Leseverdig om hvordan Scholz ble Scholz:
Die Reaktionen auf den Truppenaufmarsch Russlands an der Grenze zur Ukraine erinnern an die Zeit, als die Sowjetunion Westeuropa mit SS20-Mittelstreckenraketen bedrohte. Dokumente zeigen, dass Olaf Scholz schon damals die Nähe zum Kreml suchte.
hubertus-knabe.de
Mvh
kjente til en del av dette, men det er mer heftig enn jeg trodde, ut fra denne teksten.
(googletrans)
De Grønne vil vise mer tøffhet overfor Russland, SPD snakker om dialog. Reaksjonene på troppeplasseringen på grensen til Ukraina minner om tidligere tider, da Sovjetunionen truet Vest-Europa med nye mellomdistanseraketter. Dokumenter viser hvordan Olaf Scholz allerede prøvde å komme nær Kreml.
Av Hubertus Knabe
Det brygger på en konflikt i trafikklyskoalisjonen: Hvordan bør Tyskland reagere hvis russiske tropper invaderer Ukraina? Etter at Annalena Baerbock og Robert Habeck truet med å ikke sette Nord Stream 2-gassrørledningen i drift, beskrev Olaf Scholz den som et rent "privat sektorprosjekt". Og mens den grønne utenriksministeren holdt frem utsiktene til «tøffe diplomatiske og økonomiske konsekvenser» for Russland, ønsker kansleren en «kvalifisert ny start» i forholdet.
Konflikten om utplasseringen av nesten 100 000 russiske soldater på grensen til ukrainsk minner om 1970-tallet, da Sovjetunionen rettet hundrevis av mellomdistanse atomraketter mot Vest-Europa. Mens NATO den gang bestemte seg for å ettermontere lignende missiler og samtidig tilby Kreml-forhandlingene, ønsket mange sosialdemokrater ingenting å gjøre med militære mottiltak. Den såkalte dobbeltsporede avgjørelsen førte til masseprotester i Forbundsrepublikken, men nådde til slutt målet sitt: I 1987 forpliktet Sovjetunionen seg til å fase ut de nye våpnene igjen.
En talsmann for protestene mot NATOs politikk på den tiden var – Olaf Scholz. Gamle bilder viser ham demonstrere mot amerikanske missiler i Bonn. I spørsmålet om ettermontering skrev han i 1982 i "Zeitschrift für Sozialistische Politik und Wirtschaft", "det kan bare være et resolutt NEI for de progressive demokratiske kreftene i dette landet." til høyre", som til slutt ville bety "fullstendig underordning av den offensive globale strategien til USA-imperialismen» – eller en «venstrevending», som ville måtte korrigere NATO-beslutningen.
Posisjoner nær Kreml
Hvis det er sant at politiske meninger dannes i ung alder, kan forholdet til Russland snart føre til betydelige tvister i den føderale regjeringen. For i begynnelsen av sin politiske karriere representerte Scholz posisjoner som sto ekstremt nær Kreml i konflikten med Moskva. Som tidligere upubliserte dokumenter i de føderale arkivene viser, opprettholdt han også nære personlige forhold til tjenestemenn i DDR og Sovjetunionen.
Også på den tiden var forholdet mellom øst og vest blitt kraftig forverret. Årsaken til dette var ikke bare de nye SS 20-missilene og NATOs beslutning om å oppgradere. Snarere, juledag 1979, lot Moskva tropper marsjere inn i et annet tidligere uavhengig naboland - Afghanistan. I ni år prøvde rundt 100 000 sovjetiske soldater forgjeves å få landet under kontroll. Da de trakk seg tilbake i februar 1989, hadde over en million mennesker omkommet, inkludert mer enn 26 000 sovjetisk hærpersonell.
Det var nettopp på denne tiden at de unge sosialistene etablerte forbindelser med ungdomsforeningen til den sovjetkontrollerte DDR. I mai 1980 mottok daværende Juso-formann Gerhard Schröder sjefen for FDJ, Egon Krenz, for et offisielt besøk i den føderale hovedstaden Bonn. Scholz, som var nestleder for de unge sosialistene fra 1982 til 1988, kom snart i kontakt med høytstående embetsmenn i østblokken. Som erklært marxist og representant for den såkalte Stamokap-fløyen var han av særlig interesse for dem.
Ifølge dokumentene møtte Scholz første gang høytstående representanter for FDJ og det sovjetiske Komsomol senest i mars 1983. Muligheten for dette ble gitt av den ekstraordinære nasjonale kongressen til Jusos, som flere ungdomsorganisasjoner lojale mot Moskva var invitert til. I følge en rapport fra DDR-delegasjonen, "dokumenterer diskusjonen og beslutningsprosessen den økende enheten til de unge sosialistene i deres motstand mot stasjonering av nye amerikanske mellomdistanseraketter." De holdt enstemmig USA "for det ekstremt farlig forverring av den internasjonale situasjonen".
Med FDJ i badstuen
I september 1983 deltok de unge sosialistene i en «internasjonal ungdomsleir» i DDR for første gang. Arrangementet, som fant sted i Werder nær Potsdam, hadde som tema «Fred er vår første menneskerett! Europa må ikke bli et Euroshima!» I seks dager ble deltakerne indoktrinert med foredrag av SED-tjenestemenn, arrangementer og ekskursjoner. Leder for den ti mann store Juso-delegasjonen var Scholz, som – som en deltaker senere rapporterte – også gikk i badstuen med «FDJ grandees» om kvelden.
Bare kort tid senere nådde argumentet om ettermontering sitt høydepunkt. I oktober 1983 protesterte mer enn en million mennesker i Bonn og andre byer. SPD, hvis kansler Helmut Schmidt en gang var med på å sette i gang NATO-beslutningen, stemte nesten enstemmig mot den i november. Likevel ga Forbundsdagen sitt samtykke til stasjoneringen med stemmene til CDU og FDP. Mens Sovjetunionen annonserte at de også ville utplassere raketter i DDR og Tsjekkoslovakia, fikk SED to ledende skikkelser fra den uavhengige fredsbevegelsen, Bärbel Bohley og Ulrike Poppe, arrestert.
Scholz tok nå til orde for å reversere Forbundsdagens vedtak gjennom protester og forhindre implementeringen av den. I den føderale eksekutivkomiteen til SPD forklarte han også «at på grunn av den endrede posisjonen i deler av fredsbevegelsen, kan du nå også diskutere temaet om å forlate NATO som en Jusos». Kort tid senere, i et essay om «aspekter ved sosialistisk fredsarbeid», understreket han igjen at «på lengre sikt vil spørsmålet om den militære integreringen av FRG i NATO også stå på agendaen».
Mens De Grønne ble forbudt å komme inn i DDR på grunn av deres støtte til østtyske fredsgrupper, planla den føderale eksekutivkomiteen til de unge sosialistene et møte med høytstående tjenestemenn i FDJ på dette tidspunktet. I et internt forberedende papir berømmet de ungsosialistene, som, som den «mest konsekvente delen i SPD», hadde uttalt seg tydelig mot stasjonering av raketter fra starten av. Det ble påpekt overfor Scholz at han tilhørte Stamokap-gruppen, som ofte var mer villig til å «arbeide med kommunister».-Mark fikk.
Resepsjon hos Egon Krenz
Som tidligere avtalt dukket Scholz og hans kamerater opp om morgenen 4. januar 1984 ved Friedrichstrasse-grenseovergangen i Berlin. En emissær fra FDJ tok imot dem og brakte dem til gjestehuset til DDRs ministerråd. Siden de på forhånd hadde insistert på at de ikke bare skulle snakke med FDJ-leder Eberhard Aurich, men også til en representant for sentralkomiteen, ble de mottatt den morgenen av Egon Krenz, den nest viktigste SED-tjenestemannen på den tiden. På denne måten kom den 25 år gamle Scholz ikke bare inn i DDR-nyhetsprogrammet «Aktuelle Kamera» men også på forsidene til SED-sentralorgelet «Neues Deutschland» og FDJ-orgelet «Junge Welt» (anm. fra 1. februar 2022: Ifølge Youtube ble YouTube-kontoen som fortsatt var tilgjengelig 30. januar 2022 og som hadde publisert bidraget fra DDR TV, avsluttet. En ufullstendig versjon er arkivert her).
DDR TV-reportasjen viser hvordan Olaf Scholz – som fortsatt hadde langt, rotete hår på den tiden – sitter overfor Krenz foran en skål med frukt. På veggen henger et portrett av kommunistlederen Ernst Thälmanns, som fornærmet SPD i Weimarrepublikken som «sosialfascister». Ved bordet sitter Honeckers ansvarlige for Tysklands politikk, Herbert Häber, FDJ-leder Eberhard Aurich og andre Juso-funksjonærer. Et skjermbilde som sirkulerer på sosiale medier og også viser RAF-logoen bak Scholz er imidlertid en montasje.
I følge en intern rapport fra FDJ forsikret Jusos Krenz om at de ønsket å hjelpe "skape et slikt klima i Forbundsrepublikken at faren for missilstasjonering ville bli holdt i live i befolkningens bevissthet." De ville derfor aktivt kampanje for en folkeavstemning mot US Rockets finner sted på dagen for det europeiske valget. Det nevnes ingen steder om kritikk av de sovjetiske SS 20-missilene. I en felles pressemelding tok begge organisasjonene til orde for "en umiddelbar stans av utplasseringer og tilbaketrekking av de amerikanske førsteangrepsvåpnene som har blitt utplassert til nå". Til slutt berømmet daværende Juso-sjef Rudolf Hartung det tre dager lange oppholdet «som det mest suksessrike i forholdet mellom FDJ og de unge sosialistene».
På besøkets siste dag forårsaket imidlertid en rapport som dukket opp i «Tagesspiegel» i Vest-Berlin, misnøye. Med henvisning til Hartung ble det hevdet at Krenz hadde forsikret Jusos om at DDR-myndighetene ville "gjennomgå" fengslingen av Bohley og Poppe. I den siste diskusjonen forklarte sekretæren for FDJs sentralråd, Günter Bohn, at dette "er en løgn og grovt forvrenger ånden og innholdet i samtalen." Sint, spurte han Hartung om Jusos nå var "interessert i konstruktive forhold til FDJ eller om de var målbevisste kampanjer mot DDR.» Juso-sjefen slet da synlig med å gjenvinne fatningen og angret på rapporten. Scholz og en annen stedfortreder tok derimot «åpent avstand fra innholdet i rapporten».
I årene som fulgte møtte Jusos regelmessig DDR-funksjonærer. Bare i 1984 krysset ytterligere seks delegasjoner den indre tyske grensen. Høydepunktet var Aurichs «returbesøk» 17. desember 1984 i Bonn. I utkastet til felleskommunikéet anklaget Jusos og FDJ den føderale regjeringen for å ha "påtatt et alvorlig ansvar for forverringen av den internasjonale situasjonen" ved å gå med på stasjonering av amerikanske missiler. Sammen krevde de en umiddelbar stopp og demontering av de eksisterende systemene. De avviste også "alt snakk om et angivelig 'åpent tysk spørsmål'".
Fram til 1988 møttes styrelederne i Jusos og FDJ ni ganger til. Scholz, som ble ansett som "fraksjonslederen" for Stamokap-fløyen, var nå en hyppig gjest i DDR. I minnene til FDJ-sjef Aurich, for eksempel, er det et bilde som viser ham i september 1987 i en gruppe tjenestemenn på Olof Palmes fredsmarsj i Wittenberg. Der holdt han en tale på et fredsmøte i den kommunistiske ungdomsforeningen, som også ble sendt på østtysk radio. Ifølge Aurich ble også «International Peace Seminar for Young People», som ble åpnet noen måneder tidligere av SED-leder Erich Honecker og feiret i dagevis i DDR-mediene, «i nært samarbeid med de unge sosialistene». Jusos og FDJ holdt også felles seminarer flere ganger i året, og en arbeidsgruppe fra begge organisasjonene diskuterte jevnlig bevæpningsspørsmål.
Partnere til FDJ
I en analyse av FDJs sentralråd klassifisert som klassifisert informasjon, tok tjenestemennene status i 1988. Det hadde vært mulig å vinne over Jusos til internasjonale fredsinitiativer. «Jusos ble partnere av FDJ i fredskampen.» Blant annet «Jusos aktive bidrag til gjennomføringen av XII. World Festival of Youth and Students 1985 i Moskva.» Hovedresultatene inkluderer også «Jusos endrede beslutningstakingsposisjon med hensyn til videre normalisering av forholdet til DDR.» Siden 1985 hadde de fullt ut anerkjent DDRs krav, som ble også reflektert i et felles kommuniké ville ha.
Avisen understreket Jusos vilje til å samarbeide med Moskva-lojale ungdomsorganisasjoner på internasjonalt nivå. «De viser seg å være villige og forutsigbare dialogpartnere.» I denne sammenhengen understrekes det at Scholz også er visepresident i World Association of Socialist Youth Organizations IUSY, hvor Jusos også har aksjonert internasjonalt for et felles fredsinitiativ med FDJ. Under «Konklusjoner» står det: «Jusos må påvirkes på en slik måte at de forankrer fredsforslagene fra Sovjetunionen, DDR og de andre sosialistiske statene, som de støtter, i deres allianseområde i BRD og i International Union of Socialist Youth og på en stabil måte representere."
I mai 1988 reiste Scholz til DDR igjen. FDJ hadde invitert til et femdagers seminar om «Muligheter og nødvendigheter for samarbeid mellom unge kommunister og unge sosialdemokrater» for å sikre fred. Programmet inkluderte også fabrikkomvisninger og samtaler med medlemmer av People's Chamber og DDR-journalister. "Delegasjonens oppførsel," oppsummerte Sentralrådet da, "var preget av den åpenbare viljen til konstruktivt å fortsette den nåværende statusen for forholdet til FDJ." Scholz sa at han også ville delta i det "International Meeting for Nuclear Weapon -Free Zones" i Øst-Berlin i juni å ønske. På arrangementet arrangert av SED presenterte det sterkt militariserte DDR seg som en fredstilstand foran mer enn tusen deltakere fra 113 land.
FDJ-dokumentet inneholder også informasjon om synspunktene til Jusos i Øst-Berlin. De forklarte at demontering av teppe fiendebilder ikke betyr "at fredens sanne fiender ikke lenger skal nevnes". Snarere er de lokalisert "i det amerikanske militærindustrielle komplekset" og i "stålhjelmfraksjonen" til unionspartiene. «De sosialistiske lands fredsoffensiv» ville derimot ha ført til et «brudd på det antikommunistiske fiendebildet» i Forbundsrepublikken. FDJ-funksjonærene kalte det «påfallende» at den interne situasjonen i DDR etter arrestasjonen og deportasjonen av fremtredende borgerrettighetsaktivister ikke spilte noen stor rolle. Gjestene deltok ikke i «bogeyman-diskusjonen mot DDR».
På et tidspunkt i dokumentet er Scholz' uttalelser også gjengitt ordrett. Juso-nestlederen er sitert på at det er legitimt å utvikle «ideer om en annen utvikling i det andre systemet». Det betyr imidlertid ikke at SPD noen gang vil åpne et "Østkontor" igjen. Han uttrykte da sin overbevisning «at etter hvert som de sosialistiske landene utvikler seg, vil sosialistisk demokrati få trekk fra borgerlig parlamentarisme».
Historien tok som kjent en annen kurs. SED ble avsatt høsten 1989 og Tyskland ble gjenforent litt senere. Det som derimot står igjen er stormaktsmentaliteten i Kreml, som nekter nabostatene retten til selvbestemmelse – og sosialdemokratenes vilje til å akseptere den resulterende politikken. Det er ingen tvil om at Scholz har endret seg betydelig siden hans tid som Juso Vice, og ikke bare på utsiden. Men skulle russiske tropper invadere Ukraina, vil dette sannsynligvis kaste trafikklyskoalisjonen inn i massive konflikter. Historien har også et manus for denne situasjonen: Da SPD i økende grad tok avstand fra NATO-beslutningen i 1982, vendte FDP ryggen til og dannet en ny regjering med unionen.
Merk: Alle dokumenter nevnt i teksten kan sees i original ved å klikke på de understrekede passasjene.
Lesetips:
Michael Herms, West-verk av FDJ 1946-1989. En dokumentasjon, Berlin 1997.
Wolfgang Rudzio, Uthulingen av avgrensning. Om forholdet mellom den demokratiske venstresiden og kommunister i Forbundsrepublikken Tyskland], Köln 1988.
Bildekreditt:
(1) Frank Schwichtenberg, CC BY-SA 4.0
(2) Privat
(3) Sergey Novikov Kirovsk, Murmansk
Oblastserg-neo@bk.ru / CC BY 3.0
(4) Gladstone~dewiki / CC BY-SA 4.0
(5) Privat
(6) Eberhard Aurich, kollaps. Memories, Documents, Insights, Berlin 2019, s. 456, med tillatelse fra forfatteren.