P
parafinoksen
Gjest
Lee Ritenour er litt sånn guilty pleasure for min del. Det blir liksom fort veldig smuuuuud og polert, særlig fra 80-tallet og utover. Slappe «TV-intro»-melodier, flinkis-tilnærming og en produksjon som fjerner alt som ikke skal være der, men som da tar kverken på spontanitet.
MEN - den her var mange hakk over pari, synes jeg. Fremdeles superprofft, som vanlig, men komposisjonene er bedre.
MEN - den her var mange hakk over pari, synes jeg. Fremdeles superprofft, som vanlig, men komposisjonene er bedre.