Jeg deler denne kommentaren fra Andreas Slettholm i Aftenposten. Den er adressert Klassekampen og dens åndsfeller, herunder de som frekventerer Hifisentralens Offtopic:
Putins norske etterplaprere må gå i seg selv
Vis vedlegget 795096
Klassekampens sjefredaktør Mari Skurdal er ansvarlig for en journalistikk som konsekvent har nedtonet faren for russisk invasjon.
Hvem kunne ha forutsett den russiske invasjonen av Ukraina?
Ingen som leser og stoler på Klassekampen, i hvert fall. Venstresidens dagsavis er en utrettelig kanal for alternative perspektiver i utenrikspolitikken.
Spesielt opptatt er avisen av faren for å bli offer for amerikansk propaganda.
For to uker siden kritiserte avisen på lederplass en norsk forsker for å ha blitt nettopp det. Karen-Anna Eggen ved Institutt for forsvarsstudier mente det meste pekte mot at Russland ville gå inn i Ukraina. Avisen var uenig.
«Til tross for at Russland hele tida har benektet at landet har planer om å okkupere Ukraina, har Washington hamret inn at et angrep er umiddelbart forestående», skrev avisen belærende. I dag vet vi hvem som fikk rett.
Det var visst ikke bare propaganda fra amerikansk etterretning likevel.
Russisk propaganda
Er det ikke bra med meningsmangfold og alternative synsvinkler? Jo da. Også blant forskere har det vært forskjellige syn på hvor reell krigsfaren har vært.
Men faren for å bli offer for russisk propaganda virker ikke avisen like opptatt av.
17. januar var hovedsaken på førstesiden et intervju med en russisk forsker. Han kunne fortelle at troppeoppbyggingen var et forsøk på å komme seg ut av Øst-Ukraina. Absurd nok.
Redaksjonen har også funnet en 92 år gammel amerikansk eks-diplomat. Han fikk to sider til å forklare at Ukraina ikke egentlig kan anses som en historisk nasjon. Teksten kunne like gjerne vært ført i pennen av Vladimir Putin.
USA-kritiske amerikanere står tydeligvis ekstra høyt i kurs. I starten av februar kunne professor John Mearsheimer (74) fortelle at det er «USAs stadige press for å gjøre Ukraina til en del av Vesten» som har forårsaket krisen. Også han «gjettet» på at Russland ikke ville gå inn i Ukraina.
Flere ganger har avisen kritisert Nato for å «gjøre et lands selvbestemmelse til et ufravikelig prinsipp», som det het på lederplass 11. januar.
Hva betyr det? Den naturlige tolkningen er at Nato burde akseptere at Russland skal bestemme over Ukraina.
Hva med SV og Rødt?
Venstresiden har ofte ivret for en regelstyrt verdensorden, sterke globale institusjoner og demilitarisering.
Likevel foretar mange en ren realpolitisk analyse når det kommer til Russland.
Ikke sjelden bikker forståelsen for de russiske talepunktene over i en slags rettferdiggjøring.
Antagelig er det fordi deler av venstresiden også har en så rotfestet antiamerikanisme at gangsynet svikter i møte med andre stormaktsbøller.
Og det er slett ikke begrenset til Klassekampen. Partileder Bjørnar Moxnes i Rødt fordømte tirsdag Russlands anerkjennelse av Donbas – men unngikk ikke å kritisere USA og Nato i samme slengen.
Utenrikspolitisk talsperson Ingrid Fiskaa (SV) kom med en lignende fordømmelse på Facebook. Også hun med et tillegg: «Folk i Ukraina er nå offer for eit stormaktsspel.» Det er en pussig tilnærming.
Det ukrainske folk er først og fremst offer for en russisk invasjon.
Et marginalt syn
Fiskaa og Moxnes’ Facebook-poster fikk kritikk i egne kommentarfelt. Mange av følgerne deres reagerer av stikk motsatt grunn. Spesielt hos Moxnes. Fordømmelsen av Russland innebærer nemlig at de har «svelget» Natos og USAs fortelling.
Problemet er altså at SV og Rødt ikke går langt nok i sin kritikk av Nato og USA. I en situasjon der Russland ruller inn stridsvogner og sender raketter mot sitt naboland. Kreml må være henrykt, hvis de følger med.
Trøsten får være at dette segmentet fremdeles er marginalt i Norge. SV-velgere er overveldende Nato-vennlige. Rødts velgere skiller seg ut som klart mest Nato-skeptiske, ifølge en meningsmåling fra september. Men selv hos dem er halvparten av velgerne Nato-positive.
Vis vedlegget 795097
Nato-kritikken er altså ingen vinnersak for noen av partiene, og spesielt ikke for SV. Det er likevel urovekkende at to så store partier ønsker å ta Norge ut av Nato-alliansen.
Feil kilder
Når man konsekvent har nedtonet faren for krig, slik Klassekampen har gjort, er det ikke rart man blir overrasket når det skjer. Det viser også at kvaliteten i de analysene avisen har brakt til torgs, har vært for dårlig.
Fredag erkjente sjefredaktør Mari Skurdal at «vi» tok feil i håpet om eller troen på at Putin ikke ville invadere. Hvilket «vi» hun snakker på vegne av, er uklart. Alle har selvsagt håpet på noe annet enn det som nå skjer.
Noen refleksjoner rundt Klassekampens journalistikk i krigens forberedende fase tilbød hun ikke i denne omgang. Politisk redaktør Bjørgulv Braanen innrømmet på Facebook at han ikke hadde trodd Putin ville gå til fullt militært angrep.
Veldig uventet er det bare dersom man har valgt å stole på feil kilder.