Jeg personlig er veldig glad i bånddiskanter, mest sannsynlig er de nok ikke helt audiofile da de kan ha skarpe S-er i vokalen(?) Ifølge mange. Skarpe S-er tenker jeg kan fikses på førsterefleksjon da det er en frekvens ganske høyt oppe om den blir slitsom. For min del er det mye magi og zing oppe i frekvens som skjer, som bånddiskanter får frem med en krisp diskant som jeg er blitt litt avhengig av. En annen fordel er spredningen, da man slipper spredning til gulv og tak med bånddiskant.
På spesielt Quad kasser som jeg har nevnt før i tråden så har det vært spesielt god match med Klasse D forsterkere generelt samt også Klasse D hybrid. Har opplevd de som et mareritt mtp. Matching. Har forsøkt Quad med: Yamaha integrert stereo, Musical Fidelity M6 500i, klasse H (PA) med Yamaha surround pre, Denon surround amp. Alle disse nevnte har vært rett og slett mislykkede, da det bare ble slitsomt å høre på og holdt ikke ut mer enn 15 minutter maks om gangen pga. Øresus/dotter i øra etc. Selv på lavt volum. Det er da spesielt mye rot i nedre mellomtone jeg er litt ømfintlig for. Og noen av de nevnte taklet heller ikke oppløsningen i diskant særlig bra i tillegg med denne matchen.
Nå kjører jeg en Nad T778 på disse, hadde tidligere testet med C368 og før der igjen med M27 med en Yamaha surround pre og jeg må si at jeg likte lyden veldig godt på samtlige av disse og kan spille timesvis uten at det blir slitsomt.
I stereon som har Dali epicon 6, så har disse tidligere matchet egentlig godt med alt jeg har hivd på de og ikke veldig kresen på samme måte som Quad men de vokser utrolig mye med bedre elektronikk. Alt fra varm klasse A til steril klasse D fungerte bra med Dali. Jeg har nedskalert stereoen veldig forsterker-messig, men kan egentlig ikke si jeg mangler noe fra tiden jeg hadde Klasse A monoblokker egentlig. Klasse A hadde nok litt varmere og behageligere lyd på mange måter, men nå så er bassen thightere og jeg synes området oppover i frekvens har også bedre oppløsning og det er lettere å skille instrumenter ifra hverandre.
Detaljer som vispen til trommis kommer tydeligere frem når man setter på Silje Nergaard, varierer litt fra stryking på skarptromme, cymbaler og en liten klask nå og da. På Joss Stone på albumet LP1 så kommer resonansene fra kassegitaren godt frem og man hører hver enkelt streng treffes av plekteret. Og det er rett og slett underholdende å høre på.
Over til litt hardere musikk som provoserer de fleste høyttalere og resonans så sitter skiva til Wintersun som heter det samme som en kule, øvre bassområdet her er et mareritt å høre på om man har kasseresonans i høyttalerne og her skiller man lett bass og trommer når høyttalerne klarer å holde følge. Det samme med Devin Townsend, her er det en vegg med lyd på de fleste sanger, og viktig med ryddig øvre bass/nedre mellomtone for at man rett og slett ikke skal bli sliten og at alt av lyd ikke bare ender opp som en salig grøt.
For min del vil jeg si at jeg er i mål nå med utstyret, det eneste som gjenstår er litt akkustisk forbedring der surrounden står. Ting kan nok bli litt bedre med annet utstyr vet jeg, men da vet jeg at det nok blir å koste mye mer enn det smaker for min del og dyrere er ikke alltid bedre match nødvendigvis også bruker man lang tid og mye penger med å finne noe bedre ved mer eller mindre en tilfeldighet. Å lese anbefalinger har jeg forsøkt før men det har ikke alltid tiltalt meg lydmessig. Jeg føler heller ikke at jeg trenger noe kraftigere utstyr, peaken på hjemmekino med Quad (og subber) målte jeg til 120dB ved å teste med litt film og en kalibrert mic og da har jeg fortsatt litt å skru på.
