jeg har vel politisk sett mer og mer blitt radikalisert. muligens er dette mer relativt; etter som dette sentrum flyter sammen uten gravitasjonskraft, distanserer jeg meg mer og mer fra det. det er et sentrum som mister populismen; det vil administere, og blir irritert over alt som i vrede sier «ikke faen». det er det stedet i politikk som blir administrasjon, og ikke stedet for politisk kamp. det er stedet for politisk dvale. jeg forlot ap (som medlem) da de begynte å bygge det norske hus.
68 var en mangfoldig sak. det var kampen for borgerettigheter som ble videreført; det var kampen mot koloniale kriger, det var kampen mot undertrykkelse; det var et vulkanutbrudd av frihet. og det var samtidig arnestedet for avviklingen av det politiske; det selvsentrerte, selvrealiseringen og annet forfall.
Interessant skille mellom administrasjon og politikk, ut fra magefølelsen ville jeg kanskje sett det skillet innad i et hvert parti, fremfor mellom ulike konstellasjoner.
Selv var jeg skyldig i å trekke fram 68erne da de første evneveike, reaksjonære holdningene kom frem i «forståelsen» av Russland. 68erne er mer enn bare denne sedate reaksjonen, men de som målbærer den er til gjengjeld 99,9% 68ere.
68erne er kanskje mer: de var motstandere av autoriteter, gjennomførte reformer, et nytt tankesett, men alt rakk de ikke over. Ser vi på klimakrisen er det et hav mellom foreldrene og 68erne. Det synes jeg er et godt eksempel på avviklingen av det politiske, forfallet, som du skriver om.
Rødt er vel fremdeles et parti fostret på kamp i politikken som strever med veien videre for Ukraina og krisen Russland har skapt. Det er interessant å lese, nærmest linjene oppover her, at det nå foregår en storstilt forvandling av sikkerhetssonen i nord. Dette er ønskelig «respons» på krisen for den samme venstresiden, men synet på den nye forsvarsalliansen er nok mer praktisk orientert hos organisatorene enn i venstresidens heimevernsdrøm.