.....
Det finnes en god del dsp-entusiaster som er skråsikre på at ting som timing og fasekorreksjon er viktig og at EQ med høy Q er uproblematisk over hele linja. Det er synspunkter uten spesielt mye støtte i tilgjengelig vitenskap. Toole er en frisk fyr, han omtaler blant annet gutta i Trinnov som særdeles talentfulle datanerder uten filla peiling på psykoakustikk. Er det slik man blir når man blir gammel og tøven og ikke klarer å henge med på de siste nyhetene? Eller er det slik man blir når man har brukt hele livet på forskning, samling av data og tolkning av tilgjengelige studier og føler folk bare overhører det man vet er fakta?
.......
Det synes jeg er en underlig diskusjon. Det er mye data som støtter oppunder effekten av polarrespons, men fint lite som støtter at fasekorrekt gjengivelse er spesielt hørbart.
Jeg slet hardt med å differensiere fasekorrekt respons når jeg slo av og på funksjonen med Kii Three, men mente til slutt at jeg kunne høre antydninger til mykere og fyldigere lyd med fasekorreksjon påslått. Det er mulig at det er mer hørbart i rom som har bedre akustiske forhold enn hos meg, men jeg har ikke sett noen overbevisende studier som indikerer at dette er spesielt viktig. Har du funnet noen som indikerer det?
Jeg har klippet litt i innlegget ditt, coolio. Håper det går bra.
Samtidighet i alle frekvenser (og tidsdomenekorreksjon og fasekorreksjon over hele registeret) er etter min erfaring langt mindre viktig enn en jevn frekvensrespons. Hvis
frekvensresponsen er ujevn så får fantomkilder en diffus plassering i lydbildet fordi styrkeforholdet mellom høyre og venstre høyttaler blir frekvensavhengig.
Når det er sagt, så er det et overveldende flertall blant som bruker Audiolense XO at de foretrekker tidsdomenekorreksjon. Hvor mye de foretrekker varierer og det varierer også ganske så mye hvor mye bedre lyden blir. Noen ganger rydder det opp mye i bassen, andre ganger kan det rydde opp vesentlig i mellomtonen. Som regel er det en subtil forbedring av det slaget som er rimelig lett å høre hvis man gjør kjappe sammenlikninger, men ikke større enn at man kan gjette feil når man kommer inn i rommet (selv om lyden er kjent). For egen del vil jeg si at det har lite for seg å gjøre tidsdomenekorreksjon hvis ikke frekvensresponsen er svært god. Så subtilt er det. Det ville ikke være uoverkommelig å gjøre en survey blant de som har tilgang på verktøy der de kan velge med og uten tidsdomenekorreksjon. Og jeg føler meg trygg på hva konklusjonen ville bli.
Når det gjelder Toole så forbauser det meg at hans forskning og meninger når det gjelder DSP tillegges så stor vekt, spesielt når det gjelder direkte vs reflektert lyd og spredningsmønster og hva som ikke kan og ikke bør korrigeres.
I dag er det rimelig enkelt å isolere effekten av ulike spredningsmønstre ved hjelp av DSP.
Man kan sette opp høyttalere med ulikt spredningsmønster og så kalibrere dem i lytteposisjon. Det kreves en viss presisjon i kalibreringen for å utlikne frekvensforskjellen. Dette har meg bekjent, Toole aldri gjort. I studiene sine av direkte lyd og spredning målte han ikke lyden der panel-lytterne satt. Såvidt jeg husker målte han bare høyttalerne ekkofritt.
En ren frekvenskorreksjon i lytteposisjon... av det fornuftige slaget vil eliminerer hvordan høyttalerens spredningsmønster endrer frekvensresponsen. Det man så står igjen med er "ren spredning". Jeg er ganske sikker på at lyttepanelene til Toole ble servert betydelige frekvensmessige ujevnheter når de ble servert lyden fra høyttalere med ujevn spredning - ganske enkelt fordi ujevn spredning fører til enda større frekvensujevnheter enn jevn spredning. Det hevdes stadig vekk med referanse til Toole sine arbeider at man ikke kan kompensere for ujevn spredning med å justere direktelyden. Jeg har aldri sett bevis for dette i hans arbeider (og jeg har lett etter det). Det kan like gjerne ha vært endringer i frekvensresponsen som lyttepanelet reagerte på. Jeg tror at det må vært den dominerende effekten.
Han hevder også at en høyttaler som måler perfekt ekkofritt (inkludert jevn spredning) ikke behøver å korrigeres over en viss frekvens (schroeder med en margin). Her var han på ballen, det skal han ha. Men så spørs det om gjennomføringen var presis nok. En ting er å finne høyttalere som er perfekte nok til å styrke hypotesen. En annen ting er å bruke DSP verktøy som er bra nok og presist nok til at man kan svekke alternativhypotesen. Han har kanskje vært tett på det første, men ikke på det andre såvidt jeg vet. Det er forøvrig svært enkelt å tenke seg mange scenarier der frekvensresponsen til en perfekt høyttaler blir modulert av refleksjoner. Det er nesten umulig å tenke seg det motsatte.
Jeg vil forøvrig hevde at de som har god kompetanse innen signalbehandling har svært gode forutsetninger for å forstå akustikk, kfr. parafrasingen om Trinnov-teknologene ovenfor. Teknologene i Trinnov har neppe problemer med å fordøye Toole sin forskning. Den er lett fordøyelig. Et annet spørsmål er hvor godt Toole forstår hva de driver med? Jeg har ikke sett Toole snakke signalteori...
Med all respekt for Toole og hans livsverk så er han "bare" en PhD etter et langt liv med mye forskning. Hvis han hadde gjort mye svært bra (ikke fremragende, bare svært bra) forskning i sin karriere så hadde han vært professor emeritus i dag. Det kunne han fint kombinert med en hovedjobb hos f.eks. Harman. De beste forskerne er rene grossister i professorater - og svært mange av de som "bare" gjør et solid livsverk innen forskning blir professorer. De påstandene om dette med spredning og korreksjon osv - jeg har vondt for å tro at det ville gått hjem i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift med peer-review av av professoralt kaliber.
Det finnes en del professorer og andre tunge vitenskapsfolk som har forsket relativt grundig på temaer som har relevans for bruk av DSP. Mange stiller helt andre spørsmål og gir helt andre svar enn Toole gjør, og så kan man jo lure på hvorfor de ikke er opptatt av de samme tingene som Toole. F.eks. Angelo Farina er professor i fysikk / akustikk og har trolig mer matematikk og signalteori i lillefingeren enn de fleste av oss har totalt sett, inklusive Toole. Farina har også drevet mye forskning på akustikk i kirker og konsertsaler med svært avanserte modelleringer - han har syslet litt med ambiophonics (eller var det ambisonics) og han har forsket på hvordan man kan korrigere lyden i biler og han har forsket en del på oppsett med svært mange høyttalere for å skape et perfekt lydbilde. Og det er SVÆRT MYE signalprosessering i forskningen hans. Han har rett og slett i mange sammenhenger forsket på bruk av DSP og hva man kan oppnå. Så finnes det andre (professorer) som har forsket på effekten av diverse korreksjonsalgoritmer. Mourjopolous er navnet på en kar som har gjort flere ting på complex smoothing og fullrange korreksjon (inkl tidsdomenekorreksjon), og har vist både gjennom målinger og subjektive lyttetester at man kan skape lydforbedringer i stort sett i hele rommet. Han korrigerte full range, og høyttalerens spredning var ikke tema overhodet. Det finnes også en del nyere forskning på MIMO-teknologi som er relevant for avansert basskorreksjon. DBA er et spesialtilfelle av dette. Og det finnes også kritisk forskning på det med tidsdomenekorreksjon, der de dokumenterer problemer som fort oppstår når man forsøker seg på slikt. Mens gjengen i Dirac Research har publisert på f.eks. hvordan de løser tidsdomenekorreksjonsutfordringer såvel som på en MIMO-løsning. Jeg har ikke sett så mye til direktivitetsforskning og spredningsmønsterforskning hos de forskerne som har produsert denne kunnskapen som er mest relevant i forhold til digital lydkorreksjon, som sagt. Jeg kommer ikke på noe i farta. Men jeg har da lest en del kredibel forskning som blir glatt oversett i diskusjoner som dette. Og da tenker jeg at Toole har fått uforholdsmessig mye gjennomslag i opinionen i forhold til kunnskapsproduksjonen, mens en del folk som har svært mye å fare med blir ignorert.
Det skal også sies at fra mitt ståsted så er det mye forskningsmessige hull i forhold til f.eks. hva som praktiseres i Audiolense. Det er en del relevante ting som det ikke er forsket på. Og en del av den relevante forskningen, bla.a. på presedence-effekt er for grovkortnet og unyansert til at man kan bruke den til noe særlig mer enn å forstå det helt prinsipielle. Det er mao visse begrensninger i hvor mye man kan lene seg til forskning i noen av disse spørsmålene.
Jeg tror nok at spredning betyr noe - også etter at man har korrigert frekvensresponsen for lytteren. Men det er ikke sikkert at ujevn spredning betyr noe særlig. Jeg kan egentlig ikke forstå at det skal ha så mye å si (i sweet spot). Det betyr jo bare litt mer direktelyd her og der, og dermed trolig litt renere lyd i begrensede deler av spekteret - vel og merke så lenge man korrigerer for det som den ujevne spredningen gjør med frekvensresponsen i lytteposisjon. Er det forskningsmessig belegg for at mer direktelyd i deler av frekvensregisteret er reduserende for lydkvaliteten - alt annet likt? Jeg vil påstå nei.
Det er sikkert en del av dere som leser dette som forlengst har avvist det jeg skriver, ettersom jeg blander sammen direktelyd og reflektert lyd, for reflektert lyd er jo noe helt annet enn direktelyd, ikke sant? Men ut fra mine kunnskaper om signalbehandling, musikk og akustikk, så blander direktelyd og refleksjoner seg på en 100% fysisk måte før det når trommehinna. Direktelyd og refleksjoner ankommer samtidig, bortsett fra den korte stunden før den første refleksjonen når lytteren og den noe lengre stunden der direktelyden har sluttet mens rommet fortsatt klinger. Den reflekterte lyden er litt eldre enn direktelyden, men det forhindrer den ikke fra å blande seg med direktelyden slik at denne endres Det er mye fysikk og akustikk i psykoakustikk, når man begynner å kikke litt grundigere etter. Og signalteori gir et godt inntak til å forstå samspillet mellom direktelyd og refleksjoner.