Diverse Et oppgjør med virkeligheten!

[The Shy]

Litt hverdagsfilosofi en lørdags morgen...: Om jeg stiller meg mellom mine høyttalere og synger, og vi måler hva som skjer med gjengivelsen av min stemme i normal lytteposisjon, så vil det være en kombinasjon av meg og rommets respons. Akkurat som med høyttalerne, altså, rommets bidrag er med i lytteposisjon. Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.

Tilbake til min stemme. Sett at man også kunne påvirke den, slik at romresponsen ikke farger den like mye, ville dette oppleves mer eller mindre naturlig for lytteren? Husk at gjennom hele evolusjonen er hørselen tilpasset virkeligheten, i så henseende at den benyttes som et input for å kjenne igjen omgivelsene vi befinner oss i. Enkelte blinde kan benytte hørselen til å "se" omgivelsene sine, så velutviklet er denne sansen. Vi har en biologisk, innebygget romkorreksjon fra naturens side, fordi vi alltid har vært avhengig av det. Er det da en god eller en dårlig idé å forvirre denne sansen ved å endre rommets påvirkning ved å manipulere et i utgangspunktet perfekt signal?

Har du drukket sterk kaffe på morra'n, her var det mye forutinntatthet og prøving på svartmaling av et tema du ikke forstår så mye av.
DSP kan selvfølgelig brukes på verst tenkelig måte og så konkludere med at det høres unaturlig ut.

Tror du misforstår meg om du leser det slik. Jeg stiller bare spørsmål omkring dette med prosessering som idé, jeg har ingen forutinntatte meninger.

Leste med DSP briller.
Min innfallsvinkel er så lite korrigering for rommet som mulig ned til Schrøder og fornuftig bruk under. Opplever det ganske troverdig, men har ikke hørt alt.

 

[Håkon_Rognlien]

Litt hverdagsfilosofi en lørdags morgen...: Om jeg stiller meg mellom mine høyttalere og synger, og vi måler hva som skjer med gjengivelsen av min stemme i normal lytteposisjon, så vil det være en kombinasjon av meg og rommets respons. Akkurat som med høyttalerne, altså, rommets bidrag er med i lytteposisjon. Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.

Tilbake til min stemme. Sett at man også kunne påvirke den, slik at romresponsen ikke farger den like mye, ville dette oppleves mer eller mindre naturlig for lytteren? Husk at gjennom hele evolusjonen er hørselen tilpasset virkeligheten, i så henseende at den benyttes som et input for å kjenne igjen omgivelsene vi befinner oss i. Enkelte blinde kan benytte hørselen til å "se" omgivelsene sine, så velutviklet er denne sansen. Vi har en biologisk, innebygget romkorreksjon fra naturens side, fordi vi alltid har vært avhengig av det. Er det da en god eller en dårlig idé å forvirre denne sansen ved å endre rommets påvirkning ved å manipulere et i utgangspunktet perfekt signal?

Har du drukket sterk kaffe på morra'n, her var det mye forutinntatthet og prøving på svartmaling av et tema du ikke forstår så mye av.
DSP kan selvfølgelig brukes på verst tenkelig måte og så konkludere med at det høres unaturlig ut.

Tror du misforstår meg om du leser det slik. Jeg stiller bare spørsmål omkring dette med prosessering som idé, jeg har ingen forutinntatte meninger.

Leste med DSP briller.
Min innfallsvinkel er så lite korrigering for rommet som mulig ned til Schrøder og fornuftig bruk under. Opplever det ganske troverdig, men har ikke hørt alt.

Les og lytt med åpne sanser, Shy!

 

[The Shy]

Leseforståelsen og skriveferdigheten er nok kraftig redusert pga dysleksi, og hørselen er ok etter alderen.

 

[Bjørn ("Orso")]

Riktig bruk av EQ/DSP endrer ikke på det "rene, forvrengningsfrie signalet". Tvert imot så blir det forbedret.

Det er blitt vanskelig å diskutere DSP fordi mange ser ikke ut til å forstå hvordan det kan brukes eller misbrukes og trekker generelle konklusjoner uten å ta hensyn til dette. Nå det er sagt, så forstår jeg skeptiskheten til DSP da det IMO ofte blir brukt veldig feil og med resultat som f.eks Håkon beskriver.

Jeg beskriver ikke noe resultat, Bjørn, jeg bare stiller spørsmål omring ideen og prosessen som sådan, og får gode, pedagogiske svar. Men en detalj må jeg få litt mer klarhet i: Nå har det i denne og flere tråder blitt beskrevet produkter med rene, praktisk sett forvrengningsfrie signaler (f.eks. Topping D90), jeg ser ikke for meg at disse behøver voldsomt mye forbedring? Ja, det ender med en soleklar og målbar forbedring ut av høyttaler, men det må jo nødvendigvis være basert i endring av signalet?

Man kan korrigere driverne i høyttalerne alene på samme måte som de korrigeres med et passivt filter. Forskjellen er man kan gjøre det langt mer effektivt og i mange tilfeller forbedre det ytterligere pga begrensninger med passivt. Du endrer ikke da signalet. I tillegg vil man oppnå, dersom det aktive delefilteret holder høy kvalitet, lavere forvrengning enn komponentene som sitter i det passive delefilteret. Så kommer også fordeler som bedre filtre til overganger, tidsjustering og f.eks bedre eller mer tilpasset avrulling i bassen. Og du kan endre på frekvensresponsen med det aktive delefilteret enkelt og tilpasse det til smak eller rom for den slags skyld, mens med et passivt må man fysisk skifte komponenter.
Dette er en type bruk av DSP og utelukkende positivt. Når delefilteret i tillegg kan fungere som DAC og forforsterker, så kvitter man seg dessuten med flere komponenter.

DSPen som du beskriver, er slik jeg forstår det et forsøk på å korrigere romrelaterte problemer. Det er høyst problematisk slik jeg ser det og vil i stor grad innføre det som Heyser kalte "Time distortion". Uttrykket "you can EQ the speaker, but you EQ can't the room" er i stor grad gjeldende med noen få unntak.

 

[Bolinder]

Passiv pre bør da kanskje skrives pre-amplifier eller pre amplifier? ( Det er tross alt freddan'....... )

"Kontollsenter" kan kanskje vera eit høveleg ord.

 

[Bjørn ("Orso")]

Takk for din "påståelighet" for dette her er usedvanlig viktig og således viktig lærdom for de aller fleste.

Dette, gjør også for min del avstanden til "mystiske" DSP litt kortere, når man belæres med (det jeg på forhånd trodde) at man ikke får gjort noe med rommet men høyttaleren - høyttaleren i rommet. Da henger det litt mer på greip.

Noen mener Lyngdorfs innebygde DSP system er veldig bra, andre det Anthem bruker, har du noen synspunkter på dette - i belærings hensikt - opp mot DSP generelt?

Jeg begynner bl.a. å fatte at DSP for bekjempelse av utfasningen som skjer når bassen når frem til fronten av høyttaleren, etter å ha returnert fra veggen bak høyttaleren - må til for ikke å få et betydelig hull i lydbildet der utfasingen skjer. Ikke sant?

Har ikke lyst til bedømme spesifikke systemer. Generelt tenker jeg at de auto systemene som bare korrigere bassen har minst svakheter og fungerer best. Manuell justering er derimot det optimale IMO.

Det siste du beskriver (SBIR) må løses enten med plassering, bruk av separat subwoofer(e), akustiske tiltak eller minimeres med høyttalerspredning.

 

[Bolinder]

Litt hverdagsfilosofi en lørdags morgen...: Om jeg stiller meg mellom mine høyttalere og synger, og vi måler hva som skjer med gjengivelsen av min stemme i normal lytteposisjon, så vil det være en kombinasjon av meg og rommets respons. Akkurat som med høyttalerne, altså, rommets bidrag er med i lytteposisjon. Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.

Tilbake til min stemme. Sett at man også kunne påvirke den, slik at romresponsen ikke farger den like mye, ville dette oppleves mer eller mindre naturlig for lytteren? Husk at gjennom hele evolusjonen er hørselen tilpasset virkeligheten, i så henseende at den benyttes som et input for å kjenne igjen omgivelsene vi befinner oss i. Enkelte blinde kan benytte hørselen til å "se" omgivelsene sine, så velutviklet er denne sansen. Vi har en biologisk, innebygget romkorreksjon fra naturens side, fordi vi alltid har vært avhengig av det. Er det da en god eller en dårlig idé å forvirre denne sansen ved å endre rommets påvirkning ved å manipulere et i utgangspunktet perfekt signal?

Når du syng i finstova di trengst det ingen korreksjon (eg går ut frå at du syng fint...). Men om du syng i ein opera i ein konserthall og vi gjer eit opptak der, som vi så spelar av i stova di er ikkje dette ein samanliknbar situasjon. Når vi spelar av opptaket ynskjer vi høyra akustikken i konsertsalen, ikkje akustikken i stova di.

Du har rett i at om vi endrar på signalet så endrar vi direktelyden frå høgtalarane. Om vi går ut frå opptaket var vellykka og at høgtalarane har har tilnærma perfekt impulsrespons (da har dei òg perfekt frekvensrespons) ynskjer vi ikkje å endra på signalet. I alle fall ikkje over Schröder-frekvensen. Men høgtalarane bør i tillegg til flat frekvensrespons ha flat effektrespons. Det er det svært få høgtalarar som har. Det er vel stort sett rundtstrålande og gradinthøghatlarar (som har eit bipolært (åttetal) eller nyre-liknande strålemønster). Om stova i tillegg har frekvensuavhengig absorpsjonskoeffisient, eller helst ein absorpsjonskoeffisient som aukar noko med frekvensen, slik at etterklangstida går ned når frekvensen aukar, og høgtalarane er plasserte slit at tidlege refleksjonar ikkje kjem for tidleg, så bør vi ikkje endra på signalet over Schröder-frekvensen.

Men små rom (stover) er problematiske i lågfrekvensområdet, på grunn av at i små rom vil det vera alt for liten modetettleik (for stor av stand mellom modane). I tillegg har modane ofte ein stor Q-verdi (liten demping). I ein stor konsertsal vil Schröder-frekvensen vera så lågt plassert at så godt som heile frekvensområdet er diffust. Men i ei stove er ikkje dette tilfelle og modane vil spela ein stor rolle, slik at i lågfrekvensområdet vert kraftig modifisert. I lågfrekvensområdet er det ikkje direktelyden som er viktig, men korleis modane er fordelte langs frekvensaksen, kor mykje dempa dei er og kor god kopling det er mellom høgtalarane og modane (avhengig av plasseringa til høgtalarane). Det er i nokon grad muleg å korrigera signalet i lågfrekvensområdet, slik at modane i lytterommet spelar ein mindre rolle. Vi kan ikkje fylla inn dei manglande modane, men vi kan dempa signalet ved senterfrekvensane til modane som finst, slik at dei vert mindre dominerane. Ein enkel korreksjon kan gjerast ved å måla responsen i lytteposisjon og korrigera nivået ved modefrekvensane. Korreksjon kan fungera ved låge frekvensar, der bølgjelengda er stor. Når frekvensen aukar minkar bølgjelengda og ei lita endring i posisjonen til målemikrofonen endrar korreksjonen. Men denne type korreksjon har den ulempa at responsen kan verta dårlegare for lyttarar som ikkje sit det vi plasserte målemikrofonen. Om vi går ut frå at vi, i all fall delvis, kan kansellera innverkinga til modane i lytterommet så endar vi opp med at lydfeltet i lytteposisjon er meir likt det i konsertsalen enn utan korreksjon. Korreksjonen har med andre ord ikkje øydelagt signalet, men kansellert modifikasjone som lytterommet har lagt på signalet.

Om vi ynskjer å korrigera responsen i eit større areal, eller volum, treng vi fleire målemikrofonar og fleire basshøgtalarar. Signalhandsaminga vert òg meir komplisert; vi treng ein MIMO-korreksjon (MIMO: Multiple Input Multiple Output). At signalhandsaminga vert meir komplisert er ikkje er problem, men å fylla rommet med mange mikrofonar og basshøgtalarar er ikkje så praktisk. Vi ender opp med å bu i ein lab.

 

[Bolinder]

Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.

"og endre dette både i frekvens og fase". Du meiner kanskje "amplitude og fase"? Vi vil ikkje endra på frekvensane; då får vi musikarane på nakken.

 

[Armand]

Når du syng i finstova di trengst det ingen korreksjon (eg går ut frå at du syng fint...). Men om du syng i ein opera i ein konserthall og vi gjer eit opptak der, som vi så spelar av i stova di er ikkje dette ein samanliknbar situasjon. Når vi spelar av opptaket ynskjer vi høyra akustikken i konsertsalen, ikkje akustikken i stova di.

Meget godt poeng.

 

[Janpe]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

 

[HAREPUSEN]

siste her innlegg fra armand og bolinder opplever jeg som mer kverularende enn opplysende

 

[Janpe]

Det kan også godt hende at DSP kan bidra mer i ett mindre bra system (mid-fi) enn i ett bedre anlegg. For å rette opp «feil og mangler» i mangel av bedre uttrykk. Bare for å helle litt mer bensin på DSP-bålet . Men jeg tror det kan være ett snev av sannhet i dette også.

 

[The Shy]

Bidrar i vært fall meget positivt i min mid-fi

 

[coolio]

Jeg har Audiolense, Dirac og manuell dsp via Hypex tilgjengelig i mitt system. Jeg bruker utelukkende manuell dsp som høyttaler-korreksjon fordi jeg synes det låter best. Da måler jeg høyttaleren on-axis og forskjellige vinkler off-axis i nærfelt og fjerner rommet fra ligningen ved å tidsgate målingen slik at det bare er høyttalerens frekvensrespons jeg ser.

Siden høyttalerne er de rimelige Klipsch RP160M og har åpenbare mangler i spredningsmønsteret vil det aldri bli superbra, men det blir forferdelig mye bedre når man får justert direktelyden til å ha en noenlunde nøytral klangbalanse istedenfor en markant dip mellom 1-2khz etterfulgt av en voldsom 6-7 dB stigning opp til 10 khz.

Dersom jeg filtrerer Audiolense litt og ber den bare korrigere direktelyd over 500 hz så ender lyden opp ca slik jeg får det med manuell EQ, men dersom det skal korrigere rommet føler jeg dynamikken fjernes og alt låter tamt. Varmt og behagelig, men tamt.

Dirac krever mye mer av målingene for at det skal bli like bra, men dersom man har fått spredd ut de 9 målingepunktene godt og har fått gode målinger uten støy, så ender resultatet opp som veldig bra. Ikke helt uten noen artifakter, men veldig bra.

Jeg vet ikke hvor mange hundretalls timer jeg har styrt på med diverse dsp, men i min erfaring, med et vanskelig rom og veldig dårlige høyttalere, så er jeg hellig overbevist om at Orso har rett;
Dsp bør primært brukes til å gjøre høyttalerne bedre og sekundært til å rydde litt opp i bassen.

Kjøp bedre høyttalere og unngå mongo-plassering av både dem og deg selv, så blir alt så meget bedre. Dsp kan ikke i utgangspunktet ikke redde dårlig lyd, så grunnlaget må på plass først.

Et par faktaopplysninger ang dsp og rom;

* Direktelyd som er bra vil forringes dersom man bruker dsp for å "korrigere" rommet, og det vil låte rart.

* Steady-state romrespons er helt ubrukelig til å vurdere et anleggs lydkvalitet. Man kan ha identisk målt romrespons i lytteposisjon med to vilt forskjellige høyttalere og det vil låte ulikt.

* Våre ører har et annet forhold til direktelyd og indirekte lyd enn en mikrofon og et dataprogram, så man må vite hvordan både direktelyden og spredningsmønsteret til en høyttaler ser ut for å spå hvor godt det vil låte i et rom.

* En høyttaler med store tonale avvik i off-axis og on-axis vil ikke kunne korrigeres effektivt med dsp og vil være avhengig av akustiske tiltak for å begrense "skaden" fra avviket.
Det vil aldri bli så bra som det kunne ha vært.

* En foretrukket romkurve er en misforståelse fra litteraturen. Det snakkes om -10 dB fra 20- 20 kHz som optimalt eller evnt "Harman-kurven", men det er viktig å forstå hva det innebærer;

Utgangspunktet for disse kurvene er høytscorende høyttalere (blindtestet) med jevn on-axis og off-axis respons plassert i et vanlig reflektivt rom og den medfølgende kurven som resulterer etter en viss grad av smoothing, som feks 1/3 eller 1/6.
Det som ikke er like tydelig før man leser forskningen er hvor mye spredning og spredningskontroll på høyttaleren vil påvirke denne steady-state responsen i et normalt rom. Det betyr at et direktivt hornoppsett vil resultere i en annen kurve enn en normal høyttaler med gradvis mindre kontrollert spredning nedover i frekvens, og det vil låte veldig ille dersom den ene korrigeres til å ha samme steady-state respons som den andre.

Det tok meg en stund å forstå det der, men det hjalp meg å sammenligne to voldsomt forskjellige høyttalere korrigert til samme romrespons.

 

[tkr]

Det kan også godt hende at DSP kan bidra mer i ett mindre bra system (mid-fi) enn i ett bedre anlegg. For å rette opp «feil og mangler» i mangel av bedre uttrykk.

Bidrar godt til opprydding i min mid-fi også.

mvh

 

[Asbjørn]

Litt hverdagsfilosofi en lørdags morgen...: Om jeg stiller meg mellom mine høyttalere og synger, og vi måler hva som skjer med gjengivelsen av min stemme i normal lytteposisjon, så vil det være en kombinasjon av meg og rommets respons. Akkurat som med høyttalerne, altså, rommets bidrag er med i lytteposisjon. Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.

Tilbake til min stemme. Sett at man også kunne påvirke den, slik at romresponsen ikke farger den like mye, ville dette oppleves mer eller mindre naturlig for lytteren? Husk at gjennom hele evolusjonen er hørselen tilpasset virkeligheten, i så henseende at den benyttes som et input for å kjenne igjen omgivelsene vi befinner oss i. Enkelte blinde kan benytte hørselen til å "se" omgivelsene sine, så velutviklet er denne sansen. Vi har en biologisk, innebygget romkorreksjon fra naturens side, fordi vi alltid har vært avhengig av det. Er det da en god eller en dårlig idé å forvirre denne sansen ved å endre rommets påvirkning ved å manipulere et i utgangspunktet perfekt signal?

Ja, men i praksis er det ikke slik det brukes. Da man først begynte å eksperimentere med DSP og romkorreksjon for etterhvert ganske mange år siden viste det seg fort at idéen om å "invertere romresponsen" både var tilnærmet umulig å gjennomføre og i tillegg en fordømrade dårlig idé. Hvis man mot all formodning skulle greie å "fjerne rommet" fra lyden ville man oppleve det som i et lyddødt rom eller som med hodetelefoner. Lydbildet vil oppstå inne i hodet, i stedet for som et naturlig lydbilde foran deg. Det er ikke den effekten vi ønsker.

Det er viktig å skille mellom hva som kan og ikke kan korrigeres, og hva som bør og ikke bør "korrigeres". Det enkleste er å håndtere resonanser i høyttalere og rom. Et høyttalerelement balanserer mellom noen effekter som gir økende nivå med økende frekvens (volumhastighet) og andre effekter som gir fallende nivå med økende frekvens (opphenget). Tilsammen blir det sånn noenlunde flatt innenfor en viss båndbredde, men sjelden helt eksakt. Spesielt effektive drivere med stive oppheng og sterke motorer vil få en frekvensgang som stiger med frekvens. Den tradisjonelle måten å løse det på er å kompensere med passive komponenter i delefilteret, f eks et shelf-filter for å ta ned nivået over en viss frekvens eller en LCR sugekrets (notch) for å ta ned en spesielt sjenerende resonansfrekvens. De passive komponentene drar energi fra effektforsterkeren. Dessuten er det heller sjelden at effektiviteten i bass, mellomtone og diskant er eksakt den samme, så man må sette inn resistive pads for å dra ned nivået i de mest effektive driverne. Det er det samme som å ta effekt fra forsterkeren og omdanne den til varme i stedet for lyd. Med DSP kan man gjøre alt det langt mer nøyaktig og uten effekttap.

Det nest enkleste er stående bølger i rommet og den generelle klangfargen i et reflekterende eller dempet rom. Man forsøker ikke å "fjerne rommet", men korrigere for avvik som ellers vil virke sjenerende. Et band på turné vil ha en lydtekniker som sitter ved en miksepult og justerer inn lyden for det aktuelle rommet. Bandet vil helst låte sånn noenlunde som seg selv på hver konsert, ikke helt forskjellig fra lokale til lokale. Eventuelle boomy frekvenser dempes og klangfargen justeres etter graden av demping. Stående bølger i rommet er ofte nær ved å være minimum fase, slik at de kan korrigeres (ihvertfall delvis) med enkle eq-pådrag. En konsertsal full av folk vil ha mer demping ved høye frekvenser enn en med glisne benkerader, så lydteknikeren justerer noen spaker tilsvarende. En rent akustisk artist vil måtte forholde seg til rommet slik det er, men vil forsøke å tilpasse sin egen lyd til rommet. Noen toner vil "bære" mer enn andre, så man forsøker å tilpasse volumet etter det. En operasanger i din stue ville lytte etter de stående bølgene i rommet og kompensere for det helt ubevisst. Noen konsertlokaler er en ren utholdenhetsprøve for akustiske artister, andre er lette å opptre i.

Stående bølger i bassen er ikke en del av den musikalske idéen som skal formidles. Hvis D1 ved 37 Hz låter 6 dB sterkere enn G1 ved 49 Hz, mens B1 ved 61 Hz låter 3 dB sterkere igjen blir det ikke lett å få til en fungerende basslinje i musikken. De resonansene gir også en tilsvarende gruppeforsinkelse, slik at tonene ikke bare varierer i volum, men de varierer også i tid med mer enn tidsvariasjonen hos en god trommis eller bassist. Det blir ikke swing av sånt. Å bruke DSP og andre virkemidler for å temme det og få frem det musikalske uttrykket som ligger på innspillingen er en ubetinget god ting. Enkle eq-pådrag vil også ha minimum fase og korrigerer både amplitude og gruppeforsinkelse samtidig ved problemfrekvensene, uten å skape nye problemer.

Og så er det en del ting man bare skal la være å forsøke. Det er ingen god idé å forsøke å nulle ut gulvrefleksjonen. Gjerne dempe den litt med tepper og lignende, men hjernen forventer å høre ting lokalisert i forhold til et bakkeplan. Om man fjerner den kamfiltreringen helt vil det låte litt snodig. Refleksjoner fra sidene er også en del av den opplevde romligheten. Hvis man fjerner dem helt vil stereoperspektivet "flytte inn i hodet", noe som ikke er en spesielt god ting. Generelt er det ingen vits i å prøve å gjøre noe med kamfiltreringen over Schröderfrekvensen i DSP. Der får man nøye seg med forsiktige eq-pådrag i brede frekvensbånd for å korrigere klangbalansen for avspilling av musikk, ikke forsøke å "fjerne rommet".

 

[Snickers-is]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Jeg tror det er på tide å stikke fingeren i bakken og innse at i denne bransjen er det ikke noe likhetstegn mellom annerkjent og seriøs.

Det at en del har kommet seg opp av "prøv-og-feil-gropa", brukt tid på å lese hva de virkelig seriøse folkene i bransjen har funnet ut av, og endt opp med relativt ikkekommersielt utstyr kan jo tyde på at de har oppdaget noe som virkelig monner i den store sammenhengen.

Når de typisk samtidig har fått en digital prosessor til å holde styr på det hele, gjerne satt opp med hjelp av en profesjonell aktør med erfaring og en vitenskapelig innfallsvinkel, så kan det jo være at de også har betydelig mer kontroll på hva som foregår i oppsettet enn hva de hadde når de en gang eksperimenterte med kabelbytte og magiske tweaks a-la slikt for eksempel 6-moons elsker å fremstille som nærmest glimrende investeringer.

Og når de da har kommet så langt, hvor mye bryr man seg da om å teste dingser, for så å skrive angivelig allmenngyldige subjektive beskrivelser med blomsterspråk?

Og om de så allikevel skulle falle for denne fristelsen, også befinner de seg plutselig midt i en test av en ny superrørforsterker, men så føler man kanskje ikke helt at blomsterspråket har noen funksjon, fordi det for det første bare beskriver én helt bestemt situasjon, og fordi det man egentlig ønsker er å beskrive hva forsterkeren faktisk gjør...

Men det er det jo ingen av leserne som egentlig bryr seg om. De vil jo strengt tatt bare ha en bekreftelse på at forsterkeren de vurderer har riktig street-cred, og vi har jo alle sett hvor dårlig egnet Amir sine tester er til å formidle streetcred...

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

 

[Asbjørn]

Jeg begynner bl.a. å fatte at DSP for bekjempelse av utfasningen som skjer når bassen når frem til fronten av høyttaleren, etter å ha returnert fra veggen bak høyttaleren - må til for ikke å få et betydelig hull i lydbildet der utfasingen skjer. Ikke sant?

Du kan ikke korrigere det i eq. Refleksjonen fra frontvegg kommer tilbake til baffelen i motfase med direktelyden og kansellerer den ved en frekvens som tilsvarer en kvart bølgelengde fra baffel til vegg. Hvis du skrur opp direktelyden vil også refleksen øke i volum og kanselleringen forblir like dyp. På grunn av at baffelen har en viss fysisk utstrekning blir ikke kanselleringen helt knivskarp, så det går an å legge på et litt bredere eq-bånd og få en litt ruglete kompensasjon, men hvis du vil løse problemet helt behøver du DSP-kontrollerte høyttalerelementer også på baksiden av kassen for å tørke opp lydbølgen før den når veggen, dvs høyttalere med kardioidekarakteristikk. Det funker.

 

[HAREPUSEN]

Faen Snickers , du er knall hard der

 

[Valentino]

Mid-fien min hadde ikke fungert uten DSP. Jeg skulle forresten likt å se det passive delefilteret som gjorde det samme som mine digitale...

 

[4-string]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Jeg tror det er på tide å stikke fingeren i bakken og innse at i denne bransjen er det ikke noe likhetstegn mellom annerkjent og seriøs.

Det at en del har kommet seg opp av "prøv-og-feil-gropa", brukt tid på å lese hva de virkelig seriøse folkene i bransjen har funnet ut av, og endt opp med relativt ikkekommersielt utstyr kan jo tyde på at de har oppdaget noe som virkelig monner i den store sammenhengen.

Når de typisk samtidig har fått en digital prosessor til å holde styr på det hele, gjerne satt opp med hjelp av en profesjonell aktør med erfaring og en vitenskapelig innfallsvinkel, så kan det jo være at de også har betydelig mer kontroll på hva som foregår i oppsettet enn hva de hadde når de en gang eksperimenterte med kabelbytte og magiske tweaks a-la slikt for eksempel 6-moons elsker å fremstille som nærmest glimrende investeringer.

Og når de da har kommet så langt, hvor mye bryr man seg da om å teste dingser, for så å skrive angivelig allmenngyldige subjektive beskrivelser med blomsterspråk?

Og om de så allikevel skulle falle for denne fristelsen, også befinner de seg plutselig midt i en test av en ny superrørforsterker, men så føler man kanskje ikke helt at blomsterspråket har noen funksjon, fordi det for det første bare beskriver én helt bestemt situasjon, og fordi det man egentlig ønsker er å beskrive hva forsterkeren faktisk gjør...

Men det er det jo ingen av leserne som egentlig bryr seg om. De vil jo strengt tatt bare ha en bekreftelse på at forsterkeren de vurderer har riktig street-cred, og vi har jo alle sett hvor dårlig egnet Amir sine tester er til å formidle streetcred...

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Tror du har veldig mye rett i det du skriver her.

Et par spørsmål: dette virker som en temmelig kompromissløs tilnærming, og det slår meg som kostbart. Stemmer det, eller kan man lande en budsjettutgave som er innafor? Litt som hvor langt er et tog kanskje?
Med denne approachen skulle man ende på svært gode sluttresultater. Slår man seg til ro og er i mål i større grad enn hva gjelder oss andre, hva er inntrykket der? For meg virker det som om byttesyken rammer like ofte i begge leire, men mulig jeg tar feil. Vet at ingen sitter på fasit heller, men interessant hva inntrykket er.

 

[Janpe]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Jeg tror det er på tide å stikke fingeren i bakken og innse at i denne bransjen er det ikke noe likhetstegn mellom annerkjent og seriøs.

Det at en del har kommet seg opp av "prøv-og-feil-gropa", brukt tid på å lese hva de virkelig seriøse folkene i bransjen har funnet ut av, og endt opp med relativt ikkekommersielt utstyr kan jo tyde på at de har oppdaget noe som virkelig monner i den store sammenhengen.

Når de typisk samtidig har fått en digital prosessor til å holde styr på det hele, gjerne satt opp med hjelp av en profesjonell aktør med erfaring og en vitenskapelig innfallsvinkel, så kan det jo være at de også har betydelig mer kontroll på hva som foregår i oppsettet enn hva de hadde når de en gang eksperimenterte med kabelbytte og magiske tweaks a-la slikt for eksempel 6-moons elsker å fremstille som nærmest glimrende investeringer.

Og når de da har kommet så langt, hvor mye bryr man seg da om å teste dingser, for så å skrive angivelig allmenngyldige subjektive beskrivelser med blomsterspråk?

Og om de så allikevel skulle falle for denne fristelsen, også befinner de seg plutselig midt i en test av en ny superrørforsterker, men så føler man kanskje ikke helt at blomsterspråket har noen funksjon, fordi det for det første bare beskriver én helt bestemt situasjon, og fordi det man egentlig ønsker er å beskrive hva forsterkeren faktisk gjør...

Men det er det jo ingen av leserne som egentlig bryr seg om. De vil jo strengt tatt bare ha en bekreftelse på at forsterkeren de vurderer har riktig street-cred, og vi har jo alle sett hvor dårlig egnet Amir sine tester er til å formidle streetcred...

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Nedlatende og tullete bemerkninger, men alle får jo holde på som de vil.

 

[Snickers-is]

Faen Snickers , du er knall hard der

Vet, har lest gjennom mange ganger, føler jeg balanserer på en knivsegg mellom å få frem et poeng og å fornærme noen. Men da blir kanskje kvelden litt mindre kjedelig...

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

 

[Snickers-is]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Jeg tror det er på tide å stikke fingeren i bakken og innse at i denne bransjen er det ikke noe likhetstegn mellom annerkjent og seriøs.

Det at en del har kommet seg opp av "prøv-og-feil-gropa", brukt tid på å lese hva de virkelig seriøse folkene i bransjen har funnet ut av, og endt opp med relativt ikkekommersielt utstyr kan jo tyde på at de har oppdaget noe som virkelig monner i den store sammenhengen.

Når de typisk samtidig har fått en digital prosessor til å holde styr på det hele, gjerne satt opp med hjelp av en profesjonell aktør med erfaring og en vitenskapelig innfallsvinkel, så kan det jo være at de også har betydelig mer kontroll på hva som foregår i oppsettet enn hva de hadde når de en gang eksperimenterte med kabelbytte og magiske tweaks a-la slikt for eksempel 6-moons elsker å fremstille som nærmest glimrende investeringer.

Og når de da har kommet så langt, hvor mye bryr man seg da om å teste dingser, for så å skrive angivelig allmenngyldige subjektive beskrivelser med blomsterspråk?

Og om de så allikevel skulle falle for denne fristelsen, også befinner de seg plutselig midt i en test av en ny superrørforsterker, men så føler man kanskje ikke helt at blomsterspråket har noen funksjon, fordi det for det første bare beskriver én helt bestemt situasjon, og fordi det man egentlig ønsker er å beskrive hva forsterkeren faktisk gjør...

Men det er det jo ingen av leserne som egentlig bryr seg om. De vil jo strengt tatt bare ha en bekreftelse på at forsterkeren de vurderer har riktig street-cred, og vi har jo alle sett hvor dårlig egnet Amir sine tester er til å formidle streetcred...

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Tror du har veldig mye rett i det du skriver her.

Et par spørsmål: dette virker som en temmelig kompromissløs tilnærming, og det slår meg som kostbart. Stemmer det, eller kan man lande en budsjettutgave som er innafor? Litt som hvor langt er et tog kanskje?
Med denne approachen skulle man ende på svært gode sluttresultater. Slår man seg til ro og er i mål i større grad enn hva gjelder oss andre, hva er inntrykket der? For meg virker det som om byttesyken rammer like ofte i begge leire, men mulig jeg tar feil. Vet at ingen sitter på fasit heller, men interessant hva inntrykket er.

Frister å henvise til Nikko03 sitt oppsett, men det er nok mange andre som også fortjener oppmerksomhet.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

 

[Snickers-is]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Jeg tror det er på tide å stikke fingeren i bakken og innse at i denne bransjen er det ikke noe likhetstegn mellom annerkjent og seriøs.

Det at en del har kommet seg opp av "prøv-og-feil-gropa", brukt tid på å lese hva de virkelig seriøse folkene i bransjen har funnet ut av, og endt opp med relativt ikkekommersielt utstyr kan jo tyde på at de har oppdaget noe som virkelig monner i den store sammenhengen.

Når de typisk samtidig har fått en digital prosessor til å holde styr på det hele, gjerne satt opp med hjelp av en profesjonell aktør med erfaring og en vitenskapelig innfallsvinkel, så kan det jo være at de også har betydelig mer kontroll på hva som foregår i oppsettet enn hva de hadde når de en gang eksperimenterte med kabelbytte og magiske tweaks a-la slikt for eksempel 6-moons elsker å fremstille som nærmest glimrende investeringer.

Og når de da har kommet så langt, hvor mye bryr man seg da om å teste dingser, for så å skrive angivelig allmenngyldige subjektive beskrivelser med blomsterspråk?

Og om de så allikevel skulle falle for denne fristelsen, også befinner de seg plutselig midt i en test av en ny superrørforsterker, men så føler man kanskje ikke helt at blomsterspråket har noen funksjon, fordi det for det første bare beskriver én helt bestemt situasjon, og fordi det man egentlig ønsker er å beskrive hva forsterkeren faktisk gjør...

Men det er det jo ingen av leserne som egentlig bryr seg om. De vil jo strengt tatt bare ha en bekreftelse på at forsterkeren de vurderer har riktig street-cred, og vi har jo alle sett hvor dårlig egnet Amir sine tester er til å formidle streetcred...

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Nedlatende og tullete bemerkninger, men alle får jo holde på som de vil.

De er ikke det minste nedlatende, om du da ikke misliker selve poenget om at de som har gått over til aktive rigger også har vært på kommers-vogna en gang.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

 

[Janpe]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Jeg tror det er på tide å stikke fingeren i bakken og innse at i denne bransjen er det ikke noe likhetstegn mellom annerkjent og seriøs.

Det at en del har kommet seg opp av "prøv-og-feil-gropa", brukt tid på å lese hva de virkelig seriøse folkene i bransjen har funnet ut av, og endt opp med relativt ikkekommersielt utstyr kan jo tyde på at de har oppdaget noe som virkelig monner i den store sammenhengen.

Når de typisk samtidig har fått en digital prosessor til å holde styr på det hele, gjerne satt opp med hjelp av en profesjonell aktør med erfaring og en vitenskapelig innfallsvinkel, så kan det jo være at de også har betydelig mer kontroll på hva som foregår i oppsettet enn hva de hadde når de en gang eksperimenterte med kabelbytte og magiske tweaks a-la slikt for eksempel 6-moons elsker å fremstille som nærmest glimrende investeringer.

Og når de da har kommet så langt, hvor mye bryr man seg da om å teste dingser, for så å skrive angivelig allmenngyldige subjektive beskrivelser med blomsterspråk?

Og om de så allikevel skulle falle for denne fristelsen, også befinner de seg plutselig midt i en test av en ny superrørforsterker, men så føler man kanskje ikke helt at blomsterspråket har noen funksjon, fordi det for det første bare beskriver én helt bestemt situasjon, og fordi det man egentlig ønsker er å beskrive hva forsterkeren faktisk gjør...

Men det er det jo ingen av leserne som egentlig bryr seg om. De vil jo strengt tatt bare ha en bekreftelse på at forsterkeren de vurderer har riktig street-cred, og vi har jo alle sett hvor dårlig egnet Amir sine tester er til å formidle streetcred...

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Nedlatende og tullete bemerkninger, men alle får jo holde på som de vil.

De er ikke det minste nedlatende, om du da ikke misliker selve poenget om at de som har gått over til aktive rigger også har vært på kommers-vogna en gang.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Tror ikke vi blir helt enige her okke som...

 

[Kalle Klovn]

siste her innlegg fra armand og bolinder opplever jeg som mer kverularende enn opplysende

Man leser forskjellig. Jeg opplevde innlegget fra bolinder som en teknisk presisering og siste setning som et glimt i øye.

 

[Kalle Klovn]

Det er en vitenskapelig artikkel jeg ikke finner i farten . Den beskrev at naturlige refleksjoner er bra (kamfilter effekt oppfattes IKKE slik det ser ut) og oppfattes nettop naturlig , når så refleksjon ble lagt inn i det originale signalet likte ingen lyden. Romkorreksjon kan gjøre samme feil om man ikke passer på .

Ikke helt uenig, men forskjellen blir ganske betydelig under Schrøder frekvensen, men peaker og diper som gjerne er mer enn +10dB/-20dB. Min opplevelse etter 10 år med Lyngdorf Room Perfect og Anthem STR er at romkorreksjonen opp til circa Schrøder er veldig konstruktivt, men dsp korreksjon over Schrøder er mest hensiktsmessig for å lett justere inn klangbalansen (heller enn å forsøke å perfeksjonere frekvensgangen i detalj).

 

[Bolinder]

Hvis man mot all formodning skulle greie å "fjerne rommet" fra lyden ville man oppleve det som i et lyddødt rom eller som med hodetelefoner. Lydbildet vil oppstå inne i hodet, i stedet for som et naturlig lydbilde foran deg. Det er ikke den effekten vi ønsker.

Hörlurar og eit lyddaudt rom fungerer svært ulikt. Med hörlurar fjernar vi den HovudRelaterte TransferFunksjjonen (HRTF) [1], men det gjer vi ikkje når vi nyttar høgtalarar. Om vi plasserer eit par høgtalarar i eit lyddaudt rom vil vi framleis har eit godt stereoperspektiv, med det har vi ikkje med hörlurar. Eit lyddaudt rom er likevel ikkje eit godt alternativ, ettersom vi da òg fjernar dei tidlege siderefleksjonane, og dei er viktige, under føresetnad at forsenking korkje er for lita eller for stor [2]. Med kunsthovudopptak kan ein få 3D-lyd over hörlurar, under føresetning av at HRTF er individuelt tilpassa. Men kunsthovudopptak fungerer ikkje når dei vert avspela over høgtalarar, for då får vi HRTF dobbelt opp, fyrst i kusthovudet og så vår eigen HRTF.

Et høyttalerelement balanserer mellom noen effekter som gir økende nivå med økende frekvens (volumhastighet) og andre effekter som gir fallende nivå med økende frekvens (opphenget). Tilsammen blir det sånn noenlunde flatt innenfor en viss båndbredde, men sjelden helt eksakt. Spesielt effektive drivere med stive oppheng og sterke motorer vil få en frekvensgang som stiger med frekvens.

Dette var ikkje så lett å skjøna. Om du meiner at utstrålt effekt er proporsjonal med kvadratet av volumhastigheita U [m^3/s] er eg samd. Om vi plasserer eit stempel i ein uendeleg stor baffel (slik at vi kan sjå bort frå kabinettdiffraksjon) er utstrålt effekt
P = |U|^2Rar,
der Rar er strålingsmotstanden (den reelle delen av strålingsimpedansen). Etter som
U = uSd,
der u er membranhastigheita og Sd er effektivt membranareal, kan vi uttrykka P som
P = u^2RarSd^2.
Membranhastigheita har maks verdi ved resonans (nedre grensefrekvens) og fell med 6 dB/okt over resonansfrekvensen. Verdien til u^2 fell difor med 12 dB/okt. Grunnen til at effektresponsen er flat er at strålingsmotstanden aukar med 12 dB/okt. Eit stempel i ein uendeleg stor baffel (ein drivar i ein vegg ei ei tilnærming) har med andre ord flat effektrespons. Men dette er berre tilfelle når
ka < 1,
der a [m] er radius til hogtalarmembranen og
k = 2pi lambda
er bølgjetalet (spatial frekvens) [rad/m], der lamba [m] er bølgjelengda.

For ein ideell drivar plassert i ein uendeleg stor baffel er utstrålt effekt P med andre ord frekvensuavhengig. Når ka < 1 vil ein slik høgtalar stråla ut i 2pi steradianar, men når ka > 1 vil strålemønstret verta smalare. Ein anna interessant ting er at stråleimpedansen er flat (frekvensuavhengig9 for ka > 1, slik at effektresponsen fell med frekvensen. Men på grunn av at strålemønstret samstunden vert smalare kan responsen på aksen vera tilnærma flat. Dette er det mange to-vegs høgtalarar som utnyttar. Men det har den ulempa at effektresponsen fell, slik at refleksjonar frå sideveggane vert svakare når ka > 1. Når neste drivar tek over vil denne vera runddtstrålande, av di radiusen a er mindre. Så vi ender opp med ein svært ujamt effektrespons. Det er nok ein grunn til at høgtalarprodusentane svært sjeldan publiserer effektresponsen.

Referanse
[1] H. Møller, “Fundamentals of binaural technology,” Applied Acoustics, vol. 36, pp. 171–218, 1992.
[2] F. Toole, “Loudspeakers and rooms for sound reproduction - A scientific review,” J. Audio Eng. Soc., vol. 54, pp. 451–476, June 2006.

 

[JENO]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Det å drive med komponentbytte er en annen måte å drive med hifi på enn å drive med nøytral elektronikk/dsp/skredersøm-høyttalere. Det ville vært veldig upraktisk for en komponent-bytte-skribent å skulle ha et slikt skreddersydd og fintunet anlegg. Han ville i beste fall fått testet nøytrale forsterkere og DACer opp mot hverandre, men om de lyder likt ville det sikkert blitt kjedelig lesing.

Skribenter driver med en annen idrettsgrein uten at jeg tror grunnen er "mest mulig troverdig gjengivelse av musikken".

 

[larkrla]

Er det noen som våger å gi tips til en dings det går an å sette inn etter preamp som kun har til oppgave å integrere 2 subwoofere på en god måte? Tenker da at man bruker feks en UMIK-1 og egnet programvare til å finne ut hva rommet gjør med bassen før man setter i gang.

Edit: Bass-management burde kanskje vært standard "feature" i forforsterkere.

 

[Bergfinn]

Her er det mange meninger om hvordan man bør gå frem for å få god lyd.
Og alle har vel rett, ut i fra sine preferanser (og bankkonto)
Det er nok mange måter å få god lyd på.

Det eneste jeg bruker mye penger på, er høyttalerelementer.

Synes man kan dra det ganske så langt på denne måten, utifra det jeg selv har sammenlignet med av helt andre måter å drive illusjons gjenskapelsen på.

Men dette blir nok for sært for mange.

 

[Asbjørn]

Dette var ikkje så lett å skjøna. Om du meiner at utstrålt effekt er proporsjonal med kvadratet av volumhastigheita U [m^3/s] er eg samd. Om vi plasserer eit stempel i ein uendeleg stor baffel (slik at vi kan sjå bort frå kabinettdiffraksjon) er utstrålt effekt
P = |U|^2Rar,
der Rar er strålingsmotstanden (den reelle delen av strålingsimpedansen). Etter som
U = uSd,
der u er membranhastigheita og Sd er effektivt membranareal, kan vi uttrykka P som
P = u^2RarSd^2.
Membranhastigheita har maks verdi ved resonans (nedre grensefrekvens) og fell med 6 dB/okt over resonansfrekvensen. Verdien til u^2 fell difor med 12 dB/okt. Grunnen til at effektresponsen er flat er at strålingsmotstanden aukar med 12 dB/okt. Eit stempel i ein uendeleg stor baffel (ein drivar i ein vegg ei ei tilnærming) har med andre ord flat effektrespons. Men dette er berre tilfelle når
ka < 1,
der a [m] er radius til hogtalarmembranen og
k = 2pi lambda
er bølgjetalet (spatial frekvens) [rad/m], der lamba [m] er bølgjelengda.

For ein ideell drivar plassert i ein uendeleg stor baffel er utstrålt effekt P med andre ord frekvensuavhengig. Når ka < 1 vil ein slik høgtalar stråla ut i 2pi steradianar, men når ka > 1 vil strålemønstret verta smalare. Ein anna interessant ting er at stråleimpedansen er flat (frekvensuavhengig9 for ka > 1, slik at effektresponsen fell med frekvensen. Men på grunn av at strålemønstret samstunden vert smalare kan responsen på aksen vera tilnærma flat. Dette er det mange to-vegs høgtalarar som utnyttar. Men det har den ulempa at effektresponsen fell, slik at refleksjonar frå sideveggane vert svakare når ka > 1. Når neste drivar tek over vil denne vera runddtstrålande, av di radiusen a er mindre. Så vi ender opp med ein svært ujamt effektrespons. Det er nok ein grunn til at høgtalarprodusentane svært sjeldan publiserer effektresponsen.

Eksakt, og langt bedre forklart enn min one-liner. Se også Colloms, High Performance Loudspeakers, 6th ed. (2005), kap 2.3 "Radiated Pressure", s. 37-39. Og så er den modellen bare tilnærmelsesvis korrekt for en virkelig høyttaler, siden det vil være assorterte resonanser i kasse, membran, oppheng og motor som kan sette sine fingeravtrykk på frekvensgangen. Vanskelig å korrigere i et passivt delefilter, enkelt i DSP.

https://books.google.no/books?id=SOqCbh2ESOgC&pg=PT70&lpg=PT70#v=onepage&q&f=false

 

[Håkon_Rognlien]

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Du sier mye fint, Snickers, men føkka opp hele greia med den siste setningen der.

 

[Håkon_Rognlien]

Litt hverdagsfilosofi en lørdags morgen...: Om jeg stiller meg mellom mine høyttalere og synger, og vi måler hva som skjer med gjengivelsen av min stemme i normal lytteposisjon, så vil det være en kombinasjon av meg og rommets respons. Akkurat som med høyttalerne, altså, rommets bidrag er med i lytteposisjon. Med digital romkorreksjon vil man gå inn i signalkjeden og påvirke denne, for å forsøksvis etterligne et ekkofritt kammer i lytteposisjon, dvs. minimere rommets påvirkning. Med andre ord vil man påvirke det rene, forvrengningsfrie signalet (gitt at man ikke bruker elektronikk som måler dårlig allerede. selvsagt), og endre dette både i frekvens og fase, for å skape en mer upåvirket lyd i lytteposisjon. På sett og vis legger man inn en feedback i signalkjeden, dette for å fjerne forvrengning i lytteposisjon.

Tilbake til min stemme. Sett at man også kunne påvirke den, slik at romresponsen ikke farger den like mye, ville dette oppleves mer eller mindre naturlig for lytteren? Husk at gjennom hele evolusjonen er hørselen tilpasset virkeligheten, i så henseende at den benyttes som et input for å kjenne igjen omgivelsene vi befinner oss i. Enkelte blinde kan benytte hørselen til å "se" omgivelsene sine, så velutviklet er denne sansen. Vi har en biologisk, innebygget romkorreksjon fra naturens side, fordi vi alltid har vært avhengig av det. Er det da en god eller en dårlig idé å forvirre denne sansen ved å endre rommets påvirkning ved å manipulere et i utgangspunktet perfekt signal?

Ja, men i praksis er det ikke slik det brukes. Da man først begynte å eksperimentere med DSP og romkorreksjon for etterhvert ganske mange år siden viste det seg fort at idéen om å "invertere romresponsen" både var tilnærmet umulig å gjennomføre og i tillegg en fordømrade dårlig idé. Hvis man mot all formodning skulle greie å "fjerne rommet" fra lyden ville man oppleve det som i et lyddødt rom eller som med hodetelefoner. Lydbildet vil oppstå inne i hodet, i stedet for som et naturlig lydbilde foran deg. Det er ikke den effekten vi ønsker.

Det er viktig å skille mellom hva som kan og ikke kan korrigeres, og hva som bør og ikke bør "korrigeres". Det enkleste er å håndtere resonanser i høyttalere og rom. Et høyttalerelement balanserer mellom noen effekter som gir økende nivå med økende frekvens (volumhastighet) og andre effekter som gir fallende nivå med økende frekvens (opphenget). Tilsammen blir det sånn noenlunde flatt innenfor en viss båndbredde, men sjelden helt eksakt. Spesielt effektive drivere med stive oppheng og sterke motorer vil få en frekvensgang som stiger med frekvens. Den tradisjonelle måten å løse det på er å kompensere med passive komponenter i delefilteret, f eks et shelf-filter for å ta ned nivået over en viss frekvens eller en LCR sugekrets (notch) for å ta ned en spesielt sjenerende resonansfrekvens. De passive komponentene drar energi fra effektforsterkeren. Dessuten er det heller sjelden at effektiviteten i bass, mellomtone og diskant er eksakt den samme, så man må sette inn resistive pads for å dra ned nivået i de mest effektive driverne. Det er det samme som å ta effekt fra forsterkeren og omdanne den til varme i stedet for lyd. Med DSP kan man gjøre alt det langt mer nøyaktig og uten effekttap.

Det nest enkleste er stående bølger i rommet og den generelle klangfargen i et reflekterende eller dempet rom. Man forsøker ikke å "fjerne rommet", men korrigere for avvik som ellers vil virke sjenerende. Et band på turné vil ha en lydtekniker som sitter ved en miksepult og justerer inn lyden for det aktuelle rommet. Bandet vil helst låte sånn noenlunde som seg selv på hver konsert, ikke helt forskjellig fra lokale til lokale. Eventuelle boomy frekvenser dempes og klangfargen justeres etter graden av demping. Stående bølger i rommet er ofte nær ved å være minimum fase, slik at de kan korrigeres (ihvertfall delvis) med enkle eq-pådrag. En konsertsal full av folk vil ha mer demping ved høye frekvenser enn en med glisne benkerader, så lydteknikeren justerer noen spaker tilsvarende. En rent akustisk artist vil måtte forholde seg til rommet slik det er, men vil forsøke å tilpasse sin egen lyd til rommet. Noen toner vil "bære" mer enn andre, så man forsøker å tilpasse volumet etter det. En operasanger i din stue ville lytte etter de stående bølgene i rommet og kompensere for det helt ubevisst. Noen konsertlokaler er en ren utholdenhetsprøve for akustiske artister, andre er lette å opptre i.

Stående bølger i bassen er ikke en del av den musikalske idéen som skal formidles. Hvis D1 ved 37 Hz låter 6 dB sterkere enn G1 ved 49 Hz, mens B1 ved 61 Hz låter 3 dB sterkere igjen blir det ikke lett å få til en fungerende basslinje i musikken. De resonansene gir også en tilsvarende gruppeforsinkelse, slik at tonene ikke bare varierer i volum, men de varierer også i tid med mer enn tidsvariasjonen hos en god trommis eller bassist. Det blir ikke swing av sånt. Å bruke DSP og andre virkemidler for å temme det og få frem det musikalske uttrykket som ligger på innspillingen er en ubetinget god ting. Enkle eq-pådrag vil også ha minimum fase og korrigerer både amplitude og gruppeforsinkelse samtidig ved problemfrekvensene, uten å skape nye problemer.

Og så er det en del ting man bare skal la være å forsøke. Det er ingen god idé å forsøke å nulle ut gulvrefleksjonen. Gjerne dempe den litt med tepper og lignende, men hjernen forventer å høre ting lokalisert i forhold til et bakkeplan. Om man fjerner den kamfiltreringen helt vil det låte litt snodig. Refleksjoner fra sidene er også en del av den opplevde romligheten. Hvis man fjerner dem helt vil stereoperspektivet "flytte inn i hodet", noe som ikke er en spesielt god ting. Generelt er det ingen vits i å prøve å gjøre noe med kamfiltreringen over Schröderfrekvensen i DSP. Der får man nøye seg med forsiktige eq-pådrag i brede frekvensbånd for å korrigere klangbalansen for avspilling av musikk, ikke forsøke å "fjerne rommet".

Asbjørn, du (og Børn / Orso)impliserer at alle benytter DSP med aktiv deling, det er det faktisk ikke alle som gjør.

Men resten av innelgget henger absolutt på greip. Min (lille) bekymring er at vi som ikke ønsker å gå den veien, blir sett på som litt korte i lokket, saken er at også vår innfallsvinkel har sin åpenbare sjarm, bare for å være veldig tydelig på det punktet. Og jeg gleder meg virkelig til å møte Peter Qvrotrup på tirsdag!

 

[Bjørn ("Orso")]

Asbjørn, du (og Børn / Orso)impliserer at alle benytter DSP med aktiv deling, det er det faktisk ikke alle som gjør.

Gjør vi? Det har jeg aldri uttalt. Prøver derimot å fortelle at DSP er så mangt, deriblant hva man utfører i et aktivt delefilter.
Så og si alle passive høyttalere vil forøvrig kunne forbedres med riktig bruk av DSP (altså med det eksisterende passive filteret).

 

[4-string]

Selveste ypperstepresten av vranglære! Må bli gøy. [emoji1303][emoji4]

 

[Håkon_Rognlien]

Selveste ypperstepresten av vranglære! Må bli gøy. [emoji1303][emoji4]

Det er alltid gøy å møte de verste av de verste, Jeg kan love deg at i lag med sånne gubber som ham, blir livet aldri kjedelig!

 

[Håkon_Rognlien]

Når man leser seriøse (anerkjente) blader og online-magasiner og tester av hifi-utstyr listes det ofte opp utstyret som er brukt i testene. Altså anmeldernes referansekomponenter. Jeg har enda til gode å se noen som bruker DSP og lignende, men det legges stor vekt på rommets akustikk.

Hvorfor er det slik? Kan det hende at de vil ha en mest mulig troverdig gjengivelse av musikken? Jeg heller mot den forklaringen.

JP

Det å drive med komponentbytte er en annen måte å drive med hifi på enn å drive med nøytral elektronikk/dsp/skredersøm-høyttalere. Det ville vært veldig upraktisk for en komponent-bytte-skribent å skulle ha et slikt skreddersydd og fintunet anlegg. Han ville i beste fall fått testet nøytrale forsterkere og DACer opp mot hverandre, men om de lyder likt ville det sikkert blitt kjedelig lesing.

Skribenter driver med en annen idrettsgrein uten at jeg tror grunnen er "mest mulig troverdig gjengivelse av musikken".

Du er inne på selve poenget, JENO. Men bommer i konklusjonen. Gjennom årene har jeg nok vært veldig tydelig på hva som er driverne for mine prioriteringer når jeg beskriver opplevelsene med hifi. Et anlegg som gjengir alle former for musikk med en spenstig og troverdig dynamikk og klangstruktur, evne til ti emosjonsformidling og rytmikk, uansett innspillingskvalitet, det er sammenfatningen av det som virkelig får fyr på tastaturet i min virkelighet.

Det sagt, det viktigste jeg synes en hver musikkelsker skal jobbe seg fram til, er sin egen optimale opplevelse av sine favorittskiver, og deretter være forsiktig med endringer når det har falt på plass.

 

[larkrla]

Så, kanskje når disse anerkjente, om enn ikke alltid likte seriøse skribentene, en gang blir voksne, og vi har ingen garanti for at det skjer, så bytter de ut blomsterspråk med DSP og begynner å lytte på musikk de også.

Du sier mye fint, Snickers, men føkka opp hele greia med den siste setningen der.

Kanskje han mangler litt EQ...