Hardingfele
Æresmedlem
I motsetning til hva mange tror, har nederlenderne ikke bygget diker for å sperre havet ute. De har innsett at dette er umulig. Skulle det komme en uheldig kombinasjon av måne/storm og vindretning, er det fullt mulig at dikene oversvømmes. (De har 13.000 kilometer med diker). Målet er, om så skjer, å lede vannet til områder der det gjør minst skade, men konsekvensene er store for dem som er i disse områdene. Man har forsøkt å velge steder som gir minst uheldig utslag for samfunnsfunksjoner og så er man blitt enige om kompensasjon for dem som er i disse avledningsområdene.
Det er viktig for samfunnskontrakten mellom individ og stat at man får en opplevelse av å bli likt behandlet når fellesskapets interesser kolliderer med individets. Staten kan ikke bare ta eiendom, like lite som den kan tillate seg drukne den under vann. (Hvorvidt staten gjør opp for seg på rettferdig vis er en annen sak). I land vi ikke liker å sammenligne oss med tar staten/makthaverne seg til rette når de har målsetninger som er i strid med individers og gruppers.
Eva Grinde kommenterer i DN-Påskenummer:
"Til grunn for det økonomiske argumentet ligger et moralsyn på samfunnet som kalles utilitarisme, det vil si at målet med en politisk handling alltid bør være mest mulig velferd til flest mulig. I dette perspektivet bør man spørre: Hvorfor skal et koronaliv være mer verdt enn livet til en arbeidsledig som gjør slutt på det i fortvilelse om to år?"
Det er ikke så enkelt. Som filosof Aksel Braanen Sterri skriver i Morgenbladet denne uken: nødssituasjoner påkaller en egen etikk. Selv om alle liv i teorien er like mye verdt, ville en tenkt strategi der en gruppe mennesker med viten og vilje ble overlatt for å dø i dag for å forhindre mulige fremtidige tap av liv eller livskvalitet, torpedere samfunnskontrakten og tilliten mellom folk og myndigheter, med uante skadevirkninger."
I Nederland har styresmaktene forhandlet med dem hvis eiendommer og areal skal ofres, til fellesskapets beste. Man er blitt enige om kompensasjonen dersom så skjer.
Det er noe helt annet med Koronaviruset, som vi ikke var forberedte på. Ønsker vi et samfunn der en kohort ofres, når det måtte passe, for å beskytte økonomien? Hvilke andre situasjoner kan oppstå som krever tilsvarende offer?
Sier man ja, slik den kjøpte sofisten Bjørn Lomborg gjorde nylig, så er man egentlig på Thatchers lag: There is no such thing as society. Da er det hver mann for seg selv og samfunnskontrakten er en illusjon vi ikke kan stole på.
Det er et risikosportsamfunn som jeg merker enkelte i tråden er komfortable med.
Lomborg får noen svar. Jeg legger inn et par av dem. Men som jeg skrev noen uker tilbake: Suksess med mottiltak vil føre til at man mener disse var for harde:
@
https://twitter.com/BjornLomborg/status/1248666930313134083
Det er viktig for samfunnskontrakten mellom individ og stat at man får en opplevelse av å bli likt behandlet når fellesskapets interesser kolliderer med individets. Staten kan ikke bare ta eiendom, like lite som den kan tillate seg drukne den under vann. (Hvorvidt staten gjør opp for seg på rettferdig vis er en annen sak). I land vi ikke liker å sammenligne oss med tar staten/makthaverne seg til rette når de har målsetninger som er i strid med individers og gruppers.
Eva Grinde kommenterer i DN-Påskenummer:
"Til grunn for det økonomiske argumentet ligger et moralsyn på samfunnet som kalles utilitarisme, det vil si at målet med en politisk handling alltid bør være mest mulig velferd til flest mulig. I dette perspektivet bør man spørre: Hvorfor skal et koronaliv være mer verdt enn livet til en arbeidsledig som gjør slutt på det i fortvilelse om to år?"
Det er ikke så enkelt. Som filosof Aksel Braanen Sterri skriver i Morgenbladet denne uken: nødssituasjoner påkaller en egen etikk. Selv om alle liv i teorien er like mye verdt, ville en tenkt strategi der en gruppe mennesker med viten og vilje ble overlatt for å dø i dag for å forhindre mulige fremtidige tap av liv eller livskvalitet, torpedere samfunnskontrakten og tilliten mellom folk og myndigheter, med uante skadevirkninger."
I Nederland har styresmaktene forhandlet med dem hvis eiendommer og areal skal ofres, til fellesskapets beste. Man er blitt enige om kompensasjonen dersom så skjer.
Det er noe helt annet med Koronaviruset, som vi ikke var forberedte på. Ønsker vi et samfunn der en kohort ofres, når det måtte passe, for å beskytte økonomien? Hvilke andre situasjoner kan oppstå som krever tilsvarende offer?
Sier man ja, slik den kjøpte sofisten Bjørn Lomborg gjorde nylig, så er man egentlig på Thatchers lag: There is no such thing as society. Da er det hver mann for seg selv og samfunnskontrakten er en illusjon vi ikke kan stole på.
Det er et risikosportsamfunn som jeg merker enkelte i tråden er komfortable med.
Lomborg får noen svar. Jeg legger inn et par av dem. Men som jeg skrev noen uker tilbake: Suksess med mottiltak vil føre til at man mener disse var for harde:
@
https://twitter.com/BjornLomborg/status/1248666930313134083