Tenk dere at jeg fikk en e-post: Stein, kan du holde en keynote om vold i film i forhold til kristendommen? Vi skal ha et arrangement i regi av de nordiske filminstituttene.
Jeg sa ja og fikk vite at en del kirkefedre kom til å være til stede. Dagen opprant og selveste kardinal Poupard kom, med bispefølge og tre lydtette oversetterbokser, en til en finsk, en til en dansk og en til en svensk/norsk oversetter, alle fra Vatikanet, som skulle formidle det som ble sagt til kardinalen. Jeg var snill gutt og fikk kopiert opp foredraget mitt slik at oversetterne ikke skulle måtte ta det helt på sparket, noe de sikkert ville klart. Dette var rutinerte folk.
Så jeg holdt foredrag til full sal, med tre sorte oversetterbokser med vinduer bakerst i salen, ledninger frem til kardinal og følge som var koblet opp. Det var en viss rivalisering mellom de meget pent antrukne representantene for ulike kirkesamfunn, de holdt på stilen. Vatikanets utsendte hadde bedre skreddere og helt klart størst gravitas, sammenlignet med de øvrige fra "de grundig ettertenksomme" (religiøse). I tillegg en haug filmfolk, media, o.a.
Foredraget førte til en invitasjon til Vatikanet etter en hyggelig samtale med Poupard i pausen etterpå.
Hva har dette her å gjøre? Kan være interessant. Ikke hver dag Vatikanets fremste kulturvokter får innføring i Jesusmystikken i Terminator.
FILMENS VOLDSMORAL ER BIBELSK
Med hånden på hjertet – om vi fjernet all den litteratur, og all den kunst som inneholder vold, og som er begått de siste to tusen år i vår kultur – ville det blitt fint lite igjen av den felleseuropeiske kulturarven.
Selv Michelangelos David ville måtte tas vekk, siden den hyller en krigerkonge som beseiret Goliath med sin slynge.
Sannheten er jo at volden er en iboende del av våre åndelige, sosiale og politiske liv – og at det nettopp er fascinasjonen over voldens art og vesen som tiltrekker oss – når vi skal fortelle og gjenfortelle, uavhengig av medium; fordi vi har gjort vold til et redskap – og fordi vårt åndsliv, vår filosofi, metafysikk og rettstenkning, går ut på å sette grensene for hvordan vold skal anvendes i konfliktløsning.
Jeg har alltid vært overbevist om at Victor Hugo, med
Les Miserables; Dickens, med
Oliver Twist; og Emile Zola, med
Germinal – alle gjorde en større innsats mot fattigdom og barnearbeid enn hva noe statsoverhode, eller noen politiker, samfunnsreformator, eller religiøs organisasjon har gjort.
I disse bøkene opplevde vi protagonister som ble ofre for vilkårlig og rettsløs voldsbruk – og bøkene vekket samfunnets samvittighet, og gjorde det mulig å skape lover som gjorde slik voldsbruk, om ikke umulig, så ihvertfall vanskeligere.
Jeg mener derfor det blir for enkelt å si at filmen har kommersialisert volden, og at dette er en uting. Som i andre dramatiske uttrykksformer, har volden også en plass i filmens verden.
Brukt rett – og i dag skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener med det – så kan vold i drama bli en vei til det gode, til noe bedre – og da kan det umulig være kun av det onde.
Det er lett å forstå hvorfor vi er så fascinerte av vold. Naturen, vårt opphav, er voldelig, den befinner seg i stadig kamp – der prisen for selv det minste lille feilgrep,
en bitteliten uoppmerksomhet, er døden – når næringskjeden og naturkreftene oppfyller sine gitte funksjoner.
Mennesket var en gang en sårbar del av dette spillet – og vår evne til å observere, forstå og anvende vold, er det redskap som har satt oss
utenfor Naturen, og som får oss til å tro at
vi mestrer Naturen, og ikke omvendt.
Om vold er et naturgitt gode – siden det som er naturlig per definisjon ikke kan være ondskap – når blir da volden likevel
ond?
Jeg skal ihvertfall tyve år tilbake i tid. Det er sommer, og jeg har plukket opp en paperback som skal få noen timer til å gå.
Det stod noe på omslaget som fristet: Vitenskapsmenn finner en romersk gladiator nedfrosset i isen på Svalbard. Han vekkes til live.
Denne oppstandelsen fra de døde skildres på en måte som satte seg fast i mitt hode. Han våkner gradvis, blir etterhvert bevisst kroppen, sansene, hender og føtter. Han forstår ingen ting av det han ser. Inntil en skikkelse kledd i hvitt og sort lener seg frem over ham, og noe dingler i et kjede om halsen på denne kvinnen. Øynene hans fokuserer – og ser et menneske som er spikret fast på et kors. Kvinnen bærer dette korset – og smiler!
I samme øyeblikk forstår gladiatoren at han er fortapt, han er havnet hos barbarer, som tydeligvis dyrker korset, i hans øyne det aller verste av drapsinstrumenter.
Hvorfor nevner jeg denne episoden? Fordi jeg mener det ikke er mulig å diskutere vold, uten også å ta hensyn til den sammenheng man ser denne volden i.
En annen episode. Min datter var fem år dengang, nå er hun tolv. Jeg hadde sett frem til eventyrstundene vi skulle ha sammen. Og jeg gledet meg til jeg kunne lese mer utfordrende bøker enn dem vi begynte med. Jeg kjøpte Brødrene Grimms eventyr. En kveld satte jeg meg til rette med boken i fanget, åpnet den på måfå og begynte å lese.
Men noe var galt. Dette var ikke den trivelige fortellingen jeg hadde forventet – dette var en skrekkelig beretning om en liten jente som ble røvet, satt i fangenskap, plaget og pint, og til slutt drept og spist.
Jeg leste kun dit hvor de fanget henne, og diktet en snill avrunding der hun ble reddet.
Det er mange som åpner Bibelen for første gang og forventer at den skal være fylt med gode fortellinger og gjerninger, og riktignok finner vi mange slike – men vi finner også utrolige voldsskildringer, eksempler på maktmisbruk, forræderi, svik, kamp og mord.
Er dette den arv vi har, vi som er nedstammet fra Kain, og ikke fra Abel? For vi alle har en brodermorder som forfader?
Vold er et sentralt element i drama, fordi volden er en uutskillelig del av vår kultur, av vår historie og av vår natur. Vi ville lyve om dette ikke var del av våre fortellinger, i bøker, filmer, fjernsyn eller på scenen.
Hvorfor er da voldsbruk et problem? Kan den være dét - når jeg påstår vold er naturgitt, og samtidig så vesentlig i vår kultur og historie at vi ikke ville hatt hverken
kultur eller
historie, om det ikke var for vår vilje til å bruke vold?
Det gamle testamentet kan, noe overfladisk, oppsummeres som en studie over ”Et øye for et øye; en tann for en tann.”
Mens Jesu’ budskap i Det nye testamentet, utfordrer dette synet med ”Sett dere ikke imot det onde, men hvis noen slår deg på det høyre kinn, så vend ham det venstre også.”
Jeg vil skille mellom to slags filmer
– de gammeltestamentariske, som tillater alt i hevnens navn.
- og de som er inspirert av Det Nye Testamentet – der viljen til
ikke å ty til vold er et sterkere middel til å avsløre karakter og offervilje, i navnet til noe som er større enn hevntørst.
Jeg leser beretningen om Judith og Holofernes, og innser hvordan denne, i sin grunnstruktur, er inspirasjonen til alle fortellinger der innsikt og mot vinner over rå makt.
Men det er også en fortelling om hvordan den som anser seg utvalgt kan ty til ethvert middel mot sine fiender – og har rett til å gripe til hevnen.
Jesu oppfordring står i sterk kontrast til Judiths voldsbudskap, og den hyllest hennes drapsgjerning og handlekraft blir gjenstand for i Det Gamle Testamentet.
At det er vold i Bibelen, betyr ikke at Bibelen er ond. Jeg vil heller si det betyr at Bibelen fremstiller den menneskelige tilstand i sin helhet, uten å underslå ubehageligheter som kan sette oss i tvil om Guds gode hensikter.
Hvorfor ville jeg ikke utsette min datter for volden i Brødrene Grimms eventyr? Jeg opplevde volden som unødvendig, og at forfatterne overdrev sine virkemidler, og nærmest fråtset i vold.
Filmer ville bli blodfattige, og unnskyld ordspillet, om vi tok vekk all form for vold. Men hvordan skal vi bruke denne volden?
At en fortelling er oppbyggelig, betyr ikke at den utelukkende inneholder gode virkemidler – snarere at det som skjer, peker mot et ideale som det er verdt å holde høyt, og at den som forsøker å stå så nær som mulig til dette idealet, i tanke, ord og gjerning, er et bedre eksempel til etterfølgelse enn den som ikke evner dette.
Og det er dette jeg sikter til med voldseksemplets karakterbyggende evner; som Hugo, Dickens og Zola anvendte seg av i sin diktning.
Og herfra kan vi utlede en tankevekkende distinksjon:
Mellom nødvendig og unødvendig vold.
Vi fordømmer Kain, fordi han forgrep seg på sin ”gode” bror. Men var Abel god før han døde, eller ble han god gjennom sin død? Med andre ord, var det selve voldsutøvelsen som skapte skillet mellom god og ond når vi skal beskrive disse to – og er derfor voldsutøvelsen nødvendig, så vi skal kunne skille mellom dem, i søken etter en leveregel?
La meg utdype mer omkring dette. Her i Norge feirer vi hver påskehøytid med et storslipp av kriminallitteratur. Tar man et steg tilbake, og reflekterer over dette, så virker det høyst aparte.
En høytid som er tilegnet refleksjon over drapet på Guds sønn – vies et snes bøker med mordgåter, og kriminalserier i TV.
Det er da en underlig måte å tilbringe påsken på.
Er denne voldsbruken, i bøker og i TV, nødvendig? Oppbyggelig? Inneholder den en moral? Hva har den å gjøre med høytiden?
Er den ”bare” spekulativ, slik volden var spekulativ i Grimms eventyr?
Når er vold i fiksjon nødvendig? Når er vold unødvendig?
Dette spørsmålet ble faktisk satt på den største prøven i det forrige århundre, som kanskje var menneskehetens aller voldeligste, der store verdenskriger ble utkjempet med våpen som i sin ødeleggelseskraft kunne legge hele byer øde.
Etter andre verdenskrig oppnådde mennesket en ødeleggelsesevne som kunne utslette hele kontinenter, for ikke å si hele planeten. Denne perioden er det ultimate uttrykk for en sammenhengende flertusenårig voldsorgie i vår kultur, som nå truer hele skaperverket, og ikke kun én utvalgt fiende.
Dette får meg til å tenke tanken at mennesket, i sin evne til å anvende vold, nå har overgått Gud i sitt potensiale. For til tross for sin Gammeltestamentariske hang til oversvømmelser, landeplager og uår, betviler jeg at Gud ønsker å utslette sitt skaperverk.
Og ligger det ikke en utrolig ironi i dette at akkurat da vi oppnådde denne evnen til å legge hele planeten øde, så ble vi også i stand til å reise vekk fra den, og tydelig se hvor liten og sårbar den er?
Og er det derfor vi har skjønt at Det Gamle Testamentes mange eksempler på iskald hevn ikke lenger er en god rettesnor for oss?
Når er vold nødvendig og når er den unødvendig?
Den tidsånd som tillot westernfilmer der indianere ble slaktet ned, den duger ikke lenger. For vi skjønner at den som bruker vold på denne måten, selv blir ødelagt av vold.
Jeg tror denne forandringen i vår oppfatning av voldens berettigelse er en konsekvens av at dens selvutslettende makt ble så tydelig med atomvåpnene.
Begrepet ikke-vold er gammelt. Det var dette Jesus oppfordret til, da han oppfylte Zacharias profesi, og kom i fred, og uten våpen i hånd – til tross for at det var en krigsherre jødene ønsket seg i Messias komme, og ikke et villig offer som uten motstand lot seg korsfeste.
Men det var kanskje først med Gandhi, Luther King og Mandela, som bærere av Jesu’ tanke, at vi fikk se hvordan ikke-vold var en kraft som kunne tvinge selv den mektigste i kne.
Og det var dette jeg etterlyste når jeg ikke leste ferdig for min datter. For at denne kraften i voldseksemplet skal oppstå, må det ligge et uhildet ønske om rettferdighet bak volden. Rettferdighet for alle, og ikke kun for den som har makten i sin hånd. Og den som bruker vold for å utslette sine fiender, må selv bli utslettet av volden, om den skal tjene som troverdig kilde til drama med eksempelmakt. I dag.
Det som preger rettferdig vold, er at den kan ramme blindt – og at den kan slå tilbake på den som har makt, om denne i urett misbruker sin makt. Det er derfor Justitia har et sverd i sin høyre hånd – og en vekt i sin venstre – og bind for øynene.
Og når vold anvendes i kunst og drama, vil jeg sette som en forutsetning at eksemplet skal belyse hvordan vi skal forholde oss til vold som fenomen – nå som det vi kaller forstand har stilt oss utenfor Naturens orden. For husk, i Naturen fører voldsbruk til en belønning for den som utøver vold, jegeren får sitt bytte, men kretsløpet består – men mennesket har skapt et liv utenfor Naturen, der vold istedet for belønning kan lede til alles utslettelse – til kretsløpets slutt.
Naturen belønner et feilgrep med døden.
Det opplyste menneske belønner et feilgrep med nåde.
Det gamle testamentet er opptatt av hevnen.
Det nye testamentet handler om tilgivelsen.
Og når vi anvender vold i film, bør det underliggende formålet være å vise veien til opplyst nåde – fordi vi ikke lenger evner å overskue voldens konsekvenser, siden disse i dag kan være sivilisasjonstruende, dersom volden kun benyttes til hevn – slik Det Gamle Testamentet bruker volden.
Jeg nevnte Judith og Holophernes i sted. For meg er den beretningen et eksempel på iskald hevn.
Jeg har en yndlingsfilm. Det er John Sturges Bad Day at Black Rock. En sortkledd mann med en lam venstre arm ankommer et lite lokalsamfunn. Toget pleier aldri stanse her – dette er et sted utenfor sivilisasjonen. Men det stanser, og denne mannen stiger ut.
Inntil han ankommer, har samfunnet levd i en slags balanse. Det har sine hemmeligheter, men disse truer ingen. Inntil den fremmede ankommer.
Gradvis stiger konfliktene – mellom dem som har hemmeligheter å bevare, og den nyankomne.
Han ser da ufarlig nok ut – en eldre mann, med en lam arm. Eller er han lam, kanskje har han venstre hånd fast om skjeftet på et våpen i jakkelommen? Og kanskje later han kun som om han er lam?
Han utsettes for vold, flere ganger, og hver gang vender han det andre kinn til.
Det gjør jo at de som mistror ham blir modigere, og til slutt spør de seg selv ”hvem vil vel savne denne mannen, om han skulle forsvinne fra jordens overflate?”
Og når den fremmede stiller et spørsmål som ligger nær den farligste av de stedlige hemmelighetene – et mord på en japaner som de begikk straks etter Pearl Harbor – bestemmer de seg for å drepe ham.
Men han viser seg seiglivet. Og til slutt tar han også igjen. Med sin friske høyre hånd er han i stand til å forsvare seg likeså effektivt som Justitia med sitt sverd. Og uten selv å drepe noen avdekker han stedets hemmeligheter – til de skyldige enten er døde eller i politiets varetekt; og de uskyldige, de som var med og tiet om hemmeligheten, står igjen og må gå i seg selv, og be om at de kan gjenfinne et lite fnugg av den karaktér den fremmede har vist.
Det kommer frem at japaneren de drepte, var faren til en amerikansk krigshelt – og at den fremmede er kommet for å overlevere en æresmedalje til faren, og fortelle om sønnens heltemodige død.
Etter denne opplysningen blir det vanskelig for alle dem som var med og drepte ”den skitne japaneren” å skulle leve med seg selv.
Men slike filmer – hvis intelligens vi ser gjentatt i et antall andre filmer – kommer gjerne i skyggen av voldsorgier; av filmer der volden settes utenfor en opplyst sammenheng – slik at bruken av vold forherliger hevnen.
Den seneste voldsorgien – XXX - som gikk en seiersgang over verden – er en usammenhengende og rotete eksplosjons- og drapsfest, som langt overgår det eventyret jeg leste for min datter i groteskerier, men som er av den samme spekulative skolen.
Og om den romerske gladiatoren, etter sjokket over korset om halsen på nonnen, var kommet seg på kino for å se XXX – så ville ikke ti ville hester kunnet trekke ham ut i dagslys igjen. Han ville nå vært helt sikker på at han var havnet blant livsfarlige barbarer.
Vold i film er nødvendig, når den viser oss veien videre inn i nåden, og vekk fra volden.
Men vold i film som kun dyrker volden er ikke bare et onde, det er ondskap.
Men hvordan skal vi kunne skille mellom dem, uten å åpne oss for anklager om sensur?
Alt håp er ikke ute, for selv på de mest uventede steder kan man finne intelligent voldsbruk i film. Selv i masseunderholdningen kan man bli opplyst.
Jeg regner ikke med at det er mange her som har sett James Camerons Terminator 1 & 2.
Jeg vedgår at avstanden fra Det kirkelige symposium til disse filmene kan virke vel stor. Men kort fortalt: i fremtiden er mennesket truet med å bli utryddet av maskiner. For å sikre at så skjer, sender maskinene en robot tilbake i tid. Roboten skal ta livet av moren til den mannen som
i fremtiden leder motstanden mot maskinene.
Motstandsbevegelsen sender sin egen mann tilbake i tid, for å bekjempe roboten.
Og kvinnen blir en Mariaskikkelse – noe som blir enda tydeligere når det er mannen fra fremtiden som blir faren til barnet som skal redde fremtiden.
Er ikke den tidsreisende da en engel?
Og kvinnen bringer til verden en ny menneskesønn.
Det interessante i denne filmen skjer i del 2. For nå er det gått fjorten år, og fremtiden sender to nye vesener tilbake i tid. Den ene er en reinkarnasjon, og jeg bruker ordet bevisst, av roboten som var ond i den første filmen – men nå er han programmert av motstandsbevegelsen til å redde menneskesønnen.
Den andre er hans fiende, en uovervinnelig og sofistikert voldsmaskin.
Den gode roboten dreper nådeløst, for å oppfylle sitt oppdrag. Inntil menneskesønnen forbyr ham å drepe.
”You can’t just kill people!”
”Why not?”
”You just can’t. Trust me on this one.”
I filmens slutt får vi se den gode roboten beseire den onde. Men i stedet for å feire seieren, innser roboten at han må ofre seg selv, så teknologien han representerer ikke skal falle i gale hender, og gi maskinene for stor makt. Ved å innse dette, er han ikke lenger en maskin, men blir et opplyst vesen. Og han beviser sin kjærlighet til menneskene ved å begå selvmord – vi er tilbake til Jesu’ gjerning da han villig lot seg føre til retterstedet.
Filmen avslutter med følgende interessante tanke: ”There is hope for us after all, if machines can teach us how to be human.”
Jeg velger dette eksemplet bevisst. Det ville være så lett og konfliktfritt å velge en film vi alle kunne nikket klokt til.
Hvorfor flokker undommene til Tolkiens Ring-trilogi? Den viser hvor vanskelig det er å være god i kamp mot forførerisk og ubegrenset ondskap. Og det gode seirer, fordi de minst sannsynlige heltene viser seg å ha den sterkeste karaktéren.
Hvorfor kastet ungdommene seg over Matrix? Den er en parafrase over Det nye testamentet – med et slavebundet folk som venter på Den Ene, Frigjøreren, den nye Messias. På mirakuløst vis er han i stand til å begynne frigjøringskampen.
Vi må nok akseptere at dagens oppvoksende generasjoner også vil ha voldelige sjokkeffekter i sine foretrukne medier. At disse ikke kun er forbeholdt Bibelen.
Men la oss håpe at filmskapere viser større intelligens en den vi ser i voldsorgier av typen XXX.
For jeg håper at kloke mennesker vil fortsette å bruke vold i film, på en måte som gjør at jeg får øynene opp for karaktér, mot, og offer – slik at jeg kan ha forstand til å vise nåde, den dagen det måtte bli nødvendig.
Denslags drama har eksempelmakt. Og med fiksjonens hjelp kan vi kanskje vinne den innsikt som skal til så mennesket evner å stå sammen i fred utenfor Naturens vilkårlige voldsbruk.
”You can’t just kill people.”
”Why not?”
”You just can’t. Trust me on this one.”
Skjærlaget - november 2002
