Dersom du lytter til en velkonstruert toveis høyttaler, er det minst et par fenomener som slår deg. Det er den avslappede gjengivelsen, taletydeligheten, presisjonen. Og etter en stund synker virkeligheten inn; du sanser det musikalske budskapet, det som får deg til å glemme både tid og sted, som fullstendig overtar ditt fokus. Det er omtrent på dette tidspunktet du begynner å spørre deg selv: hva er det disse høyttalerne egentlig driver med? Sjekk ut for eksempel alle modellene fra Audio Note, Kudos Cardea C20 eller Spendor A6R, og du vil mest sannsynlig få en slags oppvåkning. Disse høyttalerne har nemlig noen særdeles interessante fellestrekk. To av dem bruker utelukkende SEAS-elementer, men akkurat det er vel mer en fjær i hatten til vår hjemlige kvalitetsprodusent, enn det er det endelige svaret på mine spørsmål. De viktige fellestrekkene jeg snakker om er:
- 2-veis
- Kun to svært gode elementer
- Enkle delefiltre (1.-ordens)
- Komponenter av høy kvalitet
- Stabil, fornuftig impedanskurve
- Moderat avstiving av kasser
- Bassrefleks
De ovenstående punkter er omtrent alt som er å si i sakens anledning. Denne pakka, gitt at den er velkonstruert, gir altså unike musikkopplevelser, som oftest overgår de betydelig dyrere og mer avanserte konstruksjoner på dette, gjerne med svært god margin. Er komponentkvaliteten og konstruksjonen presis nok, kommer man også fint unna problematikken med deling midt inne i det området der øret er mest følsomt (det menneskelige stemmeleie), utrolig nok.
Noe av det de ovenstående konstruksjonsprinsipper medfører er en fasekorrekt høyttaler, dermed får vi med et åpent, presis lydbilde på kjøpet. Dette fenomenet er til de grader underkommunisert blant high-end-leverandørene; med fasekorrekt gjengivelse får man en klart mer demokratisk høyttaler med strålende lydkulisser, lett som ikkeno’. Avanserte flerveis høyttalere klarer bare ikke kopiere en slik presisjon, spesielt ikke dersom du sitter utenfor “lydøyet”, nøyaktig midt mellom høyttalerne. Dessuten sliter flerveis, mangeelementshøyttalere med den uanstrengte, lytefri overgangen mellom elementene. To elementer som jobber i fase kan man makte å styre over, verre blir det når vi skal ha fler, gjerne med forskjeller i prinsipp og presisjonsnivå, og, ikke minst, som jobber i motfase. Det oppstår overgangsfenomener, som egentlig ikke skaper annet enn tilsløring av enkelte frekvensområder, fortykning og et mer diffust lydbilde. Det interessante er jo at den samme høyttaler som skaper disse små “forstyrrelsene” på enkelte punkter, også kan vise til detaljrikodom og kontroll av en annen verden, og på den måten lure lytteren trill rundt. Jeg er selv blant dem som har blitt lurt, ja, selv nå, etter alle mine år i lydens sentrum, blir jeg fortsatt lurt rett som det er.