Mozart vil ikke være spesielt mye mer relevant om man i stedet hører på Bach, eller Kari Bremnes. Når det er sagt så har vi målemetoder som dekker uendelig mange frekvenser samtidig, som tester uendelig kompleksitet osv. Alt er ikke bare sinustoner, og ingen ingeniører som jobber med dette er i nærheten av å tro at det er slik.
Så vi kan fint måle med høyere kompleksitet enn hva summen av all musikk kan by på. Problemet er selvsagt at kompleksitet kommer i mange varianter, og det vi gjør med målesignaler er å velge den typen kompleksitet som vi er ute etter å sjekke. Med musikk får du alt på en gang, og ikke helt optimalt mtp at ingen musikk rammer noen type kompleksitet perfekt. Så når vi oppdager et avvik når vi sjekker med musikk, så finner vi alltid mer informasjon om det bestemte avviket når vi bruker formålstjenelige målesignaler.
Derfor velges musikk bort til fordel for målesignaler helt enkelt. Det er for eksempel langt større sjanse for å finne et avvik som følge av nettstøy ved hjelp av et målesignal enn ved hjelp av musikk. Men det vi egentlig alltid finner er at lenge før vi aner noe som helst annen type støy så er det rester av 100Hz der. De gangene vi finner noe annet kan det så godt som uten unntak spores tilbake til at produktet er dårlig konstruert, og at selve støyen kommer fra kombinasjonen av trafo og likeretter, og hvordan disse er plassert og generelt glattet etterpå.
Så med andre ord, vi finner støy, men kilden er liksom alltid å finne i selve produktet, ikke utenfor. Dette gjelder til og med når vi klinker til med så mye støy at det er langt høyere enn vi noen sinne finner på nettet.