MORE HEAT THAN SOUND: En hifi-kontrovers
Denne tråden fikk meg til å tenke på noe ganske annet enn selve forsterkeren - og i trådstarters ånd, som ville ha innspill om alt mulig - tenkte jeg å dele refleksjonene…
Jeg håper innlegget ikke bare skaper overoppheting, men at man kan tenke tilbake på alle de høyttalerne man har hørt gjennom årenes løp og om det kan være en lett oversett gjenganger i de erfaringene.
Temaet kompresjon - både «power compression» og «thermal compression - er sjelden snakket om. Hifi-skribentene gjør det noen ganger, men i motsetning til kabler og slikt, finner de ikke så mye å uroe seg over. Stereophile konkluderte slik i en artikkel fra 2006: «
…the prospect of thermal compression in my listening-room loudspeakers causes me no lost sleep whatsoever».
Lenke:
https://www.stereophile.com/reference/1106hot/index.html
Bang & Olufsen har derimot brukt mye energi på å forstå denne siden av reproduksjonen. Danskene mener bestemt at det av og til blir mer varme enn lyd. I en
bloggartikkel fra 2015 redegjør Geoff Martin for måten B&O håndterer termisk kompresjon på. Figuren nedenfor viser filteret som ligger kodet inne i B&O-høyttalerens DSP-system. Systemet leser av temperaturen i stemmespolen og kompenserer for dette gjennom dynamisk EQ. Merk at en del ingeniører påpeker at stemmespolen kan bli enda varmere enn de maks. 160 som er angitt i figuren.
Lenke:
https://www.tonmeister.ca/wordpress/2014/01/16/bo-tech-thermal-compression-compensation/
Hele 3,5 dB legges til i avspillingen når stemmespolen i B&O-høyttaleren blir 160 grader varm. For øvrig ser vi at stemmespolens temperatur påvirker B&O-høyttalerens frekvensrespons mye mer enn kabler og kompetent designet elektronikk.
Så slår det meg: Er det ikke påfallende hvor lik denne kurven er den såkalte «basskulen»? Er det så rart at folk føler behov for å heve bassen litt gjennom EQ hvis termisk kompresjon gjør at systemet ikke lenger spiller flatt, men mister energi i deler av frekvenskurven? Og merk at denne delen av frekvenskurven er den delen hvor det meste av lydmaterialet i musikk ligger, og basstonene kan være mer langsiktige enn bare korte transienter.
Folk flest kan ikke kompensere dynamisk for bortfall av energi i form av lyd som følge av termisk kompresjon på sammen måten som B&O. Danskene kjenner systemet sitt fullt ut og kan dermed bygge opp et DSP-basert system fra grunnen av. Så hva gjør folk flest når de ikke har disse verktøyene som en B&O-høyttaler har? Kanskje de bygger et stort bassystem hvor det til slutt blir mer lyd enn varme? Og er det ikke nettopp det vi observerer, nemlig at de største entusiastene nesten alltid har bygget ut kapasiteten i bassen? Kan termisk kompresjon være en del (men ikke hele) av forklaringen bak de store bassystemene rundt forbi?
Kan termisk kompresjon også forklare hvorfor enkelte snakker om at anlegget spiller bedre etter noen minutter enn når det er kaldt og nettopp påslått?
Så kommer vi til et mer sensitivt tema, nemlig termisk kompresjon helt i toppen. Vi har allerede diskutert at man i teorien klarer seg fint med en håndfull watt for å betjene diskanten med kraft til å produsere et høyt lydvolum. Erfaringen tilsier imidlertid at designere av aktive høyttalere de siste 45 årene alltid har satt av mye mer kraft enn de 2 wattene som
@Armand skrev om i åpningsinnlegget. Men hva skjer når man begynner å tilføre mer energi enn @Armands maks. 2 W for å reprodusere transienter i musikken? Kan det tenkes at en del høyttalere fremstår som «myke» i toppen fordi kompresjon gir en form for avrulling? I så fall, har folk vent seg til en slik avrulling?
Folk har et hat-elsk-forhold til såkalte kompresjonsdrivere. Det som kjennetegner høyttalere med slike drivere, er gjerne en kombinasjon av både høy effektivitet og hornlading. Det fører til at systemets effektivitet i diskanten passerer 100 dB/W. Slike høyttalere vil derfor reprodusere transienter i de høyere frekvenser på høyt volum med lite kompresjon. Er det fraværet av slik kompresjon som noen elsker, og andre hater?
En annen form for design er såkalte linjekilder med mer enn 20 tradisjonelle domediskanter. Når man har over 20 drivere til å dele på oppgavene, vil driverne holde seg kjølige.
Med andre ord: Har mange av de største hifi-entusiastene egentlig en
forkjærlighet for lyden fra kalde drivere? Andre lyttere vil kanskje oppfatte en del slike systemer som harde, analytiske og kalde, og kanskje et brudd med deres «acquired taste» etter år med tilvenning av varme, bokstavelig talt, høyttalere?
Dette ble kanskje en liten omvei eller avstikker, men alt snakket om W og SPL har ennå ikke kommet innom det kontroversielle temaet kompresjon: Skaper høyttalerne mer varme enn lyd?
Til slutt et artig sitat fra B&Os Geoff Martin. Sitatet treffer også dem som er aktive i diverse måletråder, for hva er det man egentlig måler?
«
As Josh Reiss once said (albeit somewhat facetiously) at an AES convention, there’s no point in measuring a loudspeaker, because as soon as you finish measuring it, it’s a different loudspeaker… Wolfgang Klippel might disagree… 
»
www.hifisound.de
