I forlengelsen av det jeg skrev i går har jeg lyst til å si litt om containere og utnyttelse, selv om
@Asbjørn som vanlig har skrevet ett eller flere eminente innlegg om emnet. Tenkte bare å samle det i ett innlegg og belyse et par ting jeg ikke kan se har vært tatt opp riktig ennå:
Dynamikk:
Ofte snakker vi om dynamikk når vi føler det er mye trøkk. Det har som regel mye med frekvensrespons å gjøre men lite med dynamikk å gjøre. Vi snakker jo gjerne om dynamikk i komposisjoner og fremføringer og i mange tilfeller kan denne typen dynamikk oppleves bedre og tydeligere dersom det komprimeres til mindre dynamikk først, men dette avhenger i stor grad av avspillingsutstyret og miljøet vi spiller det av i. Ukomprimert musikk på radio i bil er ofte temmelig flatt og livløst, mens litt komprimering kan fikse dette et godt stykke på vei. Det samme gjelder anlegg med litt avvik, uheldig høyttalerplassering, vanskelig akustikk osv, litt komprimering gjør ofte underverker. I musikksammenheng kan tonehøyde, tempo og andre musikalske elementer representere dynamikk som ikke stiller spesielt store krav til anleggets dynamiske egenskaper. Det jeg snakker om her er altså signaldynamikk og ikke opplevd eller musikalsk dynamikk.
Signaldynamikk:
Et godt eksempel på dynamikk er Telarc-innspillingen av Danse Macabre der man har et spenn på omkring 40dB mellom rolige partier og crescendo. Det betyr at de stille partiene ligger minst 40dB under toppnivået, og med litt digitalt headroom kan vi anta at det ligger omkring 48dB under maksnivået, altså 8 bit. Dette er med andre ord en innspilling der man i store deler av låta ikke tar i bruk mer enn omkring 8 bit i 16-bits formatet. Nå er det selvsagt grenser for hvor god oppløsning vi kan høre i så stille partier, men det sier seg selv at om 8 bit er det man har til rådighet blir det ingen ting igjen. Med MQA-koding gjenstår det ca null bit i toppen der alt egentlig er støy. For en gjennomsnittlig god vinylskjæring kan vi forvente rundt omkring 4 bit oppløsning i dette partiet. En 24-bits/96kHz container er ideell til dette, her har man fortsatt 16 bit tilgjengelig og trenger ikke gå på kompromisser med dithering i det hørbare området.
Dynamikk og innspillingsteknikk:
Noe mange ikke tenker over er hvordan dynamikk er en viktig del av jobben i studio. Det hevdes jo stadig at mange innspillingsteknikere elsker rør, og det stemmer fordi man i mange sammenhenger bruker utstyr, ikke bare gitarforsterkere, i klippeområdet for å skape særlige effekter. Tilbake da analog tape dominerte som innspillingsmedium var det heller ikke uvanlig at man mixet musikken for å passe til tapens naturlige harmoniske forvrengning og mixet den så høyt i nivå at man fikk en liknende effekt i båndet som en overstyrt gitarforsterker.
Når man jobber med digitale innspillinger er det viktig å være klar over hvilket arbeidsrom man har i formatet, samt å sørge for at eventuell klipping skjer analogt og i kontrollerte former, eventuelt med digital emulering som også er kontrollert. Det vil si at man sørger for å ha flere bit tilgjengelig for å få plass til hele signalet, før man så kjører en dynamisk kompressor av ett eller annet slag i det digitale domenet og dermed har redusert signalstørrelsen med det tilstrekkelige antallet bits for å få det til å passe innenfor distribusjonsformatet.
Straks man har med 24 bits innspilling, eventuelt DSD, DXD osv, så vet man at dette etter all sannsynlighet ikke skal spilles av i bil, eller over en BT-høyttaler. Bare det at man vurderer å ta i bruk 24 bits innspilling viser at man er interessert i entusiastsegmentet som kanskje også har utstyr som gjør at man kan nyttegjøre seg av formatet i en eller annen grad. Dette tillater en annen type pakking, enten i innspillings eller mastringssammenheng. I noen tilfeller har man derfor innspillinger som har mer enn 16 bit innspilt, og det skulle ikke være helt umulig å høre forskjell på disse. Vi vet jo at det florerer mengder av mastervarianter på vinyl som er spesielt rettet mot en bestemt type entusiaster. Man har både laget egen master for å få det til å passe i vinylcontaineren, men også ofte jobbet annerledes med lyduttrykket fordi man vet at dette skal spilles av på utstyr som henvender seg til entusiaster.
MQA-wrapping av ulike typer innspillinger:
MQA-wrapping kan gjøres både i innspillingsfasen og med eksisterende innspillinger.
MQA innspilling:
En MQA-innspilling gjøres i utgangspunktet ved at man kontrollerer dynamikken i toppen slik at den holder seg innenfor containeren, og i tillegg forteller man MQA-koderen hva slags filterkorreksjon man eventuelt ønsker seg. Dersom ADC-en er satt opp til 48kHz betyr det at filterkorreksjonen kan skje mellom 24 og 48kHz (med et 88,2 eller 96kHz Fs filter), mens dersom innspillingen gjøres med en 96kHz ADC må man sample opp helt til 176,4 eller 192kHz før man kan gjøre korreksjoner i filteret. Det betyr i prinsippet at om man skal korrigere for et 96kHz filter med MQA-teknikk stjeler man dynamikkområde mellom 5 og 10kHz.
Om man derimot skal korrigere for et filter ved 48kHz havner korreksjonen som informasjon wrappet ned til området 10-20kHz. Men om en innspilling gjøres ved 48kHz samplingfrekvens kan man være sikker på at her er det ikke mye ultrasonisk innhold å wrappe ned for det er det ikke plass til i innspillingsformatet. Det betyr at man bytter bort halve dynamikkområdet i toppen for en skarve filterkorreksjon man kunne gjort med høyere presisjon i en bitteliten DSP rett etter ADC-en.
Det er svært sjelden man spiller inn i 44,1kHz. Det er også svært sjelden man spiller inn 96kHz i 16 bit. Det er gjerne alltid 24 bit, og det er relativt ofte man spiller inn 24 bit i 48kHz. 16/48 er med andre ord også et relativt sjeldent innspillingsformat. Vi kan betrakte innspillingsformatet som signal/støyforhold i elektronikk. I "det digitale rommet" er det plass til S/N på maksimalt 96dB for 16 bit og 144dB for 24 bit. Når vi spiller av 24 bits innspilt musikk via 16-bits format er det litt som å spille av musikk med ekstremt lavt støygulv på en forsterker som gir oss ca 100dB S/N.
Alt over støygulvet er der:
Det er ikke slik at dette klipper toppene, men det løfter støygulvet. Det er heller ikke slik at noen signalnivåer innimellom andre mangler når man har færre bit. Når Nyquist-Shannon-kriteriet er oppfylt via rekonstruksjonsfilteret får man sømløse overganger og den analoge oppløsningen er fullstendig. Det betyr at vi kan betrakte hi-rez utelukkende som et format som har lavere støygulv. En 24 bits DAC som har S/N på 90dB kan med andre ord ikke nyttegjøre seg av en eneste av de øvrige 8 bitene den har sammenliknet med en 16 bits DAC. Så vi får ikke høyere analog oppløsning over -90dB i en 24-bits DAC, så det vi hører er med andre ord ikke "mer oppløsning" men gjerne en litt annerledes skrudd lydfil.
Så hvorfor påberoper MQA seg mer informasjon i filene?:
Noen MQA-filer er angivelig større enn sine 16/44,1 FLAC-motstykker. La oss si at en innspilling har økende dithering mellom 10 og 20kHz. Dithering er rett og slett støy. Under dette støygulvet putter MQA sine såkalte høyoppløste data. En FLAC-fil kan registrere at et stort område er likt og bare definere hele det området som en "bulk", men når MQA putter noe inn der må dette lagres som individuelle data.
Ser vi dette fra et analogt ståsted kan man si at 16/44,1 stopper ved 22,05kHz, mens MQA har noe over. MQA sin påstand er at dynamikkområdet i en 16/44,1-innspilling aldri kan være i nærheten av 16 bit, og at selv om de tvinger inn et støygulv der har de ikke endret det analoge signalet. Det høres fair ut, men kravet til støygulv for at MQA skal virke er vesentlig høyere enn hva som må til for å få 16/44,1-formatet til å virke tilfredsstillende.
Så selv om man saklig sett har flere bit med data er dette på bekostning av noe MQA har vurdert at vi ikke trenger, men som mange av oss mener er fullstendig idiotisk å gi fra seg.
Vi befinner oss med andre ord i et område der MQA i bestefall er tvilsomt, og det legger definitivt beslag på noe. Om opprinnelsesfilen er 88,2kHz eller høyere er MQA et betydelig tap, mens om den er 48kHz eller lavere finnes det ikke noen informasjon der som MQA kan "ta vare på".
MQA postprosessering:
Så har vi de tilfellene der MQA tar en ferdig produksjon og koder den med MQA. I de fleste tilfeller har MQA-kodingen ført til forhøyet støygulv, i noen tilfeller alvorlig forhøyet støygulv. Det er som regel ikke noen informasjon over 20kHz i innspillingen fra før, og MQA bommer grovt på gjenkjenning av filtere og produserer uønskede artefakter.
Der MQA-innspilling kan fremstå elegant, selv om det ikke byr på noen fordeler sammenliknet med helt ordinære 16/44,1-innspillinger, er MQA postprosessering som når Mr Bean skal fikse et maleri.
Det er bare originalen som er originalen, og sånn vil det alltid være.
