The Wall

[Final]

Etterhvert som den aller første ungdommen begynte å slippe taket kom interessen for klassisk musikk, og da spesielt opera.

Nå kom også CD’ en på markedet. En teknologi som var «perfekt», og hvor problemer med knitring og en pickup som hopper ut av rillene når kor eller sopraner dro til for fullt, var en saga blott. . Så da ble denne Sanyo spilleren etter lesing av gode tester, anskaffet:

 

[MusicBear]

Eg likar veldig godt at forsterkarane har ein del musklar. Men eg har kvitta meg med ein 140 kg integrert sak, og gått over til ein på 9 kg, utan å tape så mykje av det eg finn viktig. Men det hadde vore gøy med ein 800 - 1000 watt i 4 ohm av Erntsen sine.

Kan jeg kort spørre om du kan dra denne lille norske dingzen høyere opp - uten forvrengning - enn det store tyske A/B maskineriet du hadde?
Noen påstår at man kan tømme en klasse D helt ut - uten samme forvnrengningsproblematikk som gjeldende bokstavene A og /eller B.

 

[Audiophile-Arve]

Forsterkarane oppførte seg litt ulikt, då ASRen trigga sikringskrinsen før det vart vrenging å snakke om. Men det var VELDIG høgt. Likevel, Mobile Fidelity-settet spelte endå høgre.
Men det er ikkje på jamna eg spelar så valdsamt, og når det snakkast om normale lydtrykk er det ganske konsentrasjonskrevjande å skilje desse effektforsterkarane frå kvarandre. Det er lettare med forforsterkarar.....

 

[Final]

Etterhvert som den aller første ungdommen begynte å slippe taket kom interessen for klassisk musikk, og da spesielt opera.

Nå kom også CD’ en på markedet. En teknologi som var «perfekt», og hvor problemer med knitring og en pickup som hopper ut av rillene når kor eller sopraner dro til for fullt, var en saga blott. . Så da ble denne Sanyo spilleren etter lesing av gode tester, anskaffet:

Vis vedlegget 733896

Hvordan låt det så? En ting er sikkert, sporingsproblemer som platespiller hadde, intet problem mer. Nå gikk det i store Operakor og sopraner sang de mest levende partier ut av høyttalerne. Spilleren låt ikke dårlig, en bra vintage spiller i dag dette.
Etter den første forelskelsen ga seg begynt den vertikale avspillingen å irritere en smule.Tøft å se den spinnende sølvskiven, men hele tiden. Det ble i meste laget.

 

[Final]

Men, gitt at det gikk mye i klassisk på den tiden, hadde jeg fått ørene opp for elektrostater: Jeg kommer tilbake til det senere. Aller først hadde jeg et intermesso med AR stativhøyttalere.

 

[HCS]

Spenningen stiger.. ... Artig med kavalkader, takk Final

 

[Final]

AR var et lydmessig godt bekjentskap, men altfor triste utseendemessig. Denon DL 103 D ble jeg mer og mer klar for å bytte. Valget falt på denne pickupen:

 

[Final]

Dette var mye bedre! Nesten CD lyd i den pickup’ en. Hmmm… eller vent. Dette låt jo bedre enn CD spilleren. Var det ikke litt hard lyd fra CD spilleren også. Tanken gikk til en ny CD spiller, men mer om det senere.

 

[YesJens]

Men, gitt at det gikk mye i klassisk på den tiden, hadde jeg fått ørene opp for elektrostater: Jeg kommer tilbake til det senere. Aller først hadde jeg et intermesso med AR stativhøyttalere. Vis vedlegget 734084

Artig
Hva heter de? Husker Miles Davis reklamerte for AR 3A på 70 tallet.

 

[Final]

Artig
Hva heter de? Husker Miles Davis reklamerte for AR 3A på 70 tallet.

Må innrømme at jeg ikke husker typebetegnelsen lenger. AR var faktisk bra saker. God dynamikk og live følelse.

 

[Final]

Så til elektrostatene, eller vent litt en omvei rundt forsterkerbytte må jeg ta. Jeg hadde lært at forsterkeren spilte en betydelig rolle.

En integrert 110 watter fra Denon etterfulgte Luxman. Husker ikke hva den het, men den hadde en fin knapp det sto «Direct» på eller noe slikt og som lyste grønt.

Da var tonekontrollene, som var i ferd med å bli sterkt politisk ukorrekt, nærmest populistisk, bypasset. Denonen var et intermesso. Jeg syntes den låt litt for lyst og bilder finnes ikke.

Det var på tide å rette blikket mot Norge og Skårer der disse forsterkerne ble produsert:

 

[Final]

Ampliwire 50W og tilhørende pre, preampliwire II med ekstern RIAA ble anskaffet. Dette låt som en kule, når det virket. Mer om det litt senere.

 

[Final]

Med Electrocompaniets forsterkersett og ny pickup på spilleren var det klart for Quad ESL 57. Helt strøkne, kjøpt brukt gjennom spalten «Radio Stereo» i Aftenposten. Den tids bruktmarked, før internett naturligvis.

 

[Final]

Nå var mellomtonen på plass. Bassen fra Gale 401 savnet jeg litt, så en subwoofer ble prøvd ut, men forkastet. Den litt glassaktige lyden i Sanyo spilleren var nå tydelig.

Jeg kontakter salige Tor Aamodt. Han hadde en Meridian CD spiller med «varm lyd» han mente ville passe. Varm lyd var nok et kodeord for «Ullen» så spilleren havnet på bruktmarkedet i Aftenposten temmelig raskt. CD samlingen gikk med den også.

 

[YesJens]

Med Electrocompaniets forsterkersett og ny pickup på spilleren var det klart for Quad ESL 57. Helt strøkne, kjøpt brukt gjennom spalten «Radio Stereo» i Aftenposten. Den tids bruktmarked, før internett naturligvis.
Vis vedlegget 734231

Ja, Quad og Electrocompaniet hører sammen akkurat som DP og Respons.

 

[Final]

EC settet fungerte lydmessig svært bra. Etter en tid begynte sikringer i Ampliwire 50 å gå ved påslag. Det ble mange turer til Skårer for å fikse dette. Tilslutt sa Abrahamsen: vi trenger egentlig ikke alle disse sikringene. Jeg modder og erstatter sikringene med noen broer i steden. Av sølv tror jeg det var. Vel 50 watteren spilte bedre enn noen sinne etter dette.

Men så tok preampen over stafettpinnen:

Stadige ploppelyder i venstre kanal gjorde musikklytting til en prøvelse. Ble sittende å vente på det neste jævla ploppet. Etter flere forsøk klarte EC endelig å fikse ploppet.

Nå låt imidlertid preampen dårlig. Veldig krass og unyansert diskant. Smilene begynte så smått å stivne når jeg kom inn i lokalene på Skårer for å få preampen fikset.
Preampen ble testet av EC og funnet i skjønneste orden.

En måneds tid senere døde preampen helt. Da jeg dro opp på verkstedet for å hente reparert produkt utbrøt servicemannen: Denne må ha hørtes underlig ut!

Nettopp!

Nå var probleme endelig fikset. Jeg spurte meg i mitt stille sinn hvor lenge holder det?

 

[Final]

Jeg trivdes meget godt med Quad og EC. Så skjedde det noe som snudde opp ned på min forestilling av hva et stereoppsett kunne levere av realisme, dynamikk, nærvær. Jeg var innom butikken til Willy Tangen. Der ble det spilt på disse høyttalerne:

Ikke dette paret naturligvis. Dette bildet er lånt fra HFA og viser de sagnomsuste Apogee Full Range høyttalerne. Kjent for å kunne bringe gode forsterkere i knestående og mindre gode forsterkere til de evige jaktmarker.

Apogee høyttalerne ble hos Willy drevet av to DP forsterkere. Kilden var en Goldmund Studio med en eksotisk japansk pickup. Inntrykket var sjokkartet. Her var nyansene til en elektrostat, dynamikk og trykk som en svært god konvensjonell høyttaler. Et soundstage du følte du kunne spasere inn i.

Apogee Full Range ble det aldri, men Apogee høyttalere det ble det.

 

[Final]

Det danske bladet High Fidelity var grepet av Apogee feberen. Dette var dyre greier men High Fidelity visste råd. Bladet lanserte DIY prosjektet «La Folia» og viste hvordan du selv, til en brøkdel av prisen kunne bygge din egen kopi av Apogee Duetta, med egenprodusert membran og det hele.

Jeg kastet meg ut i det. Etter et par ukers arbeid var jeg ferdig. Resultatet var katastrofalt. En tynn rasling var det som kom når jeg spilte. Etter en periode med prøving, feiling, og feiling havnet mine stolte kreasjoner på gjenvinning. Hva de er gjenvunnet som vites ikke, men jeg gjenvant ihvertfall fatningen.

Det var bare å bite i det sure eplet. Et par Apogee Duetta ble lagt ut på «Radio Stereo» og jeg slo til.

De så slik ut:
Apogee Duetta

 

[HCS]

Det danske bladet High Fidelity var grepet av Apogee feberen. Dette var dyre greier men High Fidelity visste råd. Bladet lanserte DIY prosjektet «La Folia» og viste hvordan du selv, til en brøkdel av prisen kunne bygge din egen kopi av Apogee Duetta, med egenprodusert membran og det hele.

Jeg kastet meg ut i det. Etter et par ukers arbeid var jeg ferdig. Resultatet var katastrofalt. En tynn rasling var det som kom når jeg spilte. Etter en periode med prøving, feiling, og feiling havnet mine stolte kreasjoner på gjenvinning. Hva de er gjenvunnet som vites ikke, men jeg gjenvant ihvertfall fatningen.

Det var bare å bite i det sure eplet. Et par Apogee Duetta ble lagt ut på «Radio Stereo» og jeg slo til.

De så slik ut:
Apogee Duetta

Svarte eller hvite du hadde? Vakre kreasjoner, selv om Bonsai trær på lytterommet ikke er min greie

 

[The Gunner]

Det danske bladet High Fidelity var grepet av Apogee feberen. Dette var dyre greier men High Fidelity visste råd. Bladet lanserte DIY prosjektet «La Folia» og viste hvordan du selv, til en brøkdel av prisen kunne bygge din egen kopi av Apogee Duetta, med egenprodusert membran og det hele.

Jeg kastet meg ut i det. Etter et par ukers arbeid var jeg ferdig. Resultatet var katastrofalt. En tynn rasling var det som kom når jeg spilte. Etter en periode med prøving, feiling, og feiling havnet mine stolte kreasjoner på gjenvinning. Hva de er gjenvunnet som vites ikke, men jeg gjenvant ihvertfall fatningen.

Det var bare å bite i det sure eplet. Et par Apogee Duetta ble lagt ut på «Radio Stereo» og jeg slo til.

De så slik ut:
Apogee Duetta

Tøft bare det å prøve

 

[The Shy]

Det danske bladet High Fidelity var grepet av Apogee feberen. Dette var dyre greier men High Fidelity visste råd. Bladet lanserte DIY prosjektet «La Folia» og viste hvordan du selv, til en brøkdel av prisen kunne bygge din egen kopi av Apogee Duetta, med egenprodusert membran og det hele.

Jeg kastet meg ut i det. Etter et par ukers arbeid var jeg ferdig. Resultatet var katastrofalt. En tynn rasling var det som kom når jeg spilte. Etter en periode med prøving, feiling, og feiling havnet mine stolte kreasjoner på gjenvinning. Hva de er gjenvunnet som vites ikke, men jeg gjenvant ihvertfall fatningen.

Det var bare å bite i det sure eplet. Et par Apogee Duetta ble lagt ut på «Radio Stereo» og jeg slo til.

De så slik ut:
Apogee Duetta

Men nå har du Respons??

 

[Final]

Svarte eller hvite du hadde? Vakre kreasjoner, selv om Bonsai trær på lytterommet ikke er min greie

Jeg hadde den hvite, vel egentlig lys sandfarget, utgaven.

 

[Final]

Men nå har du Respons??

Ja, Respons kom senere. Jeg hadde andre høyttalere etter Apogee. Jeg har et lite tilbakeblikk og kommer tilbake til veien jeg gikk videre!

 

[Final]

Med Apogee Duetta på plass i stua var det klart for å ta steg opp fra Quad ESL. Quad ESL 57 har en fantastisk mellomtone, men lite i topp og bunn. Apogee hadde det hele.

Nå ble det imidlertid klart at Ampliwire 50 var velegnet til Ukulele og stille visesang på Apogee, Dessverre ikke min foretrukne musikk. Jeg trengte noe kraftigere. Ampliwire 75, 100 og 250 ble prøvd ut i samarbeid med EC.

Ampliwire 250 hadde krefter nok, men låt mye mer grovkornet enn sine mindre søsken. 50 wattern låt best, og så ble de mer og mer grove i lyden med økende wattstyrke. En tilbakemelding EC fikk, og som skapte begrenset entusiasme på Skårer.

På den tiden kom jeg i kontakt med Leif Ernstsen som foreslo at jeg skulle prøve denne ampen. Dynamic Precision No1.(bilde fra nett).

Den skulle i følge ham låte like finkornet som min lille EC men med like mye krefter som Ampliwire 250 og mere til.

Jeg ble ikke skuffet. En helt ny verden med kontroll, trøkk og detaljer. En artikkel i et herværende HIFI blad sammenlignet ampen med en Erik Håker i storform. Eneste forskjellen var at DP hadde kontroll i alle svingene og aldri kjørte ut.

 

[Final]

Med Apogee Duetta og DP i huset var tiden kommet til en «oppgradering» på platespillerfronten. Den litt ordinære Thorens 160 ble byttet ut med den elegante Oracle Delphi Mk IV. SME arm var for dyrt, men Rega RB300 skulle gjøre jobben.

Pen var Oracle Delphi. En kul liten boreplattform. Bedre enn Thorens låt den imidlertid ikke. Lang tids fikling med fjæroppheng endret ikke inntrykket.
En smuk skuffelse som ble solgt igjen for en billig penge - les latterlig lav sum når jeg leser hva butikk tar for dem i dag ( Mk VI versjonen - men likevel).
Om Rega armen ytet som Oracle spilleren fortjente er en annen sak. Jeg mistenker at den bar noe av skylden for det jeg opplevde som et sterkt varierende lydbilde etterhvert som pickupen kom lenger inn på plata.

 

[HCS]

Vakker ja... Hadde samme opplevelse som deg, ikke få det helt til, med tre Well Tempered. Det var en spiller du fikk til. Selv ble jeg gal a silikon, fiskesnøre og opplevd flutter.

 

[YesJens]

Skal følge deg.

Vi har gått samme vei EC (25W mod av Terje Sandstrøm), Quad ELS 57, DP No.1, Respons og TWT (classic) med Clearaudio Veritas PU.
Har byttet Chassiskontakter (Furutech FP 901-R), Clearaudio PU pinner, byttet dempeleddet til symmetrisk (samme demping på begge ledere) og byttet til sort tallerken. Også en del å hente på plattform og finjustering av Antiskating
Min er ca. 35 år
I mine ører spiller den fantastisk.
Hadde tenkt å bytte inn TWT med Bergman Magne, men klarte ikke å kvitte meg med.

 

[Final]

Oracle var ute av oppsettet. Hva skulle jeg gå for??
På den tiden var Forsell spilleren ansett som det beste. Alle oppsett jeg hørte med den spilleren hadde en egen ro og stabilitet i lydbildet.Det beste inkluderte imidlertid luftpumper og «kilen» betjening. Dyrt var det også.

Så fikk jeg høre The Welltempered Turntable. Ikke helt Forsell, men dette låt bra. Den svarte bakgrunn som hyppig nevnes, men få har hørt, kunne jeg skimte. Problemer med armlager fantes ikke, fordi armen ikke har noe lager. Silikonbadet sikrer at PU blir sittende i rillene. Hopp og sprett på gulvet som sendte nålen ut av rillene med tidligere platespillere var ikke lenger noe problem.

Spilleren med Clearaudio Veritas S står fortsatt i oppsettet. Litt kilen å sette opp er den, armlift mangler den, men fortsatt en spiller som fungerer godt etter mange år. Noen år var den uvirksom - les mange år - en periode med barn i oppvekst gjorde at HIFI fokuset var lavt.

 

[YesJens]

Er motoren AC eller DC?

 

[Final]

Er motoren AC eller DC?

Sannelig ikke helt sikker. Tror det er en AC motor. Ihvertfall er den original. Har lest på nettet at bl.a Origin Live tilbyr sett for å oppgradere motoren. Vet ikke om det har noe å si, men jeg synes motoren kunne vært mer vibrasjonsfri. Den har null kontakt med chassis utenom belte, men like vel. Byttet du motor på din?

 

[YesJens]

Nei, har ikke byttet. Har spurt her på HFS om hen har erfaring, men har ikke fatt napp.
Classic har en 110V/60Hz AC motor med et dempeledd 230/110V på den ene lederen på nettledninga.
Til min store overraskelse er motorspenninga 84V.
I et intervju med konstruktøren uttalte han at motoren var tunet ang motorvibrasjoner.
Har byttetet til et symetrisk filter, samme demping på begge ledere. Absolutt en forbedring.

Har ikke lyst å bytte ut blyklumpen som motooren står i, så det blir en utfordring å finne en ny ved eventuell kjøp av OL Ultra.

Samtidig så spiller TWT Classic sykt bra med de grep som er gjordt, så jeg vet ikke hvor mye det er å hente. Syned det er kult med en spiller som er 35 år og med en motor som drives direkte fra nettet.

I mitt oppsett er det bytte av RIAA/forforsterket som man kan snakke om natt og dag.

 

[Final]

Min erfaring er også at pre delen har svært mye å si. Jeg ønsker ingen signatur og det er passivt jeg synes har fungert best. Ser at du har Makua preampen med RIAA. Det er et betydelig steg opp fra min løsning både lyd og kostnadsmessig. RIAA’en din ser ut til å ha mulighet for flere EQ kurver. Er det korrekt?

 

[YesJens]

Ja, det er riktig.
Så si alle historiske og 78 rpm. EQ'er.
I mine ører er Makua med RIAA og DAC et kinderegg.

 

[Final]

Apogee Duetta spilte bra hos meg. Bra, men ikke fantastisk. Besøkte en kar som hadde er par Duetta stående på et rom hos Banan Mathisen av alle ting. Låt mektig - bedre enn hos meg.

Duetta trivdes godt ut på gulvet.En risikabel og utsatt posisjon på den tiden. Membranen er ekstremt skjør og tanken på å måtte sende til USA for reparasjon var ikke fristende. Det holdt på å gå galt da en gjest gikk inne med sekk på ryggen.

På sekken hang en brusopptrekker.

Den oppdaget magnetene bak bassmembranen og sto rett ut få centimeter unna membranen. Jeg røsket gjesten vekk - hun ble nokså fornærmet - jeg ble nokså forbannet.

Etter flytting til ny leilighet og anskaffelse av hund var tiden ute for Duettaene. Det måtte da være mulig å få skikkelig godlyd med noen små dynamiske høyttalere også?

 

[Audiophile-Arve]

Tøft bare det å prøve

Ja! Det tok eg ikkje sjansen på, så eg heldt meg ti kjempedigre kjøpe-elektrostatar frå Amerika; Acoustat 4.

 

[Final]

Etter salget av Apogee Duetta begynte jakten på noen mindre , stuevennlige høyttalere med brukbar bass. Valget falt på disse:

Kef 104/2. Høytalerne hadde en såkalt Kube, en eq boks tilpasset høyttalerne som skulle gi god frekvensgang, med mulighet for ekstra dypbass i «Extended Mode». Høytalerne passet fint inn i stuen.

Jeg sa til meg selv at dette låter jo ikke så verst.
Over en periode nevnte jeg dette hyppigere og hyppigere for meg selv, uten å bli mer overbevist av den grunn.

Dette var Midfi, på en god dag. Ikke trøkk, lukket lyd uten særlig definisjon og en topp uten finesse.

Jeg var forberedt på nedskalering, men dette ble for drøyt. En bedre løsning måtte finnes! Det kommer jeg tilbake til.

 

[Final]

Infinity var et høyttalermerke jeg fikk ørene opp for, i likhet med Apogee, hos Willy Tangen. Han hadde IRS Beta stående i lytterommet i butikken. Det spilte veldig bra.

Hadde jeg ikke hørt Apogee Full Range samme sted ville jeg sagt at IRS Beta var det beste settet høyttalere jeg hadde hørt. IRS Beta ville uansett ikke passe for meg, men det fantes mindre varianter.

Jeg kjøpte disse Infinityene:

Infinity Kappa 6. Dette var noe annet. Kappa låter klart, dynamisk og med meget god bass størrelse tatt i betraktning. Kappaene ble senere solgt til fordel for en stor oppgradering, men gjenanskaffet mange år senere til anlegg nr 2 (jf bildet).

Kappa 6 er ikke veldig effektive og trenger en god 100 Watt’er for å synge. Har man det er den et kupp på dagens bruktmarked. Velholdte eksemplarer må det riktignok være.

 

[Final]

Så hadde det seg slik at jeg satt i stua til Leif Ernstsen og hørte på hans Soundlab elektrostater. Stor, varm og oppløst lyd. Somewhere Somebody med Aron Neville strømmer ut i rommet.

Synd man må ha store elektrostater langt ut i rommet for å få lyd i denne klassen utbrøt jeg. Skulle ønske det var mulig å få virkelig bra lyd med dynamiske høyttalere.

Leif mente det fantes et meget godt alternativ, og spurte om jeg var interessert i å være med å høre på noen svenske høyttalere.

Det ville jeg naturligvis gjerne. Høyttalerne han tenkte på sto i Knut Vadseth sin stue og var Respons Grand. Versjonen med 13 tommers basser og 3,5 tommers mellomtone. Lyden var imponerende. Stor og homogen, ikke helt vektløs som en elektrostat, men dette var saker.

Knut satt på the Final Cut, og jeg visste da spor 1 på side to var ferdigspilt, at dette var høyttalere for meg.

Det var starten på et langt liv med Respons Grand i flere versjoner. Imidlertid skjedde det også noe annet. CD fikk fornyet tillit i heimen. Mer om det senere.

 

[Final]

Det gikk mye i klassisk på den tiden. Knitring er ikke min favorittlyd. Etter litt tid fikk jeg lyst til å utforske det digitale pånytt.
Micromega hadde DAC og drivverk som låt virkelig bra. Et design som var meget godt å se på i tillegg.
Toppmatet drivverk med plexi. Var der 3.1 det het montro?

Det. ble imidlertid aldri Micromega på meg. Jeg gikk for en rimeligere løsning, kjøpte et obskurt drivverk fra Audio Synthesis og DP DAC i steden.

En god løsning ble det. DPDAC låter ganske analogt, og er litt avrrundet i toppen. Lite digitalis ift tidligere forsøk. Har tre gaininnstillinger denne, og låter merkbart mer gjennomsiktig på laveste Gain.

 

[Final]

Juli går mot slutten. Fant ikke noe juliøl i kjelleren, juleøl får duge.