MSB S202: Noe helt annet
Jeg har nå hatt et demoeksemplar av MSB S202 i hus noen dager.
For å sette meningene mine i en sammenheng, kan jeg nevne at S202 har lånt plassen til en nå utgått modell fra Dan D'Agostino. Tidligere har jeg hatt blant annet ymse Doxa-forsterkere, den siste i den rekka var en Doxa 61. Husk derfor at erfaringen min er noe begrenset.
Merk også at jeg ikke har gullører. Og vær for all del klar over at selv om jeg har brukt tid på lytterommet, så har jeg en del å gå på, først og fremst når det kommer til klangtider.
Jeg har strengt tatt heller ikke det rette vokabularet for å skrive noe om et effekttrinn i denne klassen. Jeg har ikke lest anmeldelser av S202, så jeg kan heller ikke låne noe fra det andre eventuelt har skrevet.
Og husk at det jeg skriver ikke kan være feil: Jeg beskriver min mening etter å ha hørt forsterkeren i mitt eget oppsett med "min" musikk. Om du har en annen mening etter å ha hørt forsterkeren i et annet oppsett med "din" musikk, så er det helt fint. Det er mye som spiller inn, bokstavelig talt.
Utseende, design og oppstart
S202 er et usedvanlig vakkert stykke arbeid. Finishen er det selvsagt ikke noe å si på, det skulle bare mangle. Men det er også noe med proporsjonene. Avrundinger og falsinger er liksom helt riktig gjort, alt passer til størrelsen på forsterkeren. Den er rett og slett vakker, helt uten bling.
Jeg har kun sett den grå utførelsen.
Høyttalerterminalene tåler både spade og banan og står med god avstand slik at monteringen blir enkel. Dette litt i motsetning til min Dan D'Agostino, som er mer "trangsynt" og som kun vil ha spader.
Oppkoblingen gikk selvsagt som en drøm, siden det var Frode hos Acoustic Tuning som lå bak stereobenken og satte i kablene. S202 ble jordet via jordingspunktet på baksiden. Det ble ikke gjort andre endringer i anlegget, MSB S202 ble plassert der min litt eldre Dan D'Agostino vanligvis står.
S202 kommer i en kasse i ekte amerikansk treverk. Med dagens priser på skurlast i USA er bare kassen verdt en hel del.
Teknisk
Hifisentralen har mange teknisk skolerte. Jeg er ikke en av dem. Let fram spesifikasjonene fra MSB og diskuter med likesinnede, jeg skal ikke begi meg ut på noe her.
Det eneste jeg kan nevne, er at jeg kjører signalet inn på effekttrinnet rett fra DAC (ikke MSB) og at lyden falt til ro med impedansen satt til 300 ohm i stedet for 1200 ohm. Og så kan jeg legge til at denne forsterkeren ikke blir så overflatevarm som mange andre. Knapt lunken. Det gjør den veldig plasseringsvennlig.
Umiddelbart inntrykk av lyden
Jeg hadde spilt musikk med Dan D'Agostino-forsterkeren min rett før S202 kom i hus. I tillegg til å være godt kjent med egen forsterker, så hadde jeg derfor lyden friskt i minne.
Det tok under ti sekunder med S202 før jeg sa til Frode fra Acoustic Tuning at "Dette er noe helt annet!" Frode sto godt ute på siden, så litt forbauset på meg og minnet om at selv om forsterkeren ikke var helt iskald da den kom i hus, så hadde den heller ikke driftstemperatur, lyden ville ta seg opp.
Jeg tror Frode kanskje misforsto denne umiddelbare kommentaren min og tolket den i negativ retning. Men nå var lista lagt høyt, og den skulle videre opp.
Lytteinntrykk med varmt jern
Denne forsterkeren er noe helt annet. Det er selvsagt ikke noen tvil om hvor musikerne står eller hvor scenekanten befinner seg. Men det er bedre plass mellom musikerne enn jeg er vant til, og det er aldeles så man kan ense avstanden til teppene som henger lengst bak på scenen. Det er så troverdig!
[Her kan du fylle på med dine egne fynd-ord som holografi, transparens og så videre, etter eget ønske og vokabular. Du trår ikke feil, uansett.]
Jeg har vært nøye på å få høyttalerne til å "forsvinne" og på å få så bredt lydbilde som mulig, samtidig som det selvsagt ikke skal være antydning til "hull" i senter. S202 gjør virkelig jobben på dette punktet. Lydbildet blir enda mer solid enn jeg er vant til.
Men S202 spiller ikke stort for å spille stort. Jeg har ved noen anledninger fått demonstrert lydbilder så store at det blir helt urealistisk: Det er selvsagt imponerende når en enkelt vokal brettes ut i flere meters bredde, men ikke noe jeg ønsker meg til daglig; en enkel vokal bør stå som en påle i sentrum av lydbildet.
På den noe etniske starten av Night and Day med Chicago skyver denne forsterkeren lydbildet ut i alle retninger, men når bandet kommer inn, så konsentreres lyden i sentrum. Denne kontrasten er påfallende større med S202 enn jeg har hørt tidligere.
Jeg liker å gå på oppdagelsesferd i egen platesamling. Med S202 hører jeg til stadighet elementer som jeg aldri tidligere har lagt merke til, også i innspillinger som jeg kjenner veldig godt. Dette gjelder hele veien, fra de dypeste synth- og basslydene og helt opp til de aller minste symbalene. Det inkluderer også alt fra de aller roligste partiene og helt over til de verste overgangene der hele storbandet drar på maks.
S202 spiller mer gjennomsiktig enn noen annen forsterker jeg har hatt i hus. Mer gjennomsiktig enn noen forsterker jeg har hørt, faktisk.
Litt "skadet" av noen besøk i lydstudio i gamle dager, så har jeg tidligere også lagt merke til typiske "innspillingsfeil", som for eksempel når man samtidig bruker forskjellig klang på ulike instrumenter og stemmer. Nå hører jeg i tillegg at vokalister beveger seg foran mikrofonen mens de synger. Ikke misforstå; dette er positivt: Artisten ville det slik, det var slik det hørtes ut i studio og nå er det slik det høres ut i stua. Da er jobben gjort.
Noen innspillinger er gjort på steder jeg har vært og der jeg er godt kjent med "originallyden". S202 tar meg tilbake til innspillingsstedet på en måte jeg aldri har det tidligere. Jeg får faktisk gåsehud av å skrive om det, kjenner jeg.
S202 er raskest. Samme hvor i lydbildet det skjer noe eksplosivt, så er det mer kontant. Det smeller når det smeller, men det skjer edruelig. Avslutningen på smellet er like definert som starten. Det er ikke "boosting" av noe slag, det skjer med selvtillit og troverdighet. Dette er en forsterker å leve med, ikke bare imponeres av.
S202 har stålkontroll på formidlingen. Den bringer musikernes spilleglede inn i stua. Det er som om jeg bedre forstår hva det er de prøver å formidle, de lange linjene blir tydelige.
Og S202 lar seg heller ikke vippe av pinnen, selv ikke når det mye skjer samtidig i lydbildet og en enkelte andre velrennomerte forsterkere må "snappe etter luft". Det er en fenomenal ro i lydbildet, hele veien.
Da jeg i sin tid fikk min aller første Dan D'Agostino i hus, moret jeg meg med å kunne legge merke til "nerdeting", som for eksempel hvordan skinnene på stortromma til Simon Phillips i Toto var stemt. Med S202 hører jeg i tillegg hvordan teknikeren i studio har brukt gate for å stoppe klangen i stortromma.
Som sagt, jeg har noen skavanker etter besøk i studio. Og i mangel av terminologi fra kulørt hifi-presse, så får du ta disse beskrivelsene for det de er. Å prøve å forstå hva de har planlagt og drevet i studioet, både foran og bak mikrofonen, inngår i min form for musikkglede. Det var jo i opptaksrommet at magien oppsto og jeg blir glad inni meg når jeg føler at jeg får ta større del i dette.
Varm eller analytisk?
Frode hos Acoustic Tuning spurte meg om jeg syntes lyden vippet i varm eller analytisk retning. Da måtte jeg ta en Nils Arne Eggen og høflig forklare at "Spørsmålet er feil". Deretter svarte jeg i stedet på det som er det rette spørsmålet.
For S202 opplever jeg som noe helt annet.
Når Sonny Boy flerrer tonene ut av munnspillet, så finnes det ikke noe varmt over det. Rått, er ordet.
Men når Hank Jones slår an en avmålt sekserakkord på pianoet i et godt dempet innspillingsrom, så finnes det ikke noe analytisk i det. Mykt og deilig.
Bør vel også legge til at når jeg ovenfor skriver at jeg hører at det er brukt gate på stortromma til Simon Phillips, så er slett ikke forsterkeren analytisk av den grunn. Den er bare veldig hengiven til oppgaven om å gjengi lyden på plata.
Jeg opplever altså ikke S202 som verken varm eller analytisk. MSB S202 klarer kunsten å male samtidig med både bred og smal pensel. Med denne forsterkeren er det helt opp til innspillingen, S202 er kort sagt tydelig. Dersom artist, tekniker, produsent og mastring har ønsket at du virkelig skal kjenne raspet, så kjenner du det. Hvis de i stedet vil at du skal føle på varmen fra studio, så gjør du det, også.
Her er vi inne på det eneste forbeholdet jeg må ta med denne forsterkeren: S202 passer ikke til lyttere som ønsker å ta opp kampen med innspillingene. Ønsker du for eksempel at enhver innspilling skal låte litt varmere og mykere, uansett hva artist, tekniker, produsent og mastring måtte mene, så bla videre.
S202 er som Fantomet: Hard mot de harde, myk mot de myke.
Samtidig er det ikke slik at denne forsterkeren farer stygt med dårlige innspillinger. Jeg foretrekker dårlige innspillinger på S202, framfor noen av forsterkerne jeg har hatt tidligere, rett og slett fordi den henter ut det som er på innspillingene. Og noe bra er det som regel på all utgitt musikk, det gjelder bare å finne det.
Lyttetretthet?
Jeg opplevde umiddelbart S202 som en fordømt ærlig forsterker. Flatt jern der det skal være flatt jern, men kun på de rette stedene. I begynnelsen tenkte jeg mitt om at ærlighet kanskje ikke varer lengst? Blir det lyttetretthet av all ærligheten? Svaret er definitivt nei. Ingen lyttetretthet i det hele tatt, bare musikkglede og troverdighet. Det som tyter ut av høyttalerne er rent. Det er innholdet på plata, formidlet med ro og det som i gamle dager ble kalt for flid. Ærlighet varer fortsatt lengst. Heldigvis.
Fot?
På forhånd sa jeg til Frode fra Acoustic Tuning at jeg var redd jeg var forutinntatt og positiv til S202 allerede før jeg hadde hørt den. Saken er den at jeg ble overrumplet av det jeg hørte. Jeg hadde helt klart forventninger, men ikke forventninger om det jeg fikk høre!
Jeg har også tatt meg i at foten går på de merkeligste steder når jeg har lyttet til musikk med S202. Fot er en ubevisst greie. Foten går fordi det svinger og engasjerer og fordi musikkgleden kommer innenfra. Foten starter ubevisst, den er ikke (over)styrt av forventninger.
S202 = Mye fot.
Sammenligningen
Det er slett ingen dårlig forsterker som spiller hos meg til daglig, og jeg synes jeg har hatt gode effekttrinn tidligere. Jeg merker at når jeg skriver om S202 så er det som om alt annet er dårlig. Det er det ikke, min nåværende effektforsterker er et utmerket stykke ingeniørkunst som jeg lever godt med. Den har også sine styrker, men i dette innlegget skriver jeg om S202. Og i mitt oppsett, etter min smak, har S202 flyttet opp lista. S202 er en utrolig komplett forsterker i mitt oppsett.
Takk for alt
Nå har S202 forlatt heimen. Dette demoeksemplaret er nå på veien for å overraske andre musikk- og lydentusiaster.
Takk for besøket, S202. Du har gjort et inntrykk som ikke bli glemt.
Du var noe helt annet.
Nydelig
U
U
Sist redigert av en moderator:
For to uker siden annonserte MSB at de ville slutte å produsere sine transporter og kun konsentrere seg om DACer og forsterkere.
Hallo! Har fått koplet opp MSB Dac Reference sammen med MSB Dac IV+. Vi som kjenner til disse produktene vet at dette ligger i absolutt toppsjikt innenfor digital avspilling! Begge er oppkoplet med Renderer V2, mens Reference også har Femto33 clock contra Femto144 i Dac IV. Femto33 klokken er også benyttet i Dac IV.
