Jeg har elsket nr 7 helt siden jeg kom over Doratis innspilling en gang sent på 1970 tallet. Den er definitivt en av Petterssons mer tilgjengelige verker, men fanger opp essensen av Pettersson, konfliktene og spenningene som gradvis, nesten umerkelig, løses opp i en fredfull (og lang) katarsis etter en lang kamp .I hvert fall finner man denne strukturen i varierende grad i de fleste verkene. Noen av de er ekstremt lange, ofte ensatsige, 9-eren er vel nærmere 70 minutter i en sats om jeg husker rett. Du skal ikke være veldig opptatt av andre ting når du lytter på dette.
Av og til blir det i overkant kaotisk, som i nr 13 som jeg enda ikke er på talefot med, men som i alle komponister man er opptatt av kan det være interessant å følge reisen. På symfonisiden er nr 8 (det eneste verket av Pettersson jeg kjenner til spilt inn av DG, under Commissiona, og tildelt Polarprisen finansiert av Abbapenger og Stickan Andersson) og nr 6 (første gang under Kamu på CBS) jeg finner mest tilgjengelig sammen med nr 7. Ingen av disse finnes i digital form på CD (Commissiona finnes vel som en Caprice download) og i praksis står det vel mellom BIS (Stort sett Lindberg) og cpo på fysisk format. Jeg har begge syklusene men kan ikke helt si hva som er "best" på stående fot, generelt er jeg veldig begeistret for Lindberg.
Fiolinkonsert nr 2 er en av de virkelig store konsertene mener jeg og har mye av det samme som nr 7. En sats, ca 60 minutter og krever en umenneskelig innsats av fiolinisten. Intens musikk, konflikt og konfrontasjon men bundet sammen av fiolinen før det bunner ut i en ekstremt lang og stillferdig coda basert på en av hans tidlige barfotasånger (Gud går i engen) som danner mye av materialet som hele konserten bygger på, og som gjennom fiolinstemmen binder sammen hele verket. Kjenner man sangen hører man fragmenter av den hele tiden. Er vel innspilt 3 ganger, cpo, BIS og den første, med Ida Haendel under Blomstedt på caprice, som jo er referansen. Igjen, jeg har alle, men er ute av stand til å sammenligne de. Har du muligheter til å høre Haendel, start med den, den er legendarisk og i kortversjon; den beste og mest intense. Lindberg mer transparent og innadvendt IIRC.
Den eneste fiolinkonserten som kan matche denne i intensitet for meg er Shostakovich nr 1. Tror jeg spilte Haendels versjon 3 ganger på en uke sist vinter.