Det katastrofale i gjeldende smitteverntiltak kommer an på øynene som ser. Selv ble jeg vaksinert mot fotball ved å ha Nils Arne som gym-lærer på gymnaset. Artig skrue, og han kjente meg igjen da vi møttes på flyplassen i Bodø mange år senere, men jeg tror jeg fikk dekket fotballbehovet for resten av livet. Da gjør det ikke så mye for min del om den sesongen er inndratt. For oss introverte sjeler er hjemmekontor helt OK. Og på prinsipielt grunnlag synes jeg ikke det er noen stor katastrofe om en litt mindre del av befolkningen er sysselsatt med å servere hverandre latte eller som stylister. Tough shit, men i de siste tallene fra NAV er det nå 3,8 % helt arbeidsledige (4,2 % med de som er på arbeidsmarkedstiltak) og bratt fallende trend. I de fleste andre land ville det blitt regnet som full sysselsetting.
Selvfølgelig. Og utifra det man leser her inne er det nok mange som ikke merker så mye negativt med disse tiltakene og da selvfølgelig er tilhenger av dette. Jeg synes imidlertid det er svært viktig å tenke prinsipielt og forsøkte å se situasjonen litt mer objektivt enn mange av deltakerene i denne tråden ( har jo feks sett fra flere at disse tiltakene ikke er spesielt strenge - de samme tiltakene som er de mest inngripende siden 2. verdenskrig). Selv om jeg her ikke tenker spesielt på deg her, har også du en helt annen tilnærming til dette temaet enn den mer analytiske evnen du du viser i andre spørsmål her inne.
For egen del har tiltakene på mange måter vært positive. Spart mye utgifter, sikre jobber som faktisk har økt inntekt (både flere timer, men også flaks med økonomiske krisetiltak), hatt mye kvalitetstid med familien og egentlig ikke måtte forsake noe som virkelig smerter. Allikevel er det nok av negative sider som går dirkete på opplevd "innhold i livet" og totalt sett vil selvfølgelig 2020 gå inn i historiebøkene som et år med negativ livskvalitet (som jeg regner med gjelder de aller fleste).
Når det gjelder de mer store linjene er det en del punkter som taler direkte mot disse kraftige tiltakene:
* Kostand på tiltak i forhold til hva man får igjen - De aller fleste som dør av dette er personer med kort forventet levetid
* Utallige personer som har fått kraftig forverret livskvalitet pga forsinket diagnostisering og suboptimal behandling pg tiltakene
* Utallige barn som lever i dysfunksjonelle hjem som har blitt fratatt alle friarenaer. Eneste kartlegging jeg kjenner til av dette omfanget finner at 20% av barn har opplevd psykisk vold i hjemmet og 1/20 har opplevd det som karakteriseres som alvorlig fysisk vold, 6% seksuelt misbruk. På landsbasis er jo dette forferdelig mange barn.
https://www.reddbarna.no/fakta-om-vold-og-overgrep
* Økt psykiske plager
* Frafall fra sunn idrett over hele linjen som garantert vil ha svært negativ innvirkning på folkehelsen på sikt.
Felles for disse negative sidene er at det ikke er mulig å konkretisere dette spesifikt og virkningene vil bli spredt over lang tid slik at ingen noen sinne vil se dette direkte. Som eksempel kan man tenke seg en tidligere frisk 50 åring som kommer flere dager for sent til behandling etter hjerteinfarkt. Pasienten overlever sannsynligvis, men har svært dårlig prognose for neste infarkt om 5(?) år. Dersom personen dør da, er det jo ingen overraskelse, men dette er kanskje på bakgrunn av dårlig behandling i utganspunktet. En slik tenkt pasient vil kanskje miste 30 år. Hvor mange sykehjemspasienter med ca 1 års forventet levetid skal man redde for å forsvare dette? Jeg kjenner personlig til flere slike caser i denne perioden så jeg har all grunn for å tro at dette gjelder et betydelig antall personer på landsbasis.
Når det gjelder kostnad er det jo helt spinnvilt. Jeg vil tro at beslutningsforum vil slite med å få særlig forståelse for at man ikke åpner alle sluser når det gjelder innføring av dyre tiltak eller medisiner. Mange barn blir feks ikke innvilget medisiner til 2-3 mill/år fordi nytten anses som for liten i forhold til kostnaden. Kreftmedisiner til 1 mill som kanskje forlenger livet 1 år blir ikke innført. Hvordan skal man nå egentlig forsvare dette videre?
Konklusjonen min er fortsatt slik den har vært siden mars: For det første er jeg ikke sikker på at man i det hele tatt går i pluss om man regner tradisjonelt med kvalitetsjusterte leveår (
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvalitetsjusterte_leveår). Om man allikevel gjør det virker kostnaden uansett å være alt for høy for disse tiltakene. Som OMF sier tidligere: Prisen er først å fremst for å utsette pandemien.