I
Ikke33206
Gjest
Takk for veldig bra og inspirende innleggKompleksiteten gjør det spennende men er og frustrerende. Man må gjerne gjennom noen bratte læringskurver. Jeg har definitivt vært gjennom det de siste par årene. Skal skrive et fyldigere svar på dette i morgen.Verden er dessverre meget kompleks i lydens rike. Det er rett og slett veldig mange faktorer som spiller inn samtidig, og dermed vanskelig å gjøre enkle analyser. Undertegnede under seg som deg. Min erfaring så langt er at rommet må være nogenlunde kontrollert i tidsdomentet (refleksjoner), hvis en skal oppleve stor lytteglede - ellers går det bare på godviljen (som gradvis brukes opp). Når øret og hjernen jobber på høygir for å forstå hva som spilles pga. rommet, nytter det ikke å bytte komponenter, eller høre nyanser. Da vil en teste og bytte komponenter primært etter rommets refleksjonbilde. Skal man bo der i tiår, så kanskje ok - men er du perfeksjonisten, så står du i limbo.
Våre naturlige referanser som stemmer og akustiske instrumenter bør lyde helt naturtro og veldefinert m/kropp fra anlegget (det kan stemmer gjøre i ulike rom - konsertsal, i stua, på badet, i naturen - selv om de fremtrer forskjellig, så har hjernen en naturlig referanse) - og det er ut fra den gjengivelsen man etter min mening bør vurdere mulig komponentskifte. Ulike komponenter bringer ulike bidrag i kjeden, som alltid er sumfunksjonen. Bytter man ut en del i kjeden med en ny, har man lett for å konkludere på det nye per se, men opplevd effekt kan like gjerne ligge i et samspill med noe annet i kjeden, og man retter plutselig baker for smed (mange av våre subjektive erfaringer starter her...). Og i avd for kabler, så er kabler i min verden viktig for kvaliteten i gjengivelsen, herunder også en tuningeffekt (disclamer: deler av kabelutsagnet her er ikke faglig understøttet).
Ikke alle har naturtro stemmer som referanse, det er et vell av preferanser. Gå på hifimesse og se hva responsen er i etterkant: et rom som for meg (ser ut og ikke minst) høres som gigantomani, med oppsplittet og usammenhengende lyd, tonalt i "eventyrland", mener enkelte er messens beste lyd! Tydelig helt andre preferanser enn de jeg selv har, men selvsagt like gyldige som mine egne. Men følgelig vanskelig å diskutere lyd hvis målet er å enes i sin forståelse av lyd og hva som gjør et anlegg godt eller bedre. Dog, hjernens lydgjenkjenning uten for mye bruk av sin prosessorkraft for å forstå lyden, er noe annet enn selve preferansene man måtte ha for x ganger 12"", eller noe annet. Lyden fra anlegget er en konstruksjon med elementer fra virkeligheten! (- og visa om desimallav THD for å yte kunstneren i studioet hans/hennes rettferdighet - er, eh, en åpenbar mistolkning. Det vi hører mye av er nemlig teknikerens skills og den etterfølgende produksjonskjedens kvalitet. Mang en musiker og artist har dessverre mistet sin emosjonelle kraft i dårlig håndtverk).
Et optimalt lytterom er få forundt. Har en murvegger eller gips i nesten alle flater (store glassvinduer?) starter man ikke så godt ut. Størrelse på rommet er selvsagt også viktig. Bor man i trehus med trepaneler på flere flater, eller har hus i reisverk (massive trevegger), er man heldigere stilt. Noen av mine enkle observasjoner - dette er det mange som vet mye mer om her på sentralen. Så er det musikken man spiller: disko, elektronika og/eller storslått symfonisk musikk kan kreve noe annet enn intime vokal- og jazzopptak, gitt at vi må gjøre kompromisser innenfor budsjett. For meg er det slik at enhver innspilling (CD) har sitt optimale lydnivå, hvor diverse ulumskheter fra rom, innspilling, kjede mv. ikke blir forstyrrende, og hvis det lydnivået er innenfor det jeg krever som lytter, så fungerer det. Lyttetretthet oppstår når du blir servert dårlig lyd fra anlegget, eller hører på refleksjoner som ikke henger på greip. Mulig lyttetretthets-sensibiliteten er ulikt fordelt.
Klasse D vet jeg lite om, og ikke testet, så avstår fra teoretiske overlegninger. Har ellers et litt gledesløst forhold til transistorforsterkere sånn generelt, da det indre livet i musikken fra disse for meg ofte fortoner seg som litt fraværende (dog er Rega Brio en luring). Derfor er 300B og 845 rør min favoritt, hvor man kan oppnå sublim tilstedeværelse, som bare kicker perfeksjonisten i meg (beklager navlebeskuelsen). Det leder igjen til det å finne høyttalere som slike rør kan drive... hvilket utelukker mye. Starter man ut med en tungdreven høyttaler som sin øyensten, da kan man velge et PP rørvarmeanlegg for vintermånedene, avhold i resten av året, eller gå for transistor eller klasse D type (tekniske vindundere!). Og det er moralen her - er du så uheldig å starte ut med "feil" øyensten utfra de preferanser og den draumen ein egentlig bær på (poetisk!), så blir en lett middelhavsfarer Men det å reise i liten båt på stort hav har jo også sine positive sider, og noe skal en bruke tid på
mvh