Nå har jeg riktignok ikke høyttalere fra Spendors A-serie, men derimot et par Classic Series SP100R som fôres av en Vera Audio P150/600 RS. Det er mulig at høyttalerne i A-serien responderer annerledes, men de siste dagene har jeg forfulgt utsagnet om at Spendor ikke synger, men er kjedelig tørr, udynamisk og klangfattig med klasse D.
Grunnen til at jeg har brukt så mye tid på dette er at jeg simpelthen ikke får det til å stemme med mine egne erfaringer. Hva? Synger ikke spendorene? De har da for svarte aldri sunget mer! Da jeg
fikk den nye forsterkeren i hus en dag i august hadde jeg lest om kritikken som enkelte har reist mot klasse D, og jeg forsøkte bevisst å leite etter den kjedelige lyden. Vel, jeg klarte ikke å finne den. Og nå fikk Rognlien jammen meg satt meg i gang igjen med en ny leiteaksjon. Så, fant jeg noe denne gangen da?
Jeg begynte først med å lese
anmeldelsen hans av Vera Audio P400/1000 RS, for å bli mer kjent med hva ankepunktene hans gikk ut på. Ok, mangel av sting, attakk, detaljer, innsyn, emosjoner, klanger, åpenhet og tilstedeværelse (det er for øvrig litt spesielt at "innsyn" er nevnt, for om jeg skulle oppsummert totalinntrykket av det jeg hørte da jeg gjorde meg kjent med min nye Vera Audio P150/600 RS i august hadde stikkordet vært "innsikt"). Og siden elektronisk musikk ifølge Rognlien er det man "dras mot" (altså det som passer best) med klasse D, lot jeg den elektroniske musikken ligge. Jeg skulle ikke la meg friste til å bli forført. I stedet begynte jeg med noe helt annerledes med noen musikkstykker av Arvo Pärt. Om det er noe sted man kan finne "emosjoner" så må det være hos Arvo Pärt. Og ganske så riktig, emosjonene lå der og man ble sugd inn i en atmosfære som bare Arvo Pärt klarer å skape. Ferden videre gikk til et akustisk landskap med Eric Clapton Unplugged, Nils Lofgren og Unni Wilhelmsen. Kassegitarer altså. Her må det jo finnes detaljer, og kanskje åpenhet og tilstedeværelse også. De skuffet så absolutt ikke, og jeg ble overlesset av detaljer og nyanser som aldri før fra gitarstrengene. Hvordan var det med råskapen da?
Industrial Silence er debutalbumet til Madrugada og allerede fra åpningslåta "Vocal" satt den kjølige sounden fra albumet som støpt. Men hva med Nirvanas "Smells Like Teen Spirit"? Var det nå det skulle bli kjedelig? Så absolutt ikke. Etter gitarintroen smalt trommene i gang. Illsint. Akkurat slik denne låta skal være. Jeg var også innom Metallicas "Blackened" før jeg slo meg til ro med at det iallfall ikke er mye antydning til kjedsomhet her. Så var det tid for å utforske den litt mer lugubre delen av musikkbiblioteket. Jeg fyrte i gang Xmal Deutschland sitt debutalbum
Fetisch og jammen meg klarte Vera å grave fram enda flere detaljer fra låta "Geheimnis" i det ganske så grimme lydbildet. Deretter var det en tur innom Alien Sex Fiend før det var klart for den ultimate finalen i grimskap. Den gamle kirkebrenneren Burzum skulle formidle sitt budskap gjennom en hypermoderne klasse D-forsterker tilkobla noen gammeldagse kassehøyttalere. Jeg tviler sterkt på at verken Spendor eller Vera Audio har hatt den gamle kirkebrenneren i tankene da disse produktene ble utvikla, men det er bare ett ord som kan beskrive følelsen da han gjorde sin entré gjennom høyttalerne. Satan! Jeg er nokså sikker på at jeg aldri har spilt låta "Dunkelheit" fra albumet
Filosofem så høyt før. Dette låt så inni helvete bra! Eller "bra" er jo et høyst tvilsomt begrep for denne sjangeren da, men det låt akkurat slik dette skal låte. Grimt som faen! All rasping med gitarer, buldring fra stortromma og den forvrengte vokalen i en stor og grim harmoni.
For meg er kjedelig lyd noe som ikke engasjerer. Noe man ikke får "fot" av. Man føler ingenting og man får ikke lyst til å høre mer. Det er vel lite som tyder på at jeg har det problemet. Så på vegne av spendorene mine krever jeg dementi for utsagnet "klasse D får ikke Spendor til å synge"!
Men én ting skal du ha, Rognlien: Du fikk provosert meg til å lytte, og Vera har nå konsolidert sin stilling hos meg som en formidabel musikkformidler
For øvrig: Jeg har tidligere hatt A3 og A9 fra Spendors gamle A-serie, og har hatt Exposure 3010S2. Spesielt med A3 var Exposure 3010S2 helt fantastisk, men med A9 meldte behovet seg for noe mer "raffinert", og da ble det AMR AM-777. Seinere ble det Classic Series SP100R og jeg hadde en liten periode med en Parasound Halo A 21 før jeg altså nå har Vera Audio P150/600 RS. Det er vanskelig å vite hvordan Vera Audio P150/600 RS hadde gjort seg med A3 eller A9 (eller for øvrig A7 som er trådstarters modell), men jeg er iallfall helt sikker på at jeg aldri tidligere har hatt så god lyd som jeg har nå. Og den er definitivt ikke kjedelig!
[/QUOTE/]
Særs interessant testing. Jeg er for subjektive vurderinger av utstyr her. I hvert fall hvis det er snakk om utstyr som man er enig om gjør en forskjell.
Man må tørre å ha en mening om ting uten og være professor
Ikke for å ta det for en "sannhet", men et pek mot noe interessant.
Det er ofte sånn at når man har fått noe til å sitte lydmessig, så har det en tendens til å skape begeistring hos andre og.
Noen som har fått besøk for lytting til et oppsett du er fornøyd med? Er det ikke ofte at andre også får fot og gåsehud da?
Helt nytt for meg at ulik forsterkerteknologi fungerer forskjellig på ulike Spendor-modeller!?
Det sier litt om hvor komplekst dette med lyd er.
Spendor Classic mer high-end, eller bare annen smak?
.. For egen del tror jeg noe annet. Ha en fin feiring!