Ja, de store fra det beste musikk-10'året forlater oss nå i tur og orden. Trist, men sånn er jo livet. Og jeg må jo virkelig beundre mange av disse for at de faktisk rakk å bli såpass opp i årene, når man vet hvilken livsstil de fleste hadde. Snille med anatomien sin kan vel ingen av de sies å ha vært, som nevnte Keith Richard er ett eksempel på.
Men fy flate for noen musikere/låtskrivere...! Og Ken Hensley var i så måte intet unntak, en høyst brilljant både komponist, vokalist og traktør av verdens flotteste og tøffeste instrument, nemlig Hammond B3/C3/L100.
Uriah Heep kom på banen mens jeg enda var såpass ung at lyttingen stort sett var rettet mot datidens pop, og det gikk enda noen år før en noe eldre kompis klarte å tenne en gnist hos meg ved å sette på det nyeste albumet deres da, Wonderworld. Fra da av måtte både "Etter skoletid" og "10 i skuddet" vike plass for både Heep, Purple, Black Sabbath osv osv...
For meg var Heep-albumene Wonderworld og Magicians Birthday de beste, og som har blitt plukket fram i ettertid oppigjennom, men jeg innrømmer gjerne at interessen dalte noe etter at bassisten Gary Thain døde, midt i glansperioden. Og like tragisk er det nå at Hensley er borte, som jeg fikk gleden av å hilse på under et Norgesbesøk på midten av 2000-tallet.
Hvil i fred