the 2010s because it helped to shape the debate on all the societal shifts named above. Without the evolution of public virtue-signalling, which evolved in tandem with social media, we wouldn’t hear so much noise today from folks declaring how much they care about women’s rights, gays, the NHS, transsexuals and the environment.
Saying certain words to gain attention and popularity (often from the opposite sex), or to make you appear morally righteous, is nothing new – it’s just that it’s far easier to do now. In his 1871 work, The Descent of Man, Charles Darwin introduced the idea of adaptive traits conferring on animals and humans sexual advantage. He would have recognised virtue-signalling as part of the mating game. In the same century, the German philosopher Friedrich Nietzsche wrote copiously about people who professed to ‘care’ in order to make themselves gain the upper hand. In The Genealogy of Morals (1887), for instance, he denounced ‘that Pharisee tactic of the sick, the loud gesture, whose favourite part is that of “righteous indignation”… this hoarse indignant bark of the sickly dog, the biting, rabid deceit of such “righteous” Pharisees.’
Nietzsche was often fond of writing in a manner that mimicked and referenced the Bible (his father was a Lutheran pastor), especially in Thus Spoke Zarathustra (1883-5). The Pharisees were a religious movement active in the life of Christ, and are denounced in all four gospels of the New Testament for their greed, ostentatious religiosity and, well, virtue-signalling. Most witheringly, in Matthew 6:5, Jesus says of them: ‘And when thou prayest, thou shalt not be as the hypocrites are: for they love to pray standing in the synagogues and in the corners of the streets, that they may be seen [by] men.’
Just as Nietzsche wasn’t quite the ‘Antichrist’ he professed to be, the Jesus of the New Testament wasn’t the proto-hippy do-gooder who went around saying everyone should only be really nice to each other. He could spot dubious displays of morality long before it became the most useful cliché of this decade. He denounced virtue-signalling centuries before we did.
herlig!
eksempel på hvordan ta klea av profet jordan:
https://www.currentaffairs.org/2018/03/the-intellectual-we-deserve
avslutningen bør en få med. en skikkelig rekyl etter å ha avkledd profeten.
This much should be obvious from even a cursory reading of him: If Jordan Peterson is the most influential intellectual in the Western world, the Western world has lost its damn mind. And since Jordan Peterson does indeed have a good claim to being the most influential intellectual in the Western world, we need to think seriously about what has gone wrong. What have we done to end up with this man? His success is our failure, and while it’s easy to scoff at him, it’s more important to inquire into how we got to this point. He is a symptom. He shows a culture bereft of ideas, a politics without inspiration or principle. Jordan Peterson may not be the intellectual we want. But he is probably the intellectual we deserve.GGjestemedlem
Gjest
Denne kunne like gjerne blitt postet i sosialistråden for dette er det nye hotte røde for tiden. Et økende antall perverterte mannsgriser som kler seg ut som og later som om de er kvinner, for så å kunne lage faenskap for normale mennesker, eller svindle til seg plass i kvinnelige idrettsgrener og utkonkurrere ekte kvinner.
https://www.thepostmillennial.com/i...iv-vows-to-stop-ricky-gervais-vancouver-show/
Grei oppsummering av Gervais:
I was going to dress up as something weird and creepy for my Halloween party, but I’m bucking the trend this year and I’m going as brave female activist Jessica Yaniv. This also means I don’t have to wax my big old hairy balls
— Ricky Gervais (@rickygervais)
GGjestemedlem
Gjest
Et intervju med Andrew Doyle, mannen som står bak satiriske karakterer som Titania McGrath og Jonathan Pie.
Comedian Andrew Doyle takes apart woke comedy and political correctness
For dem som ikke kjenner Titania: (moderne satire på høyt nivå)
Titania McGrath is a fictional 24-year-old "radical intersectionalist poet committed to feminism, social justice and armed peaceful protest" who identifies as non-binary, "polyracial" and ecosexual. In an interview with The Spectator, the persona revealed that she was raised by parents who "lavished" her with "gifts and money" in order to distract her from her "oppression." She became woke through the Bible passage of the Cleansing of the Temple, which inspired her to "a similar thing" at the age of four at her local branch of HSBC. She studied Modern Languages at Oxford University before completing an MA in gender studies for which she wrote "a groundbreaking dissertation on technopaganism and the corrosive nature of cis-masculine futurity. On her Twitter account, McGrath promotes extreme identity politics and political correctness, and comments on various topics, notably Brexit, LGBT issues, feminism and American politics.
galskapen brer om seg:
«Dette utløste reaksjoner. Fire studenter studenter sendte en e-post til universitetet der de klaget inn, eller anmälde, lektoren.
Studentene påpekte at hun verken var svart eller rasifisert.
Hun hadde derfor «ingen som helst rett til å bruke ordet», påpeker studentene.
— Vi hajade till, sier en av dem til Universitetsläraren og fortsetter:
— Det er et ekstremt ladet ord, som det etter min oppfatning finnes en konsensus rundt at det ikke er greit å bruke. Det satt også tydelig rasifiserte mennesker i salen. Vi reagerte mest på at ingen av lærerne reagerte.
Administrasjonen ved universitet svarte på studentenes klager med en gransking om trakassering. Aronsson ble kalt inn på teppet til universitetsdirektør og en « likevilkårsspesialist».
Konklusjonen fra universitetet var at hun burde ha valgt andre ord for ikke å krenke studentene.
Den filmede forelesningen og samtalen ble tatt av nettet.»
https://khrono.no/svensk-lektor-kla...ne-aldri-skjedd-i-norge-sier-professor/466099GGjestemedlem
Gjest
The row over Suzanne Moore is a test for the Guardian’s liberal credentials
Alex Massie
https://beta.spectator.co.uk/articl...a-test-for-the-guardian-s-liberal-credentials
The Guardian is a great newspaper and it remains so even if, puzzlingly, more than a fifth of its workforce - both editorial and commercial - appear to think there is something appalling about working for a newspaper.
That is the first and most glaring conclusion to be drawn from the extraordinary letter signed by 338 Guardian and Observer employees lamenting the paper’s willingness to run a column written by the great Suzanne Moore earlier this week, in which Moore argued that “we have gone through the looking-glass and are being told that sex is a construct” and that “you either protect women’s rights as sex-based or you don’t protect them at all”.
The signatories to the letter sent to Kath Viner, the paper’s editor, deplore what they deem the Guardian’s “pattern of publishing transphobic content” though, vexingly, the letter itself provides no evidence of this alleged transphobia and instead merely assumes it. According to Buzzfeed News which received a copy of the complaint - as, doubtless, was intended all along - staff at the paper were “deeply distressed” by the resignation of a transgender employee earlier this week who had, allegedly, received or overheard what are described as “anti-trans comments” from “influential editorial staff”. No details of what these remarks may have been has been furnished by Buzzfeed.
Again, according to Buzzfeed’s account, this all followed what is described as “a series of pieces that pitted trans people against women and against women’s rights”. One editorial column even had the temerity to argue that trans rights are sometimes in “collision” with more orthodox interpretations of women’s rights.
It is suggested that this is a “transphobic” position for the paper to hold though even an elementary appraisal of reality is sufficient to demonstrate that it is an obviously true interpretation of the matter. If there were no collision, or at any rate no widely-shared suspicion of there being a collision, between trans rights and women’s rights there would be no argument on this subject at all. The truth of the Guardian’s editorial position is confirmed by the dispute over it.
And there really are obvious areas where there is such a “collision”. One such is the question of where to incarcerate trans criminals. At present, some transwomen are held in women’s prisons and some in men’s jails. That indicates that these matters are, for now anyway, subject to testing on an individual basis.
The example of Karen White is a case in point. In 2018, the then 52-year old woman with a penis - a statement that remains startling to have to use - was placed in a women’s prison despite having previous convictions for indecent assault, indecent exposure and gross indecency involving children. She subsequently sexually assaulted a female inmate and then, later, admitted to having raped two women before she was sent to prison.
Karen White, who identified as a woman, might have a right to be in a women’s prison but, as surely seems obvious, female prisoners also had a right to be protected from Karen White, no matter her self-identification. There is a pretty hefty and pretty obvious “collision” here and it takes a wilful blindness not to see it. An extreme case? Perhaps. But not one that can be wished away either. What does “trans equality” actually mean in instances such as this?
The letter sent by the 338 horrified Guardian employees states that “we are disappointed” by the paper’s “repeated decision to publish anti-trans views” and it is impossible not to conclude from this that the signatories believe Suzanne Moore’s column should not have been published.
Moreover, it is heavily implied that were Moore - or anyone else - to write a column making an argument deemed - by a process unknown - “anti-trans” it should not be published either. Publishing Moore’s column has, after all, “interfered with our work” and “cemented our reputation as a publication hostile to trans rights and trans employees”. This will be news, I think, to many of the women who have concerns about the way in which the Guardian has covered the controversy over proposed reforms to the 2004 Gender Recognition Act.
Those reforms, which would have introduced self-identification of gender and elided - to put it kindly - the distinction between gender and sex, have for the time being been jettisoned in England. They remain alive in Scotland, however, where a Scottish government consultation on the subject closes later this month.
In January, Nicola Sturgeon, whose ministry supports self-ID, told the Scottish parliament it was vital to “allow a proper debate” to “convince those who have concerns about the issue that there is not a tension and inevitable conflict between women’s rights and trans rights”. But, as I wrote in The Times on Tuesday, the first minister’s remarks give the game away. For if trans-rights and women’s rights were, as some claim, indistinguishable there would be no need to refer to them as distinct entities. Some “collision”, as the Guardian might put it, between them may, from time to time, be impossible to avoid.
This, then, seems a test for Kath Viner and the Guardian. The evident implication of the letter sent by the disappointed 338 is that the paper should cease publishing opinions with which some Guardian employees might disagree. A question arises, then: should the Guardian remain a newspaper at all? It is difficult to avoid the thought that 338 of its employees think it should not. As it is, many of them appear shocked by the discovery they have inadvertently wandered into a workplace in which they may discover a range of views. Perhaps they should reconsider their positions.
A newspaper, particularly a great newspaper such as the Guardian, cannot afford to be an exercise in groupthink. Many of its employees evidently disagree; equally evidently they seem to be of the view that Suzanne Moore should not be permitted to speak her mind within the Guardian’s pages. The Guardian, the great newspaper of liberal England, cannot have room for Suzanne Moore. She must be driven out or otherwise made to feel this is a hostile environment and this must serve as a warning for others. Witches are for burning, after all.
As I say, this is a test of the paper’s liberal credentials. Will Suzanne Moore be hounded out? Will the paper’s editor be bullied by her own “disappointed” staff? Does the paper have, forgive me, the cojones to be the paper it can, should, and must be?
I’d like to think that if I were Kath Viner I would say ‘I stand with Suzanne Moore’ and I would ask her to write a column for Monday’s paper. And I would publish it on the front-page.GGjestemedlem
Gjest
Tino Sanandaji
Jag har liksom många av er svårt att koncentrera mig på annat, men krisen är kvar med oss imorgon, så det skadar kanske inte med ett andningspaus.
Efter Massutmaning fick jag tid att publicera fler forskningsartiklar, som jag inte brukar skriva om då de inte rör de ämnen vi diskuterar här.
Ett papper är om militär rekrytering, där vi spräcker myten att amerikanska soldater ofta är från fattiga hem. Vi visar att detta historiska tendens inte längre i gäller i moderna åldern där militären blivit högteknologisk och selektiv. Pappret får nu stor uppmärksamhet, Tyska försvarsministerns talesperson twittrar bl.a och tycker att Tyskland borde genomföra en liknande studie som vi gjorde om USA.
På grund av intresse av journalister har ansedda Journal of Strategic Studies låst upp studien för allmänheten en månad, så även ni kan läsa. Medförfattare är tre stiliga italienare, Andrea Gilli vid Stanford, Mauro Gilli vid Center for Security Studies samt Andrea Asoni på CRA. Den är lättläst för de som är intresserade av militär strategi och hur det berör nationalekonomi.GGjestemedlem
Gjest
Kjetil Rolness
Oslo-universitets utrettelige rasist-jeger Frode Helland gir seg ikke: "Svært mye av det som i dag poserer som «islamkritikk» er faktisk rasistisk retorikk, ja, dette begrepet er i ferd med å miste sin mening slik det brukes i norsk offentlighet i dag." Ja, nettopp. Begrepet "rasistisk" er i ferd med å miste sin mening når det brukes om helt klokkeklar religionskritikk basert på opplysningstanken, som er det filosof Truls Wyller har bedrevet.
Helland insisterer, for n-te gang, basert på sine egne vrangtolkninger av utvalgte setningsbrokker, at Wyllers islamkritikk er "ikke-universalistisk", og skiller mellom "oss" og "dem". Selv om Wyller uttrykkelig skriver det motsatte: "Vi må kreve det samme av muslimer som av andre troende: At de tenker selv om politikk og religion." Dette burde være helt opplagt og ukontroversielt som krav eller appell. Men for mannen som har gjort en fremstående akademisk karriere på nærlesning av tekster, og nå er tillitsvalgt leder av Humanistisk fakultet, fratar man muslimer tenkeevne om man skriver noe slikt. Man har dehumanisert dem, frakjent en religiøs minoritet sin menneskelighet. Slik antisemittister gjorde mot jødene på tredvetallet.
Denne Erasmus Montanus-logikken får en til å lure på dekanens egen tenkeevne. Og i det hele tatt tenkeevnen til de som bestyrer våre fremste læresteder. Hadde Wyller skrevet det samme om kristenfundamentalisme, hadde ingen reagert. Man ville ikke engang ha rost ham, fordi poenget var så selvsagt. Men når emnet er islam, skal kritikeren henges ut, og settes i bås med noen av de største skurkene i verdenshistorien.
Hvorfor er det ikke flere ved UiO eller akademia generelt som reagerer på dette moralistiske idiotiet? Og ikke annet fordi det får begrepet "vitenskap" til å miste mening?
Dette forsøket på å snu saken på hodet, er en vanlig feilslutning innenfor den typen retorikk som jeg har analysert i boken, svarer Frode Helland i debatten om rasistisk retorikk.GGjestemedlem
Gjest
Terje Tvedt
På samme måte som Oslo-universitets utrettelige rasist-jeger Frode Helland ikke gir seg i jakten på Kjetil Rolness og Truls Wyller, og fortsetter å gjenta de samme påstandene igjen og igjen selv om de er tilbakevist, fortsetter hans våpenbror Sindre Bangstad sitt moraliserende felttog mot alle som ikke er enige med ham. Bangstad er forsker, tilknyttet Det teologiske fakultet og ansatt ved Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Der Gud tidligere var dommer mellom rett og galt, har Bangstad selv i flere år tatt rollen som moralens vokter. Sammen med Helland danner han et team på stedfortredermaktens grunn: På vegne av sin egen fiksjon; den undertrykte og diskriminerte "den andre", deler de verden i "de gode", det vil si de som er enig med dem, og de "onde" som har ett fellestrekk: De er uenige med Helland og Bangstad.
Til neste nummer av Historisk Tidsskrift skrev Bangstad et innlegg med tittelen "Terje Tvedts uredelighet og løgner". Bakgrunnen var at jeg i en fotnote i en artikkel om kampen om samtidshistorien i det samme tidsskriftet, nevnte han som et eksempel på hvordan enkelte forskere bruker skjellsord og merkelapper som metode. Jeg viste til at han rett og slett hadde sammenlignet meg med nazistene i mellomkrigstiden. Og hvorfor? Fordi jeg hadde vært konsulent for Walid el-Kubaisis film om Muslimbrødrene! (lenke til filmen i artikkelen). Bangstad skrev i sitt innlegg til Historisk Tidsskrift at dette var en påstand tatt helt ut av luften. Derfor viste det seg nok en gang at jeg er en løgner, og det avslørte i full offentlighet mitt moralske og faglige forfall. Så alvorlig var min påstand, mente han, at han var forpliktet til å melde meg til Forskningsrådets etiske komité om ikke Historisk Tidsskrift ryddet opp.
Redaksjonen i Historisk Tidsskrift spurte om jeg ville svare Bangstad, og jeg sendte dem en artikkel som dokumenterte det jeg hadde skrevet, og som diskuterte noen uheldige konsekvenser av å bruke skjellsord i forskningssammenheng. Etter at jeg hadde sendt inn mitt svar til redaksjonen og artikkelen var klar til trykking, trakk imidlertid Bangstad sitt innlegg. Da fant Historisk Tidsskrift heller ingen grunn til å trykke min korte artikkel.
Men siden jeg har brukt tid på å skrive den, og folk som Helland og Bangstad fortsetter uten grunnlag å beskylde folk de er uenige med for å være rasister og islamofobe osv., legger jeg den ut her:
https://tjinfo.uib.no/Vedlegg?id=14e5ada59d09f0fb775e207e128e061bSSlubbert
Gjest
Jeg har aldri lest eller hørt noe av Jordan Peterson, men når han skaper et slikt blindt hat og raseri blant enkelte deler av iden etablerte ntelligensiaen, så må han gjøre noe riktig. Da rister han åpenbart opp i noen nedstøvete hjernevindinger på diverse campuser rundt om kring.GGjestemedlem
Gjest
Amanda (35) er forelsket i ei lysekrone – vil ha slutt på mobbing og hets
https://www.tv2.no/a/11382405/
Amanda Liberty (35) klaget avisa The Sun inn til britiske PFU etter at de gjorde narr av hennes forhold til lysekrona «Lumiere». Hun fikk ikke medhold.
Kjøpte kjæresten på eBay
I fjor sommer fortalte hun britiske medier at hun er i et åpent forhold med lysestaken «Lumiere», som hun kjøpte på eBay.
Hun sa at hun har et godt øye til de 35 andre lysarmaturene hun har i stua hjemme i Leeds, men at det kun er «Lumiere» som blir polert hver eneste kveld...
..
I love this shit. Så herlig. kek.
Legg merke til at denne lederen er låst for kommentrer.
Det er ikke uten grunn!
Få tema i offentlig debatt i i Nord Norge kan mere sammenlignes med å kaste bensin, høyoktan bensin, på et bål enn å diskutere "samisk hårsårhet. Hva enten denne er reell eller innbildning!
Det Samerådet burde ha tatt tak i og som kanskje kan ses på som fornærmende mot samer er boksesns innhold, ikke etiketten. Mere smakløst "fos" skal man lete lenge etter.
Tegningen av gutten kan jeg ikke på noen som helst måte se er "nedvurderende" av samer. Innholdet ja! Den nye pappboksen ja! Pris/kvaliet forholdet udiskutabelt!
Nå er det vel ikke helt ukjent at grupper som føler seg marginalisert og "på kanten av stupet" har en tendens til å være hva resten av verden oppfatter som "hårsåre". Det gjelder så langt fra kun samer. Det renner meg i hu en episode fra en internasjonal urfolkskonferanse der en av deltagerne fra Sør Amerika, etter å ha hørt om samenes vanskelige situasjon i Norge, sa følgende ord: "Dere har ingen ting å klage for. Dere har det så bra at dere egentlig ikke har rett til å delta på denne konferansen! Hos oss er det skuddpremeie på urfolkene!"
Det er nok hevet over all tvil at Norge også har ting fra historien som vi ikke bør være stolte av når det kommer til behandlingen av samene. Men det blir litt parodisk når dagens "samiske ledere / sameaktivister må gå 2-3 generasjoner tilbake i historien for å finne eksempler på slett behandlig av samer. Og da blir man gjerne lett panisk i sin søken etter eksempler på at samene fortsatt har det like ille i dagens Norge. Men har man sikret seg en godt betalt ( statlig finansiert ) jobb som "urfolksrepresentant" vil man jo slevsagt sitte i den så lenge som mulig. Og da griper man til halmstrå, eller Joikaboksen. Egentlig feil betegnelse for det er en pappkartong!
Men nå er det slett ikke bare ( enkelte ) samer som er hårsåre i Norge. Man ser det samme når det kommer til reaksjoner i sosiale medier på den noe herostratisk berømte "Søring karantenen". Det er ikke måte på hvor diskriminerende, mot landets øvrige befolkning dette var i følge enkelte. At det også rammet alle studenter og skoleelver fra landsdelen som av ymse grunner må bo sør for Saltfjellet for å gå på skole/studere. Ingen av disse kom seg hjem til påske. Litt som hytteforbudet. Og når vi er inne på dette er det jo også en del hytteeiere som er så krenket at det fan ikke er måte på!
Dette krenkelseshysteriet er heldigvis ikke like smittsomt som Corona, men det er faretruende mange i dette landet av "tøffe vikinger" som heller foretrekker å være suttrete kjærringer som er så krenket så! Det begynner å ligne en pandemi, det finnes jo i de fleste land i verden.
Jo verden er ikke rettferdig, hvilket vi som bor i Norge skal være jævlig takknemlige for! Men liver er ingen dans på roser, det har aldri vært det heller. "Life sucks!" Det eneste man kan gjøre med det er "suck it up and keep going!" Velger du å bli krenket vil den som blir mest skadelidende av det være deg selv. "Life is a bich, and then you marry her!" Hva annet kan man gjøre?
Nei det beste er å rusle ( løper man blir man bare sliten ) gjennom livet mens man nynner på denne melodien: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…