Det avgjørende vendepunktet kom i 1991, da konservative lederskikkelser i det sovjetiske statsapparatet forsøkte å gjennomføre
statskupp i
Moskva mot den reformvennlige
Boris Jeltsin. Etter at kuppet som var blitt iverksatt for å redde unionen slo feil, fremsto en rekke ledende ukrainske kommunister med ett som nasjonalister. 24. august vedtok Verkhovna rada full uavhengighet for republikken. I en folkeavstemning 1. desember fikk uavhengighetserklæringen støtte fra 90 prosent av velgerne. Minst like viktig var det at det var flertall for uavhengighet i alle landets regioner, inkludert på Krimhalvøya.
Den 8. desember 1991 undertegnet Ukrainas
Leonid Kravtsjuksammen med
Hviterusslands Stanislaw Sjusjkevitsj og
Russlands Boris Jeltsin i
Minsk en avtale om opprettelsen av
Samveldet av uavhengige stater (SUS), en avtale som i praksis satte sluttstrek for
Sovjetunionenseksistens. Mens de andre SUS-partnerne så dette som opptakten til et nytt, tett samarbeid til erstatning for Sovjetunionen, ønsket de ukrainske lederne å gjøre SUS til en institusjonell ramme for en «sivilisert skilsmisse» mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Et overordnet mål for ukrainsk utenrikspolitikk har siden 1991 vært å unngå å bli trukket for tett inn i Russlands favntak.