Det er jo sårt å innse at maten man er vokst opp med er på verdensbunn, men Elmer oppsummerer godt. Mine foreldre bodde i Syd-Spania i mange år og ble en del av den norske "kolonien" der. Å få nordmenn til å prøve annet enn norske spisesteder var en utfordring.
Og - ja - når man er utaskjærs på reise lønner det seg å komme seg vekk fra turistløypene. I våre dager er internett en perfekt guide til hvor de lokale spiser, også når de skal spise riktig godt. Etterhvert ble vi så godt kjent med opprinnelig befolkning i Spania at de avslørte sine hemmelige matsteder, ofte bak en anonym dør. (Som spiseselskapene i San Sebastian, du aner ikke hva som befinner seg bak den kjedelige fasaden).
Men tanken å få tilsendt brød fra Norge, fordi man ikke finner noe man liker i Italia, den ville jeg aldri kommet på selv.
Vi må alltid huske at i Norge er det mulig å få den samme melken, de samme kjøttproduktene og de samme ostene fra Lindesnes til Hammerfest, osv.
Mens, som Elmer er innom, man i Italia har store variasjoner i både tilbud, tilberedningstradisjoner og presentasjon av maten, noen få kilometer fra hverandre. Med fnysende avvisning av hva de finner på med ingrediensene "lenger nede i/oppe i dalen".
Det skader ikke å innse at vi har en oppgave foran oss. Det fine er at råvarene er det ikke noe galt med, tvert imot. Problemet er hva vi gjør med dem.
(Litt tilfeldig at jeg svarer på akkurat dette innlegget, det er egentlig et generelt tilsvar på din generelle nedvurdering av norsk mat anno 2023)
Det er selvsagt korrekt at matvareutvalget i all hovedsak er større i de fleste land enn det er i butikkene i Norge. Mye av dette må tilskrives en temmelig underlig matvaredistribusjon i Norge, vi har butikker over alt, og de vil ikke ta inn annet enn generiske produkter, og slåss om å levere til lavest mulig pris. Spesielle varer henvises til sære forretninger i de største byene, samt omreisende "sirkus" i form av Bondens marked og Rekoringen etc., samt gårdsutsalg og fiskebutikker, som i all hovedsak har fantastiske varer.
Jeg har ellers bodd på hoteller verden over, frokostene på norske hoteller er stort sett blant de bedre, i USA er mange av hotellene helt ufattelig forferdelige når det kommer til frokost. På kontinentet varierer det en god del, men få når opp til norsk standard, med mindre du bor på luksushotellene. UK skiller seg litt ut, grunnet deres "Full English", som er det det er.... Godt innimellom.
Men jeg har en greie med kjøttråvarene, som ofte skrytes opp i skyene så lenge de kommer fra et annet land enn Norge. Det jeg aldri ser nevnt med et ord, er at alle andre land (unntatt Island) har et astronomisk antibiotikaforbruk sett i forhold til det norske. Sverige er nå i ferd med å komme ned på vårt nivå, men dess lenger sør i Europa du kommer, dess verre blir det. I tillegg kommer dyrevelferd inn som et tema, der Norge ligger meget godt an om man sammenligner med de fleste andre land, med industrijordbruk. Ja, jeg besøker jevnlig gårder i Norge, og ser hvordan det står til med både bønder og dyr. Så skryt gjerne av spekemat fra sydligere strøk, men vit at du spiser en "cocktail av antibiotika" når du koser deg med de skivene. For øvrig forstår jeg ikke fascinasjonen, jeg opplever norsk spekemat som bedre både i konsistens og smak, men det er selvsagt en subjektiv greie.
Melk, kjøtt og ost i Norge har hatt store oppsving, det er rene varer fra dyr som lever trygge gode liv, det florerer av oster som vinner internasjonale konkurranser, og norske kokker troner høyt på listene over verdens beste, mens råvarene fra sjøen er uovertrufne.
Svartmalingen er fullstendig på viddene.