Jeg blander ingenting, men viser til standarder og tekniske dokumenter for reproduksjon av lyd. Dette arbeidet begynte allerede på 1960-tallet, og tidligst ute var Norden med den såkalte N-12-standarden for kringkasting. Et tidlig eksempel på et bidrag til AES var »Standardized listening conditions in sound control rooms» fra 1978. Blant kildene i artikkelen finner vi en f.eks. Henrik Staffeldts «Kontrolrumsakustik og monitor- højttalerdata», presentert på Nordisk Symposium i Lydteknik VIII, 1977, på Bolkesjø.
Av andre standarder og kanskje mer kjent i nyere tid er International Telecommunication Unions ITU-R BS.1116.
Poenget med disse standardene er at de bærer i seg den gamle og grunnleggende idéen om nøytralitet. Det er viktig å skille en
idé som viser vei og alt arbeid baseres på, og hva man får til i praksis. Bl.a.
@Sluket sine erfaringer indikerer at den grunnleggende og over 100 år gamle idéen om nøytralitet gir resultater som fungerer godt i praksis.
Det du skriver om standarder og praksis, har opptatt lydingeniører i årtier. I 2001 ga Mäkivirta og Anet* ut en artikkel etter å ha undersøkt nær 400 kontrollrom. De visste at høyttalerne overholdt standarden for nøytral reproduksjon i ekkofritt rom (pluss-minus 2 dB), og nå så de på frekvensresponsen i praksis, i kontrollrom hvor profesjonelle lydfolk jobber.
Med andre ord er utfordringen - standard vs. praksis - godt kjent, forstått og dokumentert. De siste tiårene har man jobbet med å bygge en bro mellom idéen om nøytralitet, det man får til i et ekkofritt rom og det som blir lyden i praksis under ikke helt ideelle forhold.
*A Survey Study Of In-Situ Stereo And Multi-Channel Monitoring Conditions, January 2001 Conference: 111th AES Convention, Preprint 5496 Aki Mäkivirta, Philippe Anet.