Diverse Trist som faen

[otare]

Jeg må innrømme at jeg blir litt provosert av det fokuset som legges på Ari Behns selvmord i avisene. Han var sikkert en flott person, men hva har han gjort annet enn å gifte seg med en prinsesse og skrive en bok? Hvorfor gjøres det en slik kjempesak av akkurat denne personen?

Min kone tok sitt eget liv for 2,5 år siden og jeg sliter enda med ettervirkningene. Jeg vil påstå at hun var en vesentlig viktigere person for Norge enn det Ari Behn var. Antagelig en av de 3-4 beste spesialistene innen sitt fagfelt i Norge. Kanskje den beste. Kjente absolutt alle som var å kjenne av spesialister i sitt fagfelt på verdensbasis. En av Norges beste diagnostikere som har reddet mange liv gjennom at hun fant ut hva som var feil der andre ga opp. Som en kollega av henne sa i begravelsen: "Hva skal vi gjøre nå? Den kompetansen som forsvant nå får vi aldri igjen."
Men hun bodde ikke i Oslo (selv om det var flere forsøk på å headhunte henne dit) og hun kjente ikke kongefamilien.

PS: Fint at det settes fokus på problemene omkring selvmord, men da bør man fokusere sak.

 

[noruego]

Trist å høre om din kone, otare.

Men det er vel ikke så rart i vår kjendisfokuserte mediaverden at det blir mer oppstyr rundt en alle visste hvem var og de fleste hadde en personlig mening om. Om man er «viktig for landet» spiller i den sammenheng liten rolle. Ei eller for barn som har mistet mor eller far.

 

[otare]

Jeg er drit lei kjendishysteriet. Det virker som om det viktigste er å bo i Oslo og markedsføre seg selv slik at VG, Dagbladet, Se og hør og Her&nå fatter interessen. Om man faktisk har gjort noe som betyr noe spiller ingen rolle.
Håpløst fokus. Og folk biter på. Huff!

 

[noruego]

Vel, da er bare på konfusiansk vis å ønske deg styrke til å kunne leve bedre med hva du allikevel ikke kan endre.

Etter at Pondus og Lunsj forsvant fra Dagbladet forsvant også den siste grunn til å åpne noen tabloid. Fjernsyn har vi ikke hatt på tre år. Herlig å kunne gå gjennom et helt år uten å ha hørt så mye som en MGP «sang», eller en gang vite hvor galskapen organiseres.

 

[Gjestemedlem]

Deffe sitt syn uroar meg...."kontroll over eige liv"- om lag som ein anorektikar. Det får då vere måte på regissørfakter. Sjølvmord er berre trist, og vi må gjere det vi kan for å få ned den stygge statistikken.

Å gjøre sitt liv til et kunstverk er en gammel tanke.

Ari var jo en bohem av ypperste klasse.

Du har nok sett denne før men kanskje den gir litt mer mening nå?

Du skal skrive dit eget liv.
Du skal overskjære dine familjerødder.
Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln. [Man kan aldri behandle sine foreldre dårlig nok.]
Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner.
Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjerne Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.
Du skal aldri bære celluloidmansjetter.
Aflad aldri med at gjøre skandale i Chria. theater.
Du skal aldri angre.
Du skal ta live a dei.

..

 

[Slubbert]

Du ser ikke snurten av dem i det meste av Oslo. Journalister, politikere og mediakjendiser er en liten klikk som henger sammen, går på de samme utestedene og generelt pleier mye omgang. Selv om Tostrupkjelleren er stengt, sier 15% av politikerne at de daglig eller flere ganger i uka spiser lunch med journalister. Og slik er det også med skuespillere og andre kjendiser, det er de samme som går igjen i avisartikkel etter avisartikkel, på løper etter løper og fest etter fest.

De skriver om sine venner og bekjente, se på det som en skoleavis i litt større format.

 

[Gjestemedlem]

En liten musikksnutt som tangerer mørket.

Forstå, ikke sykeliggjør.

 

[Ingeniøren]

Var nok ganske mange som var i kirken fordi de viste TV var der. Hvor var de de siste årene han slet og hva gjorde de ?

 

[noruego]

Var nok ganske mange som var i kirken fordi de viste TV var der. Hvor var de de siste årene han slet og hva gjorde de ?

Du finner nok store deler av svaret til ditt spørsmål i siste setning i den første.

 

[weld77]

Dette er jo lite annet enn en temmelig kvalmende botsgang fra en presse som
- bedriver klassisk klikkhoreri
- betaler avlat for at de ikke har vært videre begeistret for Ari Behn i årevis.

Han er plutselig blitt en genierklært forfatter endatil. Som otare er inne på, hans bidrag, om noe, utover å skrive noen bøker, for Norge er fint lite. Han har muligens hjulpet litt på med å en eller annen gang få avviklet monarkiet her i landet, men utover det og ha skrevet noen noveller og bøker knapt noen har lest og ingen kan tittelen på utover "trist som faen" og vært gift med Märtha Louise - som åpenbart er sprø som et knekkebrød så kan jeg ikke tenke meg noesomhelst som skulle gjøre hans for tidlige bortgang til særlig annet enn et familieanliggende.

 

[Audiophile-Arve]

Du ser ikke snurten av dem i det meste av Oslo. Journalister, politikere og mediakjendiser er en liten klikk som henger sammen, går på de samme utestedene og generelt pleier mye omgang. Selv om Tostrupkjelleren er stengt, sier 15% av politikerne at de daglig eller flere ganger i uka spiser lunch med journalister. Og slik er det også med skuespillere og andre kjendiser, det er de samme som går igjen i avisartikkel etter avisartikkel, på løper etter løper og fest etter fest.

De skriver om sine venner og bekjente, se på det som en skoleavis i litt større format.

Er det ikkje slik med alle byfolk, eigentleg?

 

[Stein 99]

Selvfølgelig veldig trist og tragisk for de nærmeste men det er det.
Resten virker oppblåst slik media vil og lever av. Han var jo omtrent i kongehuset ennå da.
Hvil i fred uansett hva.

Mange som mener at suicid kan begrenses ved å være mer oppmerksom og støtte personer som har det vanskelig, men det er ikke lett for vi vet ikke hvem som vil begå en slik handling. De bare gjør det plutselig / etter varierende betenkning og av ulike grunner, men felles er vel at livet er så mørkt og smertefullt at de orker ikke mer.
All selvskading er mer et rop om hjelp og støtte enn egentlig selvmordforsøk, men disse er i en noe høyere risikogruppe enn ordinær befolkning m.t.p. fullført suicid senere.
(Derfor denne forskjell ca. 6000 som prøver men 600 som lykkes)

 

[RojohII]

Tid og sted.

I mitt nabolag bor det en eldre kvinne. Skilt. Hun mistet sin sønn i selvmord. Jevngammel med meg. Jeg ser henne gå turer med hunden hver eneste dag. Flere ganger. Hver dag. Hun har også en datter med en liten datter. Hun går og sykler også forbi hver dag. Flere ganger.

Jeg huker også at hjertet brast når nyheten om unge kvinner som på "lukket?" forum delte alt - på godt og vondt:
https://www.nrk.no/spesial/det-skjulte-nettverket-1.14739159

I kveld sitter jeg mer og lurer på om jeg kan gjøre noe. En positiv forskjell. Hvis jeg kan. Hvis jeg tør!

I kveld synes jeg det virker dumt å rakke ned og dra sammenligninger mellom smerte og sorg.

Unnskyld. Ønsker ikke å legge sten til børen.

 

[Anonym]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

 

[RojohII]

Vel, situasjonen jeg beskriver ligger noen år tilbake - så akkurat det eksemplet fortoner kanskje seg litt annerledes. Ellers er jeg kanskje prinsippielt uenig - men i praksis har de fått sørge så lenge som helst uten noen form for innblanding - om det er en trøst. Jeg føler dog mer på svikt enn omtenksomhet - om det er noen trøst i det.

 

[Anonym]

Vel, situasjonen jeg beskriver ligger noen år tilbake - så akkurat det eksemplet fortoner kanskje seg litt annerledes. Ellers er jeg kanskje prinsippielt uenig - men i praksis har de fått sørge så lenge som helst uten noen form for innblanding - om det er en trøst. Jeg føler dog mer på svikt enn omtenksomhet - om det er noen trøst i det.

Poenget mitt er det at uten å ha for god erfaring klarer man rett og slett ikke å sette seg inn i for eksempel hvordan ting kjennes i innlegg #81 og av etterlatte blir påtatt omtanke bare en klam opplevelse. Bedre om de engasjerer seg i noe annet selv om tanken er god.

 

[Ingeniøren]

Tid og sted.

I mitt nabolag bor det en eldre kvinne. Skilt. Hun mistet sin sønn i selvmord. Jevngammel med meg. Jeg ser henne gå turer med hunden hver eneste dag. Flere ganger. Hver dag. Hun har også en datter med en liten datter. Hun går og sykler også forbi hver dag. Flere ganger.

Jeg huker også at hjertet brast når nyheten om unge kvinner som på "lukket?" forum delte alt - på godt og vondt:
https://www.nrk.no/spesial/det-skjulte-nettverket-1.14739159

I kveld sitter jeg mer og lurer på om jeg kan gjøre noe. En positiv forskjell. Hvis jeg kan. Hvis jeg tør!

I kveld synes jeg det virker dumt å rakke ned og dra sammenligninger mellom smerte og sorg.

Unnskyld. Ønsker ikke å legge sten til børen.

Si hei og møt blikket hennes - det kan gjøre en stor forskjell og ikke noe vi er generelt flinke til. Så får det være opp til henne å svare.

 

[Audiophile-Arve]

Ein snakkar då med naboane. Eller?

 

[Larson]

Ein snakkar då med naboane. Eller?

Det er jo det nordmenn er elendige til å gjøre. Så når naboen sliter vet man ikke hvordan man skal ta kontakt, og i sin redsel for å gjøre noe feil så lar nordmenn være.

Et kort hei, bekreftelse på ens tilstedeværelse og gjentatte innbydelser til samtaler er hva mange trenger.

 

[Daniel62]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

Hva? Seriøst?

 

[Utgatt24668]

Det er mye positivt med fokuset på selvmord og åpenhet rundt dette nå. Vi kan diskutere hvor viktig Ari egentlig var som forfatter og kunster - og han har nok ekstra mye sympati i folket etter at hans ekskone tok med seg Durek hjem.

Det viktigste er Uansett barna hans og fokuset på å hjelpe andre som sliter. Jeg reagerer litt på medieprofiler som skal overanalysere og hylle barnas tale. Den var fin - og la det være med det. Det er litt for mange som skal profitere på denne tragedien - og det provoserer meg.

 

[Anonym]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

Hva? Seriøst?

Helt klart. Er en grunn til at det finnes organsisasjoner som LEVE for etterlatte, påtatt omtanke kan etterlatte gjerne bli spart for.

 

[grammofon]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

Hva? Seriøst?

Helt klart. Er en grunn til at det finnes organsisasjoner som LEVE for etterlatte, påtatt omtanke kan etterlatte gjerne bli spart for.

For meg virker dette som en særdeles mislykket sarkasme.

 

[Pink_Panther]

Det er veldig viktig å la mennesker som har vært utsatt for traumer få lov til å snakke om det. Man bør ikke presse seg på, men heller gi beskjed om at man er tilgjengelig for å lytte. Det verste er påtatt "jeg vet hvordan du har det" når en egentlig ikke har snøring.
En fyr i nabolaget døde brått for et års tid siden og spesielt en kvinne tok på seg rollen som ambassadør for enken. Hun kunne fortelle alle hvor grusomt alt var og kun hun visste hvordan enken hadde det, som om hun var enke selv, hvilket hun ikke er. Jeg kunne ikke si til enken at jeg visste hvordan hun hadde det, jeg hadde aldri mistet en ektefelle. Derimot lyttet jeg til henne og tilbød meg å lytte når hun måtte ønske det. Det har blitt noen samtaler i løpet av året.

 

[Anonym]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

Hva? Seriøst?

Helt klart. Er en grunn til at det finnes organsisasjoner som LEVE for etterlatte, påtatt omtanke kan etterlatte gjerne bli spart for.

For meg virker dette som en særdeles mislykket sarkasme.

Er ikke noen form for sarkasme, for alvorlig tema til å tulle med.

 

[RojohII]

Ein snakkar då med naboane. Eller?

På en måte så gjør jeg/vi jo det. Men dette synes jeg er vrient. Noen er lette å samtale med. Andre ikke. Dog tar jeg med meg tanken om at vi er naboer inn i 2020, og jeg ser verdien av å bry seg litt - d.v.s. hvis jeg kan gjøre en liten forskjell i nabolaget, så ønsker jeg å bidra med det lille jeg evt. kan.

 

[noruego]

Ein snakkar då med naboane. Eller?

Ja og nei. Bor en midt i en storby har en jo fort noen tusen naboer innen samme radius og gange som en håndfull ute på landet.

 

[otare]

Veldig forklarende artikkel i avisen i dag. Jeg kjenner meg veldig igjen (men i mitt tilfelle sluttet folk å komme og snakke om det som skjedde etter 2-3 uker. Det fungerte ikke bra. I mitt tilfelle var barna 28 og 30 år og ikke bosatt i nærheten).

https://www.adressa.no/pluss/magasi...-med-oss-om-Pål-betyr-enormt-mye-20753920.ece

Ser nå at det er en pluss-sak, så da er den antagelig bak betalingsmur.

 

[Larson]

Ein snakkar då med naboane. Eller?

Ja og nei. Bor en midt i en storby har en jo fort noen tusen naboer innen samme radius og gange som en håndfull ute på landet.

Ingen unnskyldning for å la være å møte andres blikk og anerkjenne dems tilstedeværelse.

Det er alltids en annens jobb, altså ingens jobb.

 

[Larson]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

Hva? Seriøst?

Helt klart. Er en grunn til at det finnes organsisasjoner som LEVE for etterlatte, påtatt omtanke kan etterlatte gjerne bli spart for.

Stor forskjell på påtatt omtanke og å fortelle dem at hvis det er noe man kan bidra med så kan de ta kontakt.

Sistnevnte får så altfor få personer høre. Det koster egentlig så lite.

 

[Anonym]

Beste man kan gjøre er ofte å ikke gjøre noe med tanke på etterlatte i en sånn situasjon.

Hva? Seriøst?

Helt klart. Er en grunn til at det finnes organsisasjoner som LEVE for etterlatte, påtatt omtanke kan etterlatte gjerne bli spart for.

Stor forskjell på påtatt omtanke og å fortelle dem at hvis det er noe man kan bidra med så kan de ta kontakt.

Sistnevnte får så altfor få personer høre. Det koster egentlig så lite.

Som pårørende så har jeg kun følt den slags som påtatt men hva vet jeg.

 

[Larson]

Helt klart. Er en grunn til at det finnes organsisasjoner som LEVE for etterlatte, påtatt omtanke kan etterlatte gjerne bli spart for.

Stor forskjell på påtatt omtanke og å fortelle dem at hvis det er noe man kan bidra med så kan de ta kontakt.

Sistnevnte får så altfor få personer høre. Det koster egentlig så lite.

Som pårørende så har jeg kun følt den slags som påtatt men hva vet jeg.

Du må gjerne utdype mer. Hva gjør det påtatt?

 

[Anonym]

Hva tror man egentlig at man kan bidra med? Ikke forstår man hvordan man har det, ikke forstår man galgenhumor. Blir litt som å fortelle Solskjær etter et United tap at det bare er å ta kontakt for gode råd.

 

[Larson]

Mange måter å bidra med. Uønskede råd er ikke veien.

- praktiske gjøremål som nå dukket opp.
- hverdagslige gjøremål/plikter som må gjøres f.eks. innkjøp på butikken, lufte hundene, hagearbeid, renhold
- andre aktiviteter, slik at tiden fylles og hodet ikke får tid til å gruble
- gå turer og annen trening.
- noen å snakke med, som lytter og ikke bare kommer med slike uønskede "gode råd".
- at kontakten handler om den som sliter, og ikke den som hjelper. viktig punkt.


Det er mye folk kan bidra med til folk som sliter og som står i en vanskelig situasjon, enten det er dem selv eller pårørende. Om man selv ikke ønsker det betyr jo ikke at folk bør la være å tilby seg å hjelpe. Folk er forskjellige. Folk kan/bør jo kanskje konkretisere litt hva de har ressurser til å bidra med og ser for seg.

 

[weld77]

Ja og nei. Bor en midt i en storby har en jo fort noen tusen naboer innen samme radius og gange som en håndfull ute på landet.

En av luksusene ved å bo i en by. Man kan selv velge hva og hvem man vil forholde seg til. Om jeg teller mine naboer som de jeg må sende nabovarsel iht til Plan- og Bygningsloven så er det totalt 6 eiendommer med 8 boenheter. Av beboerene i disse vet jeg navnet på to personer (en mamma og hennes datter). De andre hilser jeg på og kan veksle noen høflighetsfraser med, men utover det? Njet.

 

[Valentino]

Likte dette:

Dette er en ode
til de gutta
og de jentene som måtte gi tapt
i kampen mot mørket
for de var fine folk
de der helt fremst i frontlinjen
så ble det for mørkt der
og det er for dem vi skal slåss
med lysbrytere festet på knokene
for vi kan ikke ha det sånn
at svarte natta bare skal valse rundt
og ta for seg

Trygve Skaug

 

[Audiophile-Arve]

Ja og nei. Bor en midt i en storby har en jo fort noen tusen naboer innen samme radius og gange som en håndfull ute på landet.

En av luksusene ved å bo i en by. Man kan selv velge hva og hvem man vil forholde seg til. Om jeg teller mine naboer som de jeg må sende nabovarsel iht til Plan- og Bygningsloven så er det totalt 6 eiendommer med 8 boenheter. Av beboerene i disse vet jeg navnet på to personer (en mamma og hennes datter). De andre hilser jeg på og kan veksle noen høflighetsfraser med, men utover det? Njet.

For ein luksus...

 

[weld77]

Jeg synest det er fint å slippe å forholde meg til folk kun fordi vi bor i samme område. Om jeg ikke hadde hatt et velfungerende nettverk hadde jeg sikkert sett annerledes på det, men bor man i by er bosted fort et sted man bor, ikke hele livet. Vi har masse kontakt med andre folk gjennom skole og fritidsaktiviteter for barna, kollegaer og familie og jeg har mine kompiser, men ingen av de er naboene våre. Det bort 50.000 personer i min bydel, at jeg skal ha et nært forhold til de som tilfeldigvis kjøpte nabohuset ser jeg liten grunn til og det ser ut til å være gjensidig. Det er nok av folk å ta av.

 

[Larson]

Det er en mellomting mellom å ha et nært forhold og å ikke vite navnet, weld.


Du beskriver jo mentaliteten til nordmenn. Vi har nok med vårt og mitt. "Jeg har ikke noe behov, så derfor lar jeg være". Folk får klare seg selv. Har du havnet utenfor på et vis så synd for deg.

 

[Utgatt24668]

Nordmenn er kalde - har bodd nok i utlandet til å føle på dette. Man har ofte de beste barndomsvennene og plukker en sjelden gang opp en venn i livet underveis. Mange av mine venner er ikke norske.

Vedrørende selvmord - det er urovekkende mange menn 2/3 som står for statistikken i Norge. En forsker uttalte seg i NRK og viste til at menn ikke kan å snakke om sine problemer. Et program som ble sendt tidligere i vinter - innafor - konkluderer på lang vei at dette er en mye - at menn har andre metoder for å snakke sammen - selv om det ikke er i henhold til den feministiske og politiske korrekte måten å gjøre det på.

Jeg tror menn må tas litt mer på alvor når det kommer til å forklare selvmordsraten. F eks i Norge snakker det nye om kvinner sine rettigheter for å bli ledere, men det snakkes lite om menn på bygda som sitter alene igjen mens byene tiltrekker seg jentene - og som kjent går kvinner aldri ned i status. Mange menn taper og blir sittende alene. Det er nok flere årsaker enn dette, men jeg synes ikke debatten fanger opp problemstillingen kanskje ettersom den går på akkord med vår maskulinitet og identitetspolitikken.