Litt hverdagsfilosofi en lørdags morgen...: Om jeg stiller meg mellom mine høyttalere og synger, og vi måler hva som skjer med gjengivelsen av min stemme i normal lytteposisjon, så vil det være en kombinasjon av meg og rommets respons. Akkurat som med høyttalerne, altså, rommets bidrag er med i lytteposisjon. Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.
Tilbake til min stemme. Sett at man også kunne påvirke den, slik at romresponsen ikke farger den like mye, ville dette oppleves mer eller mindre naturlig for lytteren? Husk at gjennom hele evolusjonen er hørselen tilpasset virkeligheten, i så henseende at den benyttes som et input for å kjenne igjen omgivelsene vi befinner oss i. Enkelte blinde kan benytte hørselen til å "se" omgivelsene sine, så velutviklet er denne sansen. Vi har en biologisk, innebygget romkorreksjon fra naturens side, fordi vi alltid har vært avhengig av det. Er det da en god eller en dårlig idé å forvirre denne sansen ved å endre rommets påvirkning ved å manipulere et i utgangspunktet perfekt signal?