Det er vel nesten motsatt. Forutsatt gode høyttalere, dvs med såpass kontroll på spredningen at refleksjonene har samme frekvensinnhold som direktelyden, så skiller ikke hjernen mellom direktelyd og reflektert lyd, men integrerer begge deler i opplevelsen. Resultatet blir et homogent stereoperspektiv som kan strekke seg langt utenfor høyttalerposisjon, uten at høyttalerne er lokaliserbare i lydbildet.
Om det ikke er kontroll på spredningen og høyttalerne belyser førsterefleksjonspunktene med en helt annen frekvensgang enn i lytteposisjon vil stereoillusjonen kollapse, man opplever at lyden kommer fra de to høyttalerne, og man blir nokså fort sliten i hodet av å forsøke å rekonstruere noe meningsfylt fra motstridende sanseinntrykk.
Som Sigberg skriver vil eq påvirke både direkte og reflektert lyd, så det er nokså fåfengt å bruke eq til å rette opp noe som egentlig handler om manglende spredningskontroll. Man ender bare opp med å spre feilene rundt. Hvordan det ser ut i en måling vil komme helt an på hvilket tidsvindu man bruker og hvor mye refleksjoner man tar med. Jeg synes et fossefalldiagram kan være nyttig for å forstå det. Da leser jeg diagrammet som et antall kurver for frekvensgang tatt med korte tidsintervaller på noen millisekunder.