Da var man vel hjemme etter julekonsert med De Musikalske Dvergene. Grei arbeidsfordeling. Kona kjørte Lexus, mens jeg kjørte Gammel Dansk og øl. Disse konsertene er jo tradisjon her i Bergen, og det var absolutt verd turen, men det blir litt annerledes når vi kun er 48 tilhørere pent plassert rundt hvert sitt bord. Begrenser allsangen. Det blir jo heller ikke like mange tenner i tapeten når jeg er blant de yngre i lokalet.
Har sagt det før, men en god ting kan som kjent ikke sies for ofte. Denne musikken og tekstene burde treffe enklere mennesker enn bergenserne. Derfor er det ingen tvil om at folk øst for den beskyttende fjellkjeden kunne hørt på Dvergene. Tekstene er jo en ting, men når Arne Grønhaug går i gang med sine soloer på gitar, er det så bra at jeg tror døde gitarhelter sitter og dingler med benene på sine skyer og tramper takten imponert og henført.
Jeg driver som kjent musikalsk voksenopplæring for de ville og ulærde horder som ikke har vært så heldig å være født og oppvokst i Bergen. I dag er verdens beste sang, Tomgodsets dronning. En god kamerat av meg lærte seg denne og fridde til konen med å synge den til henne. Det virket der og da, og faktisk så godt at de fremdeles er gift i dag. Ta deg bryet med å høre låten. De Musikalske Dvergene leverer hverdags-poesi i en melodiøs innpakning. Hvis du ikke skulle like greiene, ikke skriv om det her, men søk umiddelbart mer profesjonell hjelp.