Jazz; hva hører du på nå?

[Jim I Hendriksen]

 

[Steinar.Sv]

Plukket fram den eldste platen fra hyllene her. Har holdt seg godt

 

[Trane]

Live fra Club 7 i 1971 Vis vedlegget 820558

En av mine absolutte favoritt-live-innspillinger det der!.
Det kokte bra på Club 7 den sommerkvelden og Kongshaug som stod for opptaket foreviget stemningen så man omtrent lukter sommersvetten fra sidemann.

Og orginal da gitt ?! Den går for så luftige priser at jeg nøyde meg med reissuen fra 2007.

 

[Steinar.Sv]

Siden mannen ville blitt 96 i dag....

 

[Musikkmannen]

 

[Musikkmannen]

 

[berxter]

Billy Cobham; Best of: Jeppers!

 

[berxter]

Klokka er 0515, og nå blir det natt'a, med denne, der storslasken ikke har fjernet prislappen...

 

[jmolnes]

 

[Musikkmannen]

 

[MFA]

Et artig dykk i arkivet fra en periode med mye acidjazz.

ha en svingende helg

mvh Atle

 

[Sluket]

 

[Festus]

 

[MFA]

Enda lengre bak i arkivet er fusionjazzen. Det var her det startet for min del.

God helg

Atle

 

[Idar E]

Stemningen denne platen gir, passer godt en regnvåt kveld i Mai-
Manabu Ohishi Trio - Nebula

 

[Sluket]

Jeff Lorber ja... god ide!!

 

[E. Largo]

Smoooooth jazz med selveste Coltrane.

 

[Sluket]

Coltrane's beste.

 

[steefan]

Łoskot - Śmierdzące kwiatuszki ( live in Pstrąg ) yass fra Polen

 

[jmolnes]

 

[Sluket]

1 more Lorber

 

[666]

Ikke helt Saturday evening ennå men litt utpå dagen tross alt.
Paris 1949, Sidney Bechet i storform.

 

[jmolnes]

 

[Musikkmannen]

 

[tangnes]

Roer ned med Getz før fotballkamp

 

[Steinar.Sv]

 

[Trane]

For noen uker siden skrev jeg om Chet Baker live in Paris to kvelder i hhv. 1983 og 1984. Formen var mildt sagt ikke helt på høyden, selv ikke tatt i betraktning Chet sin livsstil.

Da jeg for noen dager siden oppdaget at den lokale Platesjappa.no hadde fått inn Chet Baker at Onkel Pö 1979 ble jeg litt i tvil om jeg trengte det, men når mørkemetallsjappa til sine egen overraskelse har fått inn denne som forsinket RSD så hvem skal kjøpe den om ikke jeg forbarmer meg over den? Dessuten er opptaket ved NDR. Norddeutscher Rundfunk. Altså tysk rikskringkastning. Det bør jo borge for at fagfolk stod for jobben ! Og merkelig nok er det kun 5 låter på hele 4 platesider. Det er ikke standard Chet.

Onkel Pö's Carnegie Hall lå på er gatehjørne i Hamburg og hadde plass til 200 gjester. 300 når det var trangt. 400 når det var stappfullt og ingen dørvakt. Når Rundfunk'en hadde rigget seg til var det stappfullt med 200 den kvelden. Og la meg være klar på det med en gang, - Rundfunk'en gjorde en framifrå jobb! Nesten som Jan Erik Kongshaug eller Sven Erik Børja på den tiden, bare med mer utstyr. Det låter helt nydelig.

Jeg har en liten rekke Chet Baker album etterhvert, men noen utfyllende kunnskap om mannen har jeg på ingen måte. Dog, jeg har aldri hørt han som dette. De åpner med Love For Sale. Vi nordmenn kjenner jo Siri's Svale Band sin bassgroovy versjon, men at Chet Baker skulle swinge med en funky bassgroovy versjon av denne hadde jeg aldri trodd. Richie Beirach fortalte i linernotes til Paris-konsertene at han midt i en konsert ble satt på plass av Chet. "You're playing too loud, kid!" Det var tydeligvis ikke noe problem hos Onkel Pö for med denne kvartetten er bassist og trommis fremtredende uten å legge bånd på seg. Love For Sale åpner med et funky bassgroove som bærer låta gjennom 18 fulle minutter. Også i de roligere låtene er Chet mer uptempo med mer energi i hornet enn siden bebop-tiden i hans tidlige tyveår. Han høres regelrett glad ut! Forskjellen fra den første Paris-konserten 4 år senere er slående. Han er mulig påvirket at han har et fantastisk band i Phil Markowitz (piano), Jean Louis Rassinfosse (bass) og Charlie Rice (trommer). Tidvis lar Chet de tre spille minutter alene uten han, og det bærer de helt utmerket.

Jeg tror dette er femte gang jeg spiller gjennom alle fire platesider siden jeg fikk det i hus onsdag ettermiddag, så ja, dette er å betrakte som en klar anbefaling.

 

[oal]

For noen uker siden skrev jeg om Chet Baker live in Paris to kvelder i hhv. 1983 og 1984. Formen var mildt sagt ikke helt på høyden, selv ikke tatt i betraktning Chet sin livsstil.

Da jeg for noen dager siden oppdaget at den lokale Platesjappa.no hadde fått inn Chet Baker at Onkel Pö 1979 ble jeg litt i tvil om jeg trengte det, men når mørkemetallsjappa til sine egen overraskelse har fått inn denne som forsinket RSD så hvem skal kjøpe den om ikke jeg forbarmer meg over den? Dessuten er opptaket ved NDR. Norddeutscher Rundfunk. Altså tysk rikskringkastning. Det bør jo borge for at fagfolk stod for jobben ! Og merkelig nok er det kun 5 låter på hele 4 platesider. Det er ikke standard Chet.

Onkel Pö's Carnegie Hall lå på er gatehjørne i Hamburg og hadde plass til 200 gjester. 300 når det var trangt. 400 når det var stappfullt og ingen dørvakt. Når Rundfunk'en hadde rigget seg til var det stappfullt med 200 den kvelden. Og la meg være klar på det med en gang, - Rundfunk'en gjorde en framifrå jobb! Nesten som Jan Erik Kongshaug eller Sven Erik Børja på den tiden, bare med mer utstyr. Det låter helt nydelig.

Jeg har en liten rekke Chet Baker album etterhvert, men noen utfyllende kunnskap om mannen har jeg på ingen måte. Dog, jeg har aldri hørt han som dette. De åpner med Love For Sale. Vi nordmenn kjenner jo Siri's Svale Band sin bassgroovy versjon, men at Chet Baker skulle swinge med en funky bassgroovy versjon av denne hadde jeg aldri trodd. Richie Beirach fortalte i linernotes til Paris-konsertene at han midt i en konsert ble satt på plass av Chet. "You're playing too loud, kid!" Det var tydeligvis ikke noe problem hos Onkel Pö for med denne kvartetten er bassist og trommis fremtredende uten å legge bånd på seg. Love For Sale åpner med et funky bassgroove som bærer låta gjennom 18 fulle minutter. Også i de roligere låtene er Chet mer uptempo med mer energi i hornet enn siden bebop-tiden i hans tidlige tyveår. Han høres regelrett glad ut! Forskjellen fra den første Paris-konserten 4 år senere er slående. Han er mulig påvirket at han har et fantastisk band i Phil Markowitz (piano), Jean Louis Rassinfosse (bass) og Charlie Rice (trommer). Tidvis lar Chet de tre spille minutter alene uten han, og det bærer de helt utmerket.

Jeg tror dette er femte gang jeg spiller gjennom alle fire platesider siden jeg fikk det i hus onsdag ettermiddag, så ja, dette er å betrakte som en klar anbefaling.
Vis vedlegget 821640

Herlig lesning!!

 

[stingsilda]

For noen uker siden skrev jeg om Chet Baker live in Paris to kvelder i hhv. 1983 og 1984. Formen var mildt sagt ikke helt på høyden, selv ikke tatt i betraktning Chet sin livsstil.

Da jeg for noen dager siden oppdaget at den lokale Platesjappa.no hadde fått inn Chet Baker at Onkel Pö 1979 ble jeg litt i tvil om jeg trengte det, men når mørkemetallsjappa til sine egen overraskelse har fått inn denne som forsinket RSD så hvem skal kjøpe den om ikke jeg forbarmer meg over den? Dessuten er opptaket ved NDR. Norddeutscher Rundfunk. Altså tysk rikskringkastning. Det bør jo borge for at fagfolk stod for jobben ! Og merkelig nok er det kun 5 låter på hele 4 platesider. Det er ikke standard Chet.

Onkel Pö's Carnegie Hall lå på er gatehjørne i Hamburg og hadde plass til 200 gjester. 300 når det var trangt. 400 når det var stappfullt og ingen dørvakt. Når Rundfunk'en hadde rigget seg til var det stappfullt med 200 den kvelden. Og la meg være klar på det med en gang, - Rundfunk'en gjorde en framifrå jobb! Nesten som Jan Erik Kongshaug eller Sven Erik Børja på den tiden, bare med mer utstyr. Det låter helt nydelig.

Jeg har en liten rekke Chet Baker album etterhvert, men noen utfyllende kunnskap om mannen har jeg på ingen måte. Dog, jeg har aldri hørt han som dette. De åpner med Love For Sale. Vi nordmenn kjenner jo Siri's Svale Band sin bassgroovy versjon, men at Chet Baker skulle swinge med en funky bassgroovy versjon av denne hadde jeg aldri trodd. Richie Beirach fortalte i linernotes til Paris-konsertene at han midt i en konsert ble satt på plass av Chet. "You're playing too loud, kid!" Det var tydeligvis ikke noe problem hos Onkel Pö for med denne kvartetten er bassist og trommis fremtredende uten å legge bånd på seg. Love For Sale åpner med et funky bassgroove som bærer låta gjennom 18 fulle minutter. Også i de roligere låtene er Chet mer uptempo med mer energi i hornet enn siden bebop-tiden i hans tidlige tyveår. Han høres regelrett glad ut! Forskjellen fra den første Paris-konserten 4 år senere er slående. Han er mulig påvirket at han har et fantastisk band i Phil Markowitz (piano), Jean Louis Rassinfosse (bass) og Charlie Rice (trommer). Tidvis lar Chet de tre spille minutter alene uten han, og det bærer de helt utmerket.

Jeg tror dette er femte gang jeg spiller gjennom alle fire platesider siden jeg fikk det i hus onsdag ettermiddag, så ja, dette er å betrakte som en klar anbefaling.
Vis vedlegget 821640

Må si meg enig i at dette er en noe "uvanlig" fremtreden av Chet ja. Har en del plater med han
Men plata synes jeg er veldig bra ja.

Men en annen bra fra Onkel Pö's er med Freddie Hubbard. Anbefales den også.

 

[tangnes]

Trivelig

 

[Tweedjakke]

Manabu Ohishi Trio - Nebula

Verkar ekstremt utilgjengeleg her til lands? Kva er dette for noko?

 

[parafinoksen]

Har et litt elsk-hat-forhold til Ritenour, men på denne er det mye bra. God lyd også.

 

[Idar E]

Verkar ekstremt utilgjengeleg her til lands? Kva er dette for noko?

Kjøpte denne fra USA for 7-8 år siden (tror det var fra Elusive Disc eller Acoustic Sounds)

Det er en pianotrio med Manabu Ohishi på piano, Yasasushi Yoneki på bass og Dairiki Hara på trommer. Innspilt i Japan.

-Så kjekt å bli spurt om denne! Jeg bruker «hva spiller du nå» trådene her på sentralen for å oppdage nye artister og bli påmint om «glemte». Synes det er veldig givende, flott hvis jeg kan bidra litt selv også.

Jeg kjøpte LPén på bakgrunn av en anbefaling om pianotrio jazz, om ikke lik Bill Evans sine trio fra 60 tallet, så kanskje i samme type sjanger… Rett på meg om dette virker litt på jordet.
Jeg var da og er fortsatt en nybegynner i Jazz. Pianotrio og Bill Evans var min «gateway drug»

Dette albumet «Nebula» har vokst på meg, om ikke perfekt så har den en viss god klang og stemning. Så lik Bill Evans vil jeg ikke si, men man hører jo så forskjellig…

Det ser ut som den bare er tilgjengelig på vinyl, pussig nok. Prøvde nylig å søke etter dette albumet for å streame, men uten hell. Pianisten Manabu Ohishi har en hjemmeside der man kan kjøpe musikk, så det kan være en mulighet for digitalt.

Her er noen bilder med info fra LPén:

 

[jmolnes]

Avsluttar kvelden med denne.

 

[Musikkmannen]

 

[Zulu]

 

[jmolnes]

 

[Sluket]

Denne kom inn døra i dag!
Ai Kuwabara, Steve Gadd og Will Lee

Låter av Michel Petrucciani, Bill Evans, Bob Dylan (!!!) samt en god del egne komposisjoner. Snodig format på coveret, 16-17 cm. i firkant...

Men musikerne har et langt større format....

​

 

[jmolnes]

 

[Trane]

Det får bare ikke blitt feil med Sometin' Else. For et lag Cannonball fikk med seg på den innspillingen !