Jeg tror kanskje at endel av uenighetene (som beriker hobbyen mer enn den forarger spør du meg) også kan skyldes at vi har ulik musikksmak. Mye av det jeg liker deler jeg med veldig få her inne.
Interessant tanke, og min første reaksjon er at jeg rett og slett ikke forstår argumentet. I mine ører er det ingen sjangre som ikke kler lav forvrenging, kapasitet i bassen (uten skjemmende resonanser), svak helling fra bunn til topp i frekvensresponsen, god kanalseparasjon, gunstige spredningsmønstre og så videre. Det man eventuelt vil mangle er vel "kledelig" forvrengning, sånn som at CV kanskje funker bra til rock og elektronisk fordi det gir mer "skyv" og "river" litt ekstra. Men i mine ører vil alle sjangre låte bedre på et bedre anlegg, om det er småbandjazz, symfoniorkester, metal eller massive Hans Zimmer-soundtrack. Jeg ville i alle fall aldri kjøpt et anlegg ut fra hvilke sjangre jeg lytter til, fordi det er ikke et relevant kriterium.
Lytter jeg til småbandjazz, trenger jeg trøkk til omkring 20 Hz for å få med hele flygelet. Jeg trenger oppløst diskant for å få med strengeplukkinga fra kontrabassen, pustelyd fra sangerens stemme og klangen i Brian Blades ride-cymbal. Jeg trenger pinpointing og bredde i lydbildet. Jeg trenger kapasitet for å få med dynamikken.
Det samme gjelder for kor – for å riktig få med brystklangen må det være godt nivå i nedre mellomtone/mellombassen, for å få med romklangen i kirkerommet må det en sub til. For å skjønne ordene må det være oppløst oppover. For metal blir det bare støy om det er for mye forvrenging, uavhengig av om man prøver å maskere med ekstra bass.
Jeg tror folk ofte prøver å sette store høyttalere inn i små rom og ender opp med å trigge alle romresonanser samtidig. Da er det bedre med små høyttalere, og kanskje noen typer spredningsmønstre passer bedre til noen rom enn andre. Men jeg tror altså at det handler mer om akustikk og energi i rommet. Nøytrale høyttalere og så nøytral respons i rommet som mulig er for meg mye viktigere enn tilpassing til sjanger…