Prøver egentlig å finne ut hvorfor jeg og mange andre oppfatter en svakt hellende kurve som mer naturlig enn en vannrett kurve. Tenkte at det hadde med nærmikrofoni i studio versus normal lytteavstand. Det er jo helt klart at det er mørkere lyd i en konsertsal enn lyden av instrumentene i et vanlig rom.
Kurven er en steady state-respons integrert over noe tid. Eksakt form på kurven avhenger også av hvor stort tidsvindu man ser på. Typisk vil den være en sum av høyttalernes direktelyd, som forhåpentligvis er tilnærmet flat, og reflektert lyd som har vært innom et økende antall flater i rommet før den treffer mikrofonen utover i tidsvinduet. Hver refleksjon absorberer høye frekvenser mer enn lave, og med lengre løpetid vil også luften dempe de øverste frekvensene noe. Alle lytterom er forskjellige, men typisk gjør dette at steady state-kurven heller nedover med frekvens. Det er forventet respons av en god høyttaler i et godt rom.
Spørsmålet er snarere hvor mye den bør helle. Der virker det som det er ulike preferanser, og formodentlig en sammenheng med hvordan den naturlige klangen i rommet er. Jeg forestiller meg at en bratt hellende steady state-respons i et lystklingende rom vil låte nokså feil, også fordi eneste måte det kan skje på er å dempe ned diskanten i høyttaleren slik at direktelyden også blir dempet i toppen.
Spektrumet av et symfoniorkester er noe annet. Det er signalet som skal gjengis og er forhåpentligvis på opptaket. Frekvensgangen i høyttalere og rom er en transferfunksjon som multipliseres med dette signalet før det kommer frem til ørene våre.