Det finnes vel egne tråder for å gå i dybden på de enkelte komponister og verker, og jeg har egentlig ikke lyst til å bidra unødvendig til en diskusjon i en "hva hører du på nå" tråd. Det som man kanskje skal ha klart for seg er at Haydn, (Mozart) og Beethoven, og andre som skrev musikk på bestilling som ofte skulle passe inn i definerte rammer, kan høres på i et bredt utvalg av forskjellige innspillinger, hvor de fleste er lik den foregående. I stor motsetning har sjangeren opera en stor fordel, da nesten hver eneste produksjon vil ha til dels store forskjeller fra den man lånte ører til sist. Mahler er litt i samme kategori, og det som her er blitt kalt tonehauger, kan jo rett og slett være dirigenter og orkestre som ikke er i stand til å formidle det som ligger i musikken. I mine ører er det nettopp Mahlers evne til å begrense seg i partituret, som er hans store force. I hans nr. 8, som ofte kalles "de tusenes symfoni", er det gjennom hele verket nesten kammerorkestralt skrevet. I hans tiende, har de virkelig store eksplosjonene/disharmoniene en nødvendig funksjon. I hans tredje er det en historie om ALT. I hans andre er vi i finalen på et nivå som kan minne om ejakulasjon, og da har forspillet startet over en time i forveien.
Tonehauger....., ja ok for meg, men når orkester og dirigent har satt seg inn i materien, så fungerer slike hauger utrolig godt.
Steen
