Opp til Brundtland-perioden, var AP stort sett arbeidernes og distriktenes parti, men deretter har det stort sett vært en kontinuerlig glidning mot mer EU, mer sentralisering osv. "By og bygd, - hånd i hånd" var ordspråket som velgerne trodde på. I tillegg blir det stadig færre igjen av den store etterkrigsgruppen hvor AP faktisk bgde landet ( enten vi liker det eller ikke). Stadig nye grupper av velgere kjenner seg stadig mindre igjen i APs politikk, - i den grad den politikken og forskjellen fra H i det hele er synlig. Med Jagland og Stoltenberg ble også interne stridigheter og maktkamp synlig for velgerne, og den interne maktkampen er tydeligvis viktigere for ledelsen enn velgerne og politikken. Nå er det SP som forsøker å stå som garantist for distriktenes identitet, noe som nå kalles populisme. I så fall er vel alle partiers frierier til velgere å regne som populisme. Bøhlers påstand om at AP er innadvendte er vel en god karakteristikk. Så får vi se hvor dette ender ila året som kommer.
