Spiller igjen gjennom en del minneverdige skiver fra gode, gamle dager, og det er et par ting jeg ønsker å lufte i denne tråden....
Akustisk minne. Jeg husker stemmen til faren min som døde i 1976. Og jeg husker "stemmen" til hifi'en jeg hadde på 80-tallet. Når jeg i dag spiller Robert Cray og hans "Midnight stroll" (1990), slår det meg at mitt anlegg den gangen var enda mer musikalsk formidlende på et underlig vis, der dagens oppsett er klarere, mer skarpskårent. Den gangen, med Systemdek II X, Helius arm, Ortofon Mc 30, Audio Innovations step-up og Audio Innovations S500 integrert forsterker på Snell E2, var det så mye musikk og nærvær, at det var helt magisk. På svært mange måter har jeg båret dette med meg hele veien, men til tross for visse klare forbedringer, har den musikalske helheten vært vanskelig å kopiere. Selv i dag er det vanskelig, til tross for et betydelig mer finjustert system. Det er interessant og utfordrende, man tar lett tre skritt fram, men må akseptere et skritt tilbake på samme tid.
Nå er det mye mer kontant, mye ryddigere, mer kontrollert, men samtidig mindre tilstede, på et vis. Dette til tross for at jeg har hatt det samme idealet hele veien. Robert Cray uttrykker det vel helt tydelig på akkurat denne skiva, også: "You used to move a mountain, baby, but noe you just don't move me....". Jeg hører vel teksten tydeligere i dag enn den gangen, men jeg føler ikke budskapet like intenst...
Jeg er veldig redd for at dette peker bare en fordømt vei. Og på det veiskiltet står det to ting:
Audio Note
Økonomisk ruin