Konge plate. Hvilken pressing er det?
Kjøpte den på bandcamp, fint når man ikke har CDspillerFekk tips om dette albumet for ei tid tilbake. Kjøpte det, og vart fengsla av tittelsporet. Satt som ei kule! Kjende godt til trommeslagar og gitarist frå før, men ikkje dei to andre. Eit av albuma eg har lytta mest til i det siste. Vis vedlegget 846628
Enig, muligens min favoritt fra Hank Mobley. - Det er en original 1964 mono pressing.Konge plate. Hvilken pressing er det?
Sjef!Enig, muligens min favoritt fra Hank Mobley. - Det er en original 1964 mono pressing.
Ikke storfan, jeg heller. Unntakene er Ballads, plata med Duke Ellington, Blue Train og Kind of Blue (kanskje noe annet også), men det som kom senere, når han eksperimenterte med «sheet of sound» og «la meg se om jeg kan få dette til å høres ut som gjengvoldtekt av en gås», det kan jeg styre meg veldig for.I dag skal jeg banne i kirka så det synger! Jeg klarer ikke å like John Coltrane. Han er jo selve Gud for mange. Med svært få unntak så blir jeg stressa og urolig når jeg hører han. Nesten hver låt som starter sivilisert skeier ut i ekstreme soloer og et enormt mas. Har virkelig anstrengt meg for å bli venn men nå gir jeg opp. Jaja, enkelte ting funker bare ikke. Har ellers høy terskel. Thelonius Monk, Miles og de fleste andre går helt bra. Innen klassisk er Bartok en favoritt. Kanskje er det bra at vi ikke er make alle sammen.
Jeg skjønner jo at mannen var et geni, og at han hadde en sterk trang til å skape og sprenge grenser. Men en trenger ikke like musikken for detStalltips og selvsagt sterkt forenklet; Coltrane er mest spiselig når han bidrar på andres innspillinger. Kind of Blue er stjerneeksempelet.
Jeg kan være delvis enig med deg at noe 60 tale Coltrane kan være utfordrende, det kan funke vis man er i riktig "mood" , jeg kan nyte Ascension eller Impressions men det er ikke ofte jeg spiller det. Coltrane har mange gode straight hardbop plater også, noe som session leder og noe med andre som leder, jeg vil sterkt anbefale Soultrane, Interplay for two trumpets and two tenors, mating call med tad dameron, the cats(fantastisk), tenor madness med Sonny Rollins, alle 4 med Miles Davis i Prestige, cookin, workin, relaxing, steaming, Coltrane with Kenny Burrell, med Paul Quinichette, Coltrane plays the blues, Red garland soul junction, osv. Det er mange godbiter Coltrane har vært med på uten at det ta helt av.I dag skal jeg banne i kirka så det synger! Jeg klarer ikke å like John Coltrane. Han er jo selve Gud for mange. Med svært få unntak så blir jeg stressa og urolig når jeg hører han. Nesten hver låt som starter sivilisert skeier ut i ekstreme soloer og et enormt mas. Har virkelig anstrengt meg for å bli venn men nå gir jeg opp. Jaja, enkelte ting funker bare ikke. Har ellers høy terskel. Thelonius Monk, Miles og de fleste andre går helt bra. Innen klassisk er Bartok en favoritt. Kanskje er det bra at vi ikke er make alle sammen.
Noe for deg?Hverken jazz, klassisk eller elektronika, heller en gjennomtenkt blanding av alle tre.
Flott beskrivelseSånn ja, Grappa!
Hvorfor gjorde dere ikke dette like godt med en gang? Dette ble jo riktig bra!
Her er Radka som vi kjenner henne. Den varme, nære og personlige stemmen, stadig sjarmerende litt off iblant. Og pianoet har fortsatt denne lange, litt merkelige etterklangen som vi nå vet er at man åpnet døren til et trappeløp som et svært, naturlig ressonanskammer. Borte er den nervøst skingrete lyden fra forrige reissue og pressingen er om enn ikke perfekt så langt på vei og i hvert fall ikke i veien for opplevelsen slik som sist. I stedet kommer Radka, pianoet, klangen, romfølelsen, nyansene og dynamikken til sin rett.
Vis vedlegget 846894
4 fine plater. Quiet Kenny og jutta/sims plater er favoritter