Ullent er ordet. Slik det forsøksvis ble definert her med bare tilbakeholdte overskudd som «arbeidende kapital» utelukkes den andre kilden til bedriftenes egenkapital, dvs aksjonærenes innskutte kapital. Dessuten utelukkes hele resten av balanseregnskapets høyre side, dvs alle former for lånekapital. (Jeg antar obligasjonseiere sover like godt som kapitalen sin.) Summen av alle de finansieringskildene skal helst balansere med summen av alle bedriftens eiendeler, som maskiner, bygninger, råvarelager, kassabeholdning etc. (Med mindre man er Enron og regner med imaginære tall.) Det er ikke mulig å spore hver enkelt eiendel i regnskapet og si at «den maskinen er kjøpt for opptjent egenkapital, men den der borte er kjøpt for lånte penger». Det er ikke slik bedriftsregnskapet fungerer.
Det har vist seg djevelsk vanskelig å konstruere en formuesskatt som favoriserer «arbeidende» kapital på noen treffsikker måte. Det er veldig enkelt å opprette et aksjeselskap med investering i aksjer eller eiendom som formål og skyte inn pengene fra den private bankkontoen som aksjekapital der hvis formuesskatten på egen hånd blir plagsom. Deretter kan man jo selge noen av de aksjene og holde tilbake overskuddet på bankkonto i investeringsselskapet, og vips, det er «arbeidende» penger. Eventuelt kan man ansette seg selv i selskapet for å signere regnskapet, så har man skapt en arbeidsplass også om det er det som kreves. Det er slik man blir nullskatteyter, hvis man bare har penger nok.
