Skal vi rope på ekspertene
@Asbjørn @Snickers-is her, så får vi riktig svar
?
Dette er et interessant tema, og noen fasit finnes jo ikke, så målet bør egentlig være økt forståelse, fremfor å "finne sannheten". Vi vet i det minste at den subjektive plastisiteten er svært høy, altså at vi tolererer svært store avvik på enkelte ting, men også at hva vi tolererer avvik på varierer.
Det som gjelder frekvensresponsen har ett veldig stort iboende problem. Vi kan godt snakke om rett frekvensrespons, men den vil variere med tidsvinduer og posisjon for alt annet enn rene minimum fase-systemer. Et slikt system kjennetegnes blant annet av at det må være et endelig og definert antall in og outputs i systemet, noe som innen akustikk ikke lar seg gjøre all den tid fysiske bølger har størrelse. Kort sagt, om vi har en eller flere målemikrofoner i et ekkofritt rom med én høyttaler vil vi i stort sett alt oppfylle dette, og vi kan dermed snakke om rett frekvensrespons som er fullstendig repeterbar for alle mulige signaler og målevinduer.
Men i praksis er det ikke slik. Så da må man se på hvordan vi opplever "riktig" i lydsammenheng, og det henger i stor grad sammen med hvordan vi har lært å lytte helt siden før vi ble født. Jeg er temmelig sikker på at den 19. mars 1975, da jeg var ca 1 døgn gammel, hørtes verden fryktelig underlig og ikke minst ekstremt kaotisk ut. Men som alle andre har jeg lært å høre en kombinasjon av omgivelser og lydkilder, og å filtrere ut kilden fra omgivelsene. Mamma tenkte sikkert at hun snakket til meg med en mild, behagelig og ikke minst tydelig stemme, men det hørtes trolig ut som et forferdelig kaos der jeg overhodet ikke var i stand til å skille hennes stemme fra klangen i rommet, og heller ikke plassere stemmen hennes verken i høyde, sideveis etc. Dette er ting vi lærer oss over tid.
Så når vi vokser opp lærer vi å tolke våre omgivelser. I det vi åpner en dør observerer vi ubevisst lydene innenfor denne døren. Vi leter etter kjente mønstre og kartlegger lynraskt akustikken i rommet. Våre egne skritt, kroppens lyder, lyder av ting i omgivelsene, kjente og ukjente, lar vi passe inn i mønstre som bygger forventning til hvordan andre lyder i det samme rommet skal høres ut. Når vi begynner å trikse med den totale lyden som når ørene våre trikser vi også med lydfargen til de ulike lydkildene. Dersom rommet låter "orange" og vi trenger å gjøre lyden med "blå" for å kompensere ender vi ikke med hvitt som i synets verden, vi ender med opplevelsen av "knall blå lyd ut av høyttalerne" som filtreres gjennom et "orange rom", fordi vi allerede har et filter som gir oss en klar ide om hvordan det aktuelle rommet låter.
Den typen korreksjon som fungerer er når vi klarer å overbevise lytteren om at lyden ut av høyttalerne er nøytral. Det er når høyttalerne har feil i spredningen, feil i frekvensresponsen osv at vi får romavhengig farging. Vi kan selvsagt ha et rom som vi virkelig misliker klangen i, men da hjelper det ikke hva vi gjør, vi vil aldri få riktig god lyd i det rommet, korreksjon eller ei.
Så vi kan ha riktig frekvensrespons i lytteposisjon, uten at det høres riktig ut. Vi kan ha riktig frekvensrespons ut av høyttalerne uten at det høres riktig ut. Men det vi jakter på er at det fra lytteposisjon høres ut som om frekvensresponsen ut av høyttalerne er riktig, enten den er det eller ikke. For da høres det ekte og naturlig ut.
Og hvordan man får til dette er et relativt komplekst tolkningsspørsmål, men svaret ligger ikke i et fåtall enkeltmålinger.