Dagens hurtigsøknad inn i NATO tolker jeg som at det er redsel og panikk i Ukraina, med stor forståelse herifra.
Det tror ikke jeg. Heller et nøye kalkulert og timet trekk, som motsvar og kontrast til Putins leikoglått folkeavstemninger og ulovlige forsøk på annektering.
Da Putin eskalerte sin åtte årige krig i Ukraina til en storskala krig mot hele Ukraina, tilsynelatende i frykt for "NATO sin aggressive ekspansjon østover", var det eksakt ingen i NATO som brukte en gang en kalori på å fundere på om Ukraina hypotetisk sett en gang kanskje kunne komme til å bli medlem. Ikke i noen hovedstad, langt mindre på hovedkvarteret i Brussels. Med sin ulovlig angrepskrig har det stabile sjakkgeniet Putin også snudd opp ned på dette.
Nå handler det ikke lenger om en programforpliktelse til å erklære som i Bukarest i 2008 at Ukraina som selvstendig stat (selvsagt) har rett til (å søke om å) bli medlem, da dette er tuftet både på NATOs prinsipper og forpliktelser gjennom OSSE (hvor samtlige NATO land og også er medlemmer), hvor alle stater har rett til å søke sine egne sikkerhetsarrangement.
Det handler om at allerede en majoritet av NATO-land i løpet av disse månedene ser et (fremtidig) Ukrainsk medlemskap ikke bare som fortjent men også i alliansens egen interesse. Erdogan og Orban kommer nok til å fortsette med å prøve å tjene penger på handel med Russland så lenge det går og profitten overstiger andre interesser, som moral eller prinsipper. Men opportunistiske som de er vil jo det avhenge av utviklingen på slagmarken. Uansett, jeg er ikke i stand til å se noen sprekker i EU eller NATOs unisone front hva gjelder Ukrainas territorielle integritet.
Jeg leser derfor dette ukrainske utspillet om hastebehandling av NATO-medlemskap i en lengre kontekst.
- I 1991 stemte over 92 prosent av Ukrainas innbyggere for uavhengighet, med over 80 prosent oppslutning i primært russiskspråklige fylker og over 50 (knapt) også på Krim.
- I 1994 i Budapest ble Ukraina presset til å gi fra seg det som da var verdens tredje største atomvåpenarsenal til russerne, mot at de bare bekreftet at de ville fortsette å respektere de samme internasjonalt anerkjente grensene.
- I 2004 fant Oransjerevolusjonen sted, en folkelig protest mot russisk valgrigging for Janukovych og forgiftning av Yushchenko (med belarusisk hjelp).
- I 2014 fant Maidanrevolusjonen sted, fra en spontant folkelig protest mot at Janukovych på instruks fra Moskva vraket en ferdig forhandlet samarbeidsavtale med EU som også et flertall i parlamentet hadde gitt sin tilslutning til.
Poenget, tror jeg med dette ukrainske utspillet er nettopp å sette Putins ulovlige forsøk på annektering i kontekst.
Det ukrainerne sier med dette er at ikke har de bare som selvstendig nasjon rett til å søke om medlemskap. De har gjennom sin motsstandskamp også vist seg verdige. Sist men ikke minst handler det om NATOs opptakskriterium om ikke å ha utestående territorielle disputter.
Det ukrainerne sier her, vel vitende om at intet NATO-land har eller er troende til å anerkjenne noen av Putins forsøk på okkupasjon og anneksjon fra 2014 til i dag; hjelp oss med å løse dette hinderet ved at vi frigjør alle midlertidig okkuperte og ulovlig annekterte områder. Ikke bare tilbake til februar eller 2014, men de internasjonsjonalt anerkjente grensene som russerne bekreftet i 1994.