Jeg vet denne er postet før. Men reposter den, siden det trengs en motvekt mot idiotiet rundt "føre var".
Hvis det snart er på tide med en midtveisevaluering, må vi snakke om mediene også.
www.aftenposten.no
I altfor lang tid har vi levd med et underskudd på gravende
Hvis det snart er på tide med en midtveisevaluering, må vi snakke om mediene også.
Jeg kjenner en kvinne som tidvis faller ned i et stort mørke. 12. mars 2020 lå hun på psykiatrisk avdeling i en kommune nord i landet. Det var ingen smitte i kommunen. Heller ikke i regionen rundt. Ikke da, og ikke i ukene som fulgte. Likevel ble hun kastet ut og sendt hjem til et tomt hus. Alene. Hun fikk forklart at de ansatte skulle stå i beredskap i tilfelle koronaen kom.
Jeg var rasende. Jeg ringte sykehuset. Jeg klaget. Jeg ba. Det hjalp ikke. Jeg vurderte å kontakte lokalavisen. Men et blikk på de oppspilte reporterne på TV, kombinert med klappingen for helsevesenet, gjorde at jeg ga opp.
Det er snart ett år siden. Alt var uoversiktlig. Alt var krevende. Men noe satte seg den våren. En seig materie der begreper som dugnad, lojalitet og trofast tillit hele tiden ble holdt frem som den livreddende motsatsen til kritikk, uenighet og protest.
Hvorfor ble det sånn? Hvorfor vil tilsynelatende folk i områder der smitte først og fremst er og var en teoretisk størrelse, ha flere tiltak, strengere tiltak, lukkede dører?
Hvorfor tåler vi som samfunn såpass greit at langt flere barn nå blir voldtatt, banket opp og overlatt til seg selv?
Ungdommene som skjærer seg i huden. Spiseforstyrrelsene. Mengden av skade som øker og øker og øker.
I en krisetid som denne, der regjeringen og helseekspertene glir over i hverandre, der det er vanskelig å skjønne forskjellen på Bent Høie og Espen Rostrup Nakstad, Erna Solberg og Camilla Stoltenberg, blir rommet for kritisk tenkning nesten ikke tilgjengelig.
Bare én løsning
Opposisjonen er varsom, og den som ikke har medisinsk spesialkompetanse eller er utvalgt representant for en sårbar gruppe, risikerer mye ved å våge høylytt tvil. For alt kan når som helst endre seg. Da kan du møte dine egne argumenter i i døren. Æ-bæ!
Og når ikke pressen aktivt insisterer på at alt kan diskuteres, glir døren for et offentlig alminnelig ordskifte nesten igjen.
I altfor lang tid har vi levd med et underskudd på gravende koronajournalistikk, kombinert med et kommentatorkorps som stort sett har vært enige.
Det har vært krevende å merke forskjellen på NRKs journalist Hallvard Sandberg og en kommunikasjonsrådgiver fra helsemyndighetene.
Reiserestriksjonene har holdt rikspressens reportere på hjemmekontor. Der vi før har fått kjøtt og blod, bilder og dyp innsikt, får vi nå stort sett telefonintervju og andrehåndsberetninger.
Direktesendte pressekonferanser som fast innslag i alle medier forsterker fornemmelsen: Det finnes bare én løsning, og den må vi stole på.
Vil du at oldemor skal dø, eller?
VG har riktignok skrevet om de skadede ungdommene. Aftenposten har om og om igjen gravd i statistikk, smittevernstiltak og effekt og prøvd å vise oss sprekkene.
Fredrik Solvang utfordrer på Debatten. Men det preller liksom av. Vi sier bare uff, så trist, og skrur på radioen.
Og der ramser Nyhetsmorgen og Nyhetsettermiddag og Alltid Nyheter opp tallene fra Norge og skrekkscenarioer fra England, og etter det føles all trang til å spørre etter alternative løsninger som pinlig, trumpiansk ignoranse: Vil du at oldemor skal dø, eller? Er du vaksinemotstander også, kanskje?
I dvale nok en gang
Men nesten ett år er altså gått. Og det kjennes rart å vandre rundt her i Bodø, Nord-Norges nest største by, og se at så mye nok en gang er lagt i dvale fordi det er en uklar situasjon på Østlandet.
www.nrk.no
unherd.com
www.tv2.no
