Kaplan er verdt å lese.
Russia may already be the sick man of Eurasia, as the Ottoman Empire was of Europe.
When empires or great powers fall, chaos and war rise.
www.foreignaffairs.com
Tja, i mine øyne skrevet av en fisk i et akvarium, som kikker på verden utenfor, uten å ta høyde for noen viktige forutsetninger.
Først -- skeptisk til kritikken av amerikanske medier som ansvarlige for at USA ikke har vært tilstrekkelig egennyttig i sin omgang med andre stater.
The Byzantines wrote an amoral flexibility into their system, despite its putative religiosity—a realistic approach that has become more difficult to accomplish in the United States, partly owing to the power of a sanctimonious media establishment. Influential figures in the American media incessantly call on Washington to promote and sometimes even enforce democracy and human rights worldwide, even when doing so harms U.S. geopolitical interests.
Du skal være flink akvariefisk om det er konklusjonen du sitter med av USAs engasjement rundt omkring i verden, de seneste hundre år. Rimer også dårlig med uttrekket TweedJakke gjorde:
"All three great powers have in recent years and decades clearly demonstrated bouts of uncommonly bad judgment when it comes to their long-term survival."
Den dårlige dømmekraften er en funksjon av amoralske motiver som etterlyses av Kaplan, men som han altså syns at USA ikke har utvist tilstrekkelig av, på grunn av at utenrikspolitikken begrenses av skinnhellige påvirkere i media.
Hmmm.
Følgende er verdt å reflektere over – tre scenarier:
Owing to these shifts, a new global power configuration is likely taking shape.
In one scenario,
Russia declines precipitously because of its misbegotten war, China finds it too difficult to achieve sustained economic and technological power under a Chinese Communist Party (CCP) that increasingly reverts to orthodox Leninism, and the United States overcomes its domestic turmoil and eventually reemerges, as it did immediately after the Cold War, as a unipolar power.
Another possibility is a truly bipolar world in which China maintains its economic dynamism even as it becomes more authoritarian.
A third possibility is the gradual decline of all three powers, leading to a greater degree of anarchy in the international system, with middle-level powers, particularly in the Middle East and South Asia, even less restrained than they already are, and European states unable to agree on much in the absence of strong American leadership, even as the continent is threatened by a chaotic
post-Putin Russia on its frontier.
Hva mangler? Å hente eksempler fra Bysants er irrelevant, det er fortid og under helt andre betingelser enn dagens. Og disse tre scenariene bør inneholde følgende forutsetning:
Russland er et uutvunnet ressurshav som er langt enklere å gjøre seg nytte av enn "deep sea mining" etter metaller og mineraler, o.a. det er blitt vanskelig å få tilgang til ellers i verden. Kina ønsker tilgang fra sin side, USA fra sin.
For begge er destabilisering av Russland et mål – og selv om Kremlin er stort og imponerende å se på, er det ingen som forestiller seg at Russland er et imperium i dag. Det er en stormakt pga atomvåpen, men nasjonen er uthulet og dysfunksjonell, noe den har demonstrert til gagns i Ukraina, men som har vært en kjensgjerning siden Gorbatsjov. Hyperkleptokratier som fører ressurser
ut av sin nasjon, slik Putin og hans kumpaner har gjort, er ikke imperiebyggere, de er nedrivere. Imperier tilraner seg rikdom, til bruk innenfor egne grenser. Russerne skyfler den ut.
(USAs militære har hatt en tilsvarende funksjon, siden det er det eneste republikanere og demokrater er enige om å bruke enorme pengemengder på. Men pengene er i det minste brukt innen amerikansk forsvarsindustri, det er da noe).
Enda verre: Kaplan hopper over at amerikanere utgjør straks over 4% av klodens befolkning, mens de tar til seg rundt 30% av dens ressurser. Dette er ikke gjennomførbart lenger, det er altfor mange andre som også vil ha ikke-proporsjonal tilgang til klodens
svinnende ressurser. USAs forfall er innprogrammert i nasjonens overforbruk av ressurser. Dette vil sikre at landet ikke vil følge scenario 3, gradual decline, såfremt Kaplan med dette da ikke mener at Kina, Russland og USA vil utgjøre en treparts Mexican stand-off, som peker på hverandre med sine hydrogenbomber, mens de går under.
Med undergang følger oppløsning og administrativt kaos, det har Kaplan rett i, og vi kan trygt regne med ikke-regulær anvendelse av de tre falmende "imperienes" våpenressurser, for å forsøke å utsette det uavvendelige.
Dersom kloden ga tilgang til uendelige ressurser, og dermed uendelig vekst, var det bedre utsikter til "the United States overcomes its domestic turmoil and eventually reemerges, as it did immediately after the Cold War, as a unipolar power".
Fuggedaboutit.
En "truly bipolar world" med et hyperautokratisk Kina og et USA som har fått orden på indre uro, er også avhengig av ressurstilgang. Og om den skal sikres i og rundt Russland (inkl. et tinende Arktis), kan vi regne med at det skal slåss om denne tilgangen av de to bipolare "imperiene".
Kaplans "grand strategy of limits" handler om å begrense skinnhellig (demokratibyggende) innblanding i andre nasjoners styre og stell, med et forsterket amoralsk perspektiv på hva som best tjener USA. Jeg minner om at det eneste ministeriet i Baghdad amerikanske styrker beskyttet med våpenmakt var Oljeministeriet, der spesielt de seismologiske kartleggingene av irakisk territorium ble ansett å være uvurderlige. Jeg minner også om at 101st Airborne i Irak kalte sine to første Forward Operating Bases for FOB Shell og FOB Exxon.
USA har ikke hatt noen problemer med å opptre ytterst amoralsk i sin omgang med andre nasjoner, og for meg blir dermed Kaplan en akvariefisk som ser forbi USAs oppførsel, i en analyse som svikter fordi noen grunnleggende momenter ikke er med i betraktningen. Gudene vet hva slags oppførsel som ville vært amoralsk nok, innenfor Kaplans begrepsapparat.
Og jeg stusser veldig over hans påstand om at skinnhellige mediapersonligheter med altfor mye makt er årsaken til at USA ikke har opptrådt amoralsk (nok), i pakt med Bysants forbilde.
Så det Kaplan skriver er interessant, mest fordi det er merkelig, uten egentlig å gi noen viktige føringer for å forstå hvor vi er på vei.