For meg blir denne diskusjonen ekstremt merkelig.
Aller først må man klare å bestemme seg for om man er for eller i mot markedsøkonomi. Om man er helt i mot markedsøkonomi betyr det at man er 100% for kommunisme. Da bør man i såfall ha et svar på hvordan et slikt system skal utformes for å fungere, for det finnes det verken teoretiske eller praktiske eksempler på.
Er man for markedsøkonomi i en eller annen grad er det viktig å forstå at den ikke kan eksistere uten privat eierskap, uten økonomiske incentiver og uten at noen er rikere enn andre. Det sentrale er selvsagt at man evner å skille mellom personlig berikelse og forretningsutvikling, og at man evner å skille mellom overskudd som bygger opp og overskudd som bygger ned. Førstnevnte er det som følger av forretningsutvikling, mens sistnevnte følger typisk av at man bygger ned virksomheten eller utarmer den økonomisk.
I Norge har vi markedsøkonomi, og ingen av partiene er i mot dette. Man kan godt sammenlikne dette med en familie. I et system uten markedsøkonomi lever hele familien på trygd. De har liten mulighet til å påvirke inntektene sine og det er vanskelig å finne incentiver for å bidra med noe til fellesskapet. I et system med markedsøkonomi er familien selvforsørgende ved at den enten produserer det den selv trenger, eller ved at minst ett familiemedlem har en eller annen form for lønnet arbeid for å forsørge resten av familien.
De som kjemper knallhardt for at vi skal skattlegge virksomhetskapitalen sier da i prinsippet at den som jobber skal dele mer med seg, og at dette skal være mer uavhengig av om vedkommende tjener de aktuelle pengene eller ikke. De som kjemper for å få bort denne delen av skatten ønsker at den som jobber skal dele med seg ut fra hva vedkommende faktisk tjener.
Man kan si det sånn at det man i prinsippet da kjemper for er at om man er kunstner og maler en serie bilder, så skal man skatte av disse bildene som formue før de er solgt. Dette er en type skatt som både skal forskutteres og som når de selges skal skattlegges som inntekt uten at man får tilbake noe av det man har forskuttert. Bildene representerer altså en fremtidig inntektsmulighet på samme måte som hos en vanlig arbeidstaker. Kunstneren har en forskyvning mellom arbeid og faktisk inntekt som man dermed ønsker å skattlegge. Arbeidstakeren har også dette, han har gjerne en utdannelse og en tidligere karriere som gjør at vedkommende har en verdi på arbeidsmarkedet. Dette er det derimot ikke like stor iver etter å skattlegge som formue.
De aller fleste bedrifter har en slik forskyvning mellom inntekt og investering/arbeid. Dette er virksomheter som ikke er store, som ikke har rike eiere, og som for landet vårt representerer den personen som er ute og jobber for familien.
Helt ærlig er jeg ganske lei av å høre folk raljere med slagord uten å tenke over hva de faktisk sier. At dette er en ekstremt stor del av demokratiet vårt er direkte bekymringsverdig. Ja, det finnes folk som er rike, kyniske, som ikke har fortjent formuen sin, og mange av disse eier virksomheter eller aksjer i virksomheter, men å ramme virksomhetene i plenum blir litt som å legge til en basisskatt på 500k/år for absolutt alle innbyggere for å få bukt med at de rikeste er så rike.
Også er det forskjell på å eie 500 mill i aksjer, og det å eie en yacht til 500 mill.