Det begynner å bli mange innlegg siden nå, men jeg har hatt gående som en slags spin-off ut fra denne tråden om å forfølge
@Håkon_Rognlien sin påstand om at
klasse D og/eller høy dempefaktor på enkle laster ikke får det til å svinge og vil låte kjedelig.
Siden jeg nylig har kjøpt meg et par Monopulse Model A og fra før har en Vera Audio P150/600 RS har det jo vært en ypperlig anledning til å teste dette ut ved en lyttesammenligning. Foruten diskusjonen i denne tråden er det spesielt dette avsnittet fra
Håkon sin omtale av Monopulse Model A som har inspirert meg til dette forsøket, og jeg har vært spent på om jeg også vil erfare det samme med Vera på Monopulse som Håkon gjorde med Spec:
Vis vedlegget 688654
Samtidig har jeg hatt i bakhodet at Vera Audio er basert på et forsterkerprinsipp der lasten ikke skal ha noen betydning for gjengivelsen.
Rett før jul fikk jeg napp på en Rega Brio-R på brukten, men Monopulse kom ikke i hus før på nyåret så det er ikke før de siste dagene at jeg har fått testa dette skikkelig. Så hva fant jeg ut da?
Siden Rega Brio-R var først på plass hadde jeg allerede spilt med denne i noen dager på Spendor SP100R før Monopulse kom i hus. En faktor som skapte litt dårlige arbeidsforhold var at signalet ut fra AMR DP-777 SE (dac og pre) ble for sterkt for linjeinngangen til Brio-R, så jeg måtte dempe signalet fra DP-777 SE en del hakk. Likevel klarte Brio-R seg overraskende bra også med de store kassehøyttalerne. Ikke en kombo jeg ville hatt permanent, men nå var det jo heller ikke poenget her da. Spørsmålet var om den med sin PRaT-appell ville bringe fram mer liv og lekenhet i de lettdrevne Monopulse enn Vera.
Jeg lot Brio-R få noen dager sammen med Monopulse for å bli kjent med det nye lydbildet før jeg gikk mer konsentrert til verks. Etter å ha vært gjennom flere ulike sjangre med Brio-R var det tid for å koble om til Vera. Siden det først og fremst var rytmikk og liv jeg var ute etter å sammenligne hadde jeg gjort et musikalsk pitstop ved Rage Against the Machine rett før jeg kobla om. For er det noe som rett og slett ikke
skal låte kjedelig, er det Rage Against the Machine.
Så kom sjokket. Allerede fra første sekund i låta "Take the Power Back" når stortromma sparker det hele i gang hørte jeg at dette var noe helt annet. Snert, attakk! Bassen ble både strammere og mer kraftfull. Lydbildet ble større. Med Brio-R var lydbildet veldig behagelig og innbydende, men det ble rett og slett litt tamt for Rage Against the Machine. Nå våkna det for alvor til live! Da ferden gikk videre til signaturlåta "Killing in the Name" og låta bygde seg opp til høydepunktet "Fuck you, I won't do what you tell me!" ble jeg klar over at jeg faktisk satt og sang med! Hva i huleste? Jeg hadde jo nettopp hørt på den samme låta med Brio-R, men nå klarte jeg ikke å la være å synge med! Ikke klarte jeg å sitte stille heller! Den illsinte stemninga i denne protestsangen mot politiets brutalitet hadde Vera ingen problemer med å formidle.
Allerede da hadde jeg jo egentlig fått svaret på om klasse D og/eller høy dempefaktor på enkle laster får det til å svinge, men jeg ga meg ikke med dette. Etter å ha hørt hvordan bassen ble både strammere og mer kraftfull bar det sporenstreks over på Satyricons "Die by My Hand". Denne kraftfulle låta spilte med en enorm brutalitet i bassen på Spendor SP100R og subbene, men på Monopulse hadde det ikke vært noen suksess. Det var med Brio-R. Med Vera ble det noe helt annet! Brutaliteten i bassen var tilbake, og jeg som nettopp hadde avskrevet Monopulse på denne låta! Det låt
nesten like brutalt som med Spendor SP100R og subbene, men bare nesten. Noe annet ville vel vært naturstridig, for noe må vel membranareal ha å si også. Likevel så kunne jeg nå kjenne igjen lydbildet som jeg var vant med fra Spendor SP100R og subbene, og jeg kom til å tenke på forklaringen om at Vera Audio er basert på et forsterkerprinsipp der lasten ikke skal ha noen betydning for gjengivelsen. Var det dette jeg fikk erfare nå? Selvsagt er jo Monopulse Model A en helt annen høyttaler enn Spendor SP100R, men det slo meg likevel hvor likt det låt.
Jeg kunne fint ha gitt meg der, men jeg måtte selvsagt ut på en liten rundreise i andre musikksjangre også. Mark Knopfler, Bugge Wesseltoft, Brendan Perry og Dead Can Dance, Folk & Røvere, Madrugada, Peter Murphy, ZZ Top. Ingen antydning til at det låt kjedelig her. Jeg fikk bare lyst til å høre mer! Så på med noe britisk skranglerock fra åttitallet da! Skeletal Family sin låt "Promised Land" har et utrolig driv, og selv om det ikke er den beste produksjonen begynte foten å gå. The Sisters of Mercy sin låt "Marian" er langt roligere, men har likevel en groove i seg som kan være uimotståelig om den treffer. Den traff så absolutt!
Som en avslutning på den musikalske rundreisen gjorde jeg et lengre stopp ved to album som jeg har spilt i årevis og kjenner ut og inn. Først var det tid for den svenske folkemusikkgruppa Hedningarna og deres album
Trä. Selve lakmustesten på det albumet er låta med det artige navnet "Pornopolka". Her skal det svinge og drive fra første sekund, ellers er noe alvorlig galt et sted. Vel, pornopolkaen innfridde til de grader! Så var det tid for Gotan Project og albumet
Lunático, deres mest gjennomførte album etter min mening. Allerede fra åpningslåta "Amor Porteño" hørte jeg at dette var nødt å bli bra. Da bassgroovet i låta "Mi Confesión" satte i gang kjentes det som om golvet gynga (det er betonggolv hos meg så det er selvsagt ikke mulig). Her svinga det så til de grader! Låta "La Vigüela" har jeg faktisk hørt ganske så kjedelig gjengitt på annet utstyr, men overhodet ikke antydning til det nå.
Beklager Håkon, men jeg får rett og slett ikke min Vera til å låte kjedelig! Nå har jeg prøvd tre ganger, men for hver gang så ender jeg bare opp med å kose meg med musikk
Og som om ikke dette var nok så har jeg enda en beretning å komme med. Da jeg var ferdig med den musikalske rundreisen satte jeg på noe som var ment å skulle være bakgrunnsmusikk mens jeg gikk rundt i kåken og gjorde litt andre ting. Men det gikk ikke lenge før jeg rusha tilbake til sweet spot, for jeg bare
måtte høre det riffet og det groovet i sweet spot! Og dette var for øvrig noe såpass lugubert som et undergrunns-doom metalband. De kaller seg for Abyssic, og jeg ble kjent med disse for noen år siden under en konsert på en lokal klubbscene. Gjengivelsen som jeg har nå med Monopulse er rett og slett noe av det råeste jeg har hørt. Doom metal! Med Monopulse og Vera Audio! Hvem skulle ha trodd det?
Det sier nok ganske mye om Monopulse også det, så det kommer en del blomsterspråk fra meg om denne høyttaleren også. Men det sparer jeg til min egen tråd. Og Mr. Allan Hendry skal også få en mail fra meg med blomsterspråk for den fantastiske høyttaleren han har konstruert. Da må jeg nok fram med engelsk-ordboka og leite etter de rette superlativene