Tja, i så fall var borgerligheten fra Thule til NSDAP godt kamuflert. Nasjonalismen og rasismen ser ut til å ha vært det sentrale elementet fra starten av. Den anti-kapitalistiske retorikken ble tonet noe ned etterhvert, men (jødisk) kapitalisme var fascistenes og nazistenes hovedfiende ved siden av kommunistene.
Ypperste borgerskap?
Jeg tror kanskje du kan gjøre lurt i å faktisk lese linkene, før du slenger dem ut, eller i så fall kan du jo sjekke ut den norske utgaven av teksten:
"Til Thuleselskapets medlemmer hørte advokater, dommere, universitetprofessorer, politiembedsmenn, aristokrater, leger, naturvitenskapsmenn og rike forretningsmenn." (
https://no.wikipedia.org/wiki/Thuleselskapet).
Om ikke dette er det ypperste borgerskapet, må du nesten forklare meg hva det i så fall skulle være.
Nazismen og fascismen var aldri i mot kapitalismen, her har du nok blitt lurt av Goebbels propaganda. Saken er heller den at kapitalismen ikke var høyt ansett på 20-tallet grunnet 1. verdenskrig, økonomiske kriser og generell ustabilitet. Av den grunn var det helt nødvendig for fascistene å ta opp i seg litt kapitalisme-kritisk retorikk. I virkeligheten hentet fascistene økonomisk støtte særlig fra industrikapitalistene, men også fra finanskapitalismen t.d. Bank of England, Federal Reserves og Wall Street.
Det var aldri snakk om at den private eiendomsretten noen gang skulle utfordres - dette er i tråd med den sosialdarwinistiske og hierarkiske samfunnsforståelsen.
Studerer man den faktiske økonomiske politikken som ble ført, så var den oppsiktsvekkende liberal:
"Nazi-tyskland var det landet i vesten som (bortsett fra andre fasciststater som Italia og Spania) førte den mest liberalistiske politikken økonomisk sett. De gjennomførte storstilte privatiseringer, skatteletter og sikret skyhøye profitter for kapitalistene:
The Great Depression spurred State ownership in Western capitalist countries. Germany was no exception; the last governments of the Weimar Republic took over firms in diverse sectors. Later, the Nazi regime transferred public ownership and public services to the private sector. In doing so, they went against the mainstream trends in the Western capitalist countries, none of which systematically reprivatized firms during the 1930s. (Dick (Richard) Geary, Professor of Modern History at the University of Nottingham and the author of Hitler and Nazism (Routledge 1993))
Historiker Franz Neumann (Neumann, Franz Leopold (1944). Behemoth: The Structure and Practice of National Socialism, 1933 - 1944. Harper.) påviste at fordelingen av den tyske nasjonaløkonomien mellom 1932 og 1938 gjennomgikk en sterk forsvinning til fordel for kapitalen. Kapital-inntekter, industriprofitter og handelsprofittens andel steg fra 17,4 % til 26,6 %. Samtidig gjennomførte nazistene altså reallønnsnedgang (lønna var lavere i 1938 sammenlignet med 1929) for arbeidere, lengre arbeidsdager og forbud mot frie fagforeninger. Industrikapitalistene og Hitler var gjensidig avhengig av hverandre, men Hitler lot dem være mer eller mindre selvstendig og utfordret aldri eiendomsretten.
Når vi studerer de sosiale klassene hos NSDAPs medlemmer finner vi følgende: Arbeiderklassen; utgjorde 35,9% av medlemmene, men utgjorde hele 54,56% av befolkningen. Lavere middelklasse; 54,9% av medlemmene, men utgjorde 42,65% av befolkningen. Og til slutt: overklassen; 9,2% av medlemmene, men bare 2,78% av befolkningen.
Det vi her ser er at arbeiderklassen er underrepresentert i forhold til deres andel i befolkninga (54,56 %). Medlemskapet her er omtrent 33 % lavere, enn hva man skulle forvente dersom det medlemskap. Og motsatt med middel- og overklasse med henholdsvis 28 % overrepresentasjon (lavere middelklasse) og 230 % (overklassen) overrepresentasjon.
NSDAP hentet forøvrig sine stemmer fra de andre borgerlige partiene.
Ved valget i 1930[1] ble det største partiet ble sosialdemokratiske partiet (SPD) med 24,53 % og 143 mandater. Dette var likevel en 5 % tilbake gang og 10 mandater tapt. Det kommunistiske partiet (KPD) fikk 13,3% og vant 23 nye mandater som ga dem 77 mandater totalt. Til tross for tilbakegang for SPD var det en netto framgang for partiene til venstre. NSDAP gikk fram fra 2,6% til litt over 18 % og vant 107 mandater. Ved valget i juli 1932[2] var antall mandater i riksdagen økt med 86 og NSDAP ble Tysklands største parti med 37 % av stemmene og 123 flere mandater. SPD og KPD sto omtrent stille, med en beskjeden samlet økning av mandater på to.
Mens de borgerlige/konservative partier som DNVP (Tyske nasjonale folkeparti), DVP (Det tyske folkeparti), Kristelig Folkeparti, Rikspartiet for den Tyske middelklasse og det Tyske distriktspartiet mistet til sammen 94 mandater og var nærmest utradert.
Ved det siste frie valget i November 1932[3] var antall mandater økt med 31, men bevegelsene i partiene var enda tydeligere. SPD (-12) og KPD (+11) hadde omtrent samme oppslutning med 38 % og hadde et nettotap på ett mandat. NSDAP ble Tysklands største parti med 37% oppslutning, men tapte 34 mandater. DNVP økte antall mandater med 15 og DVP og Kristelig Folkeparti økte mandatene til sammen med 6 mandater.
Disse mønstrene antyder helt klart av bevegelsen i velgerne gikk mellom NSDAP <-> Borgerlige/Konservative partier på den ene siden og mellom KPD <-> SPD på den andre siden. Dette bekreftes også av historiker Richard Geary i
History Today:[4]
«
In part this pattern reflects the point that Hitler and his followers were able to build support in small provincial towns and rural areas more effectively than in the large cities precisely because political mobilisation was less developed in the provinces and the countryside. SPD(German Social Democratic Party) and KPD(German Communist Party) support had been and was still concentrated in the big cities, and the electoral drive of the NSDAP encountered powerful traditions and loyalties there. This urban/rural divide was reinforced by another factor: the Nazis were relatively unsuccessful in gaining the electoral support of the unemployed, who were also concentrated in Germany’s largest cities»
Det var altså ikke var sosialistenes base nazistene hentet sine stemmer, men fra små- og storborgerskap og særlig i rurale og religiøse områder. NSDAP hadde altså ikke flertall ved valgene, men ble til slutt hjulpet frem av de borgerlige partiene for å danne regjering. Dette i likhet med Italia der Mussolini også allierte seg med de borgerlige for å komme til makten.
[1]
https://en.wikipedia.org/wiki/German_federal_election,_1930
[2]
https://en.wikipedia.org/wiki/German_federal_election,_July_1932
[3]
https://en.wikipedia.org/wiki/German_federal_election,_November_1932
[4] Author: Dick (Richard) Geary, Professor of Modern History at the University of Nottingham and the author of
Hitler and Nazism (Routledge 1993)