Når man bruker uttrykk som mikrodynamikk omtaler man dessverre altfor ofte lyden av dynamisk komprimering. Det løfter frem svake detaljer i lydbildet og gir dem mer plass i lydbildet. Dette selvsagt på bekostning av de transientene som representerer den faktiske dynamikken.
Samtidig er det gjerne slik at når man lytter til noe, lar seg forføre/imponere, og noen sier "mikrodynamikk" så vekker det en assosiasjon. Vi ønsker gjerne å videreføre denne opplevelsen til andre og har derfor lett for å bruke et slikt begrep. Problemet er bare at stiller man 10 såkalte audiofile på rekke og ber dem plukke ut ett anlegg blant 100 som de synes gir mest mikrodynamikk er sjansen svært liten for at ett oppsett blir valgt to ganger. Dette fordi de ikke er det minste enige om hva denne mikrodynamikken egentlig er for noe. De beskriver kanskje ikke en gang den samme følelsen, men bare en slags referanse til en assosiasjon de har med begrepet. Allikevel vil det være et lite element av konsensus, fordi alle vil da forsøke å overse selve dynamikken og lytte etter hvor godt oppsettet henter frem de litt mindre detaljene. Det er bare at den ene vil vektlegge mest mulig komprimering. En annen vil identifisere det som svært dårlig dynamikk og dermed være uenig. En tredje vil finne et anlegg som har betydelig grad av resonanser ute av kontroll og heller velge musikk som overlever sånn passe i kombinasjon med det. En fjerde vil velge et anlegg med løft en bestemt plass i øvre mellomtone. En tredje vil velge et med løft i nedre mellomtone. En fjerde vil velge et med løft nederst i diskantområdet mens en femte vil velge ett med løft øverst i diskanten. En sjette vil velge et med litt festkul i bassen. Ej sjuende vil velge et med spredningen totalt ute av kontroll. En åttende vil velge et med mer kontrollert spredning. En niende vil velge en dipol med 8-talls spredning og den tiende vil velge et anlegg som har null kontroll på opplagret energi.
Så ikke bare mangler de felles forståelse, de vil også i de fleste tilfeller kunne fortelle at "nei, han der er jo heeelt på jordet, det oppsettet der klarer ikke mikrodynamikk i det heletatt".
Jeg forsøkte å ta til orde for å drepe dette idiotiske blomsterspråket og erstatte det med et språk som det faktisk lar seg gjøre for andre å forstå ut fra felles forståelse. Det møtte fryktelig mye motstand. Jeg gjentar: Blomsterspråk er et uttrykk som refererer til en uttrykksform der man søker å skape et budskap eller en historie ved hjelp av blomster (ja, sånne grønne og fargerike som lukter godt), men uten å bruke ord. Det er en faktisk ting. I denne sammenhengen (altså hifi) så bruker jeg det som en metafor for konstruerte ord og uttrykk som verken er forankret i språket eller faglig, slik at de forsøker å formidle en følelse men i realiteten beskriver noe vi ikke er enige om.
