Da tar vi sjansen på å klippe den inn her:
Det er aldri for sent å snu. Særlig ikke hvis man risikerer å skade de man skal hjelpe.
Hva hadde du tenkt om noen for ti-tjue år siden hadde sagt at dette ville være realitet innen 2023:
Unger lærer i barnehagen at
«man kan være hvilket kjønn man vil». Det er du selv som avgjør om du er gutt eller jente, eller noe midt imellom.
Elever i 5-7.-klasse lærer at
«mange gutter har penis og mange jenter har klitoris, men ikke alle». Undervisningsopplegget er laget av en aktivistorganisasjon.
Organisasjonen får penger av et
statlig direktorat som opplyser at «de som er født med penis,
oppfattes som gutter», og «de som er født med vagina,
oppfattes som jenter» (mine uth.).
Antall barn og unge som føler seg «født i feil kropp» og søker helsehjelp, har siden 2012 gått
fra 5–10 pr. år til over 200 pr. år.
Ingen kan forklare den eksplosive økningen, som er særlig stor blant de født som jenter. Men den sammenfaller med utbredelsen av Instagram og Tiktok.
De over 16 år kan få «kjønnsbekreftende» behandling med hormoner uten foreldres samtykke. De over 18 kan få kirurgi. Aktivistorganisasjoner ønsker at
enda yngre kan få behandling.
Du kan skifte juridisk kjønn, uten medisin og operasjon, om du
«opplever å tilhøre det andre kjønnet». 6-åringer kan få «anerkjent sin identitet» med samtykke fra én forelder. Trolig vil lovverket snart åpne for
et tredje kjønn.
Ifølge
en undervisningsvideo fra NRK finnes det imidlertid sju kjønn. Biologisk befinner vi oss alle på et spekter av kjønn, skal vi tro enkelte
leger og
medisinske tidsskrifter.
Du velger selv ditt personlige pronomen. Noen «ikke-binære» personer foretrekker «de/dem». Slik kan en setning lyde – om én person:
«De var født kvinne, men kjente seg ikke sånn.»
Ordet «kvinne» erstattes med uttrykk som
«menstruatør» eller
«kropp med vagina». Eller begrepet defineres sirkulært, som
en person som identifiserer seg som kvinne. En småbarnsfar kan etter «transisjon» kalle seg
lesbisk mamma.
Men hva betyr det å være lesbisk? Kvinner som tenner på kvinner, men ikke på kvinner med penis, får høre at
de er transfobe og ligner på folk som ikke tenner på noen med mørk hud.
Den nye ortodoksien
Så gal kan ikke verden bli, ville du trolig tenkt, for ti-tjue år siden. Selv om du var liberal og progressiv. Knapt nok skeive aktivister ville trodd det var mulig å nå så langt, så fort.
Men et svært kontroversielt syn på kjønn er i dag normalisert og instituert, uten særlig motstand. Debatten starter og slutter med setningen: «Transkvinner er kvinner.» Å ikke si seg enig i dette dogmet er å nekte transpersoner
«rett til å eksistere».
J.K. Rowling er blitt
vår tids Knut Hamsun ved å utfordre den nye kjønnsortodoksien.
To norske feministiske, transkritiske debattanter er anmeldt, etterforsket og frikjent for brudd på hatytringsparagrafen. I fjor
mistet en kvinne i Bergen jobben etter klart lovlige ytringer om transpersoner på Twitter. Mange andre forteller om ubehagelige konsekvenser ved å delta i debatten.
Så kan du si: Ja, ytringsklimaet kunne vært bedre, men vil du tilbake til den gang homofili og transseksualisme nettopp var galskap og sykdom? Er det ikke bare flott at den skeive bevegelsen har fått så raskt og bredt gjennomslag?
Ja, det er flott å fremme mangfold, bekjempe fordommer og bedre tryggheten for en utsatt gruppe. Men skal ungdom som tenker, ter seg eller kler seg utenfor «kjønnsnormene», ledes til å tro at de er «tildelt» feil kjønn? Var ikke poenget å
utvide rammene for hvordan en gutt eller jente kan være?
Uforsvarlige retningslinjer
Her er det virkelig urovekkende: Flertallet av tenåringene med kjønnsdysfori har
psykiatriske diagnoser (angst, depresjon, autisme, ADHD, selvskading). Hvilken behandling er da mest trygg og effektiv? Å utsette deres friske kropper for et irreversibelt, medisinsk eksperiment? Hvorfor er det
en eksplosjon i antallet som angrer?
Esben Esther Pirelli Benestad ble nylig avskiltet som lege. Etter å ha tatt imot hundrevis av unge transpersoner og
vært raus med legemidler, men ikke med utredning av pasientene. Pubertetsblokkere og
hormoner får du også lett ved den kommunale Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo. Helsedirektoratet anbefalte i 2020 å liberalisere og desentralisere tilbudet. I ekspertgruppen som i sin tid la premissene for dette, satt
Benestad og hens krets.
«Uforsvarlig» mente Camilla Stoltenberg og andre leger ved Folkehelseinstituttet og Rikshospitalet om direktoratets nye linje: Vi vet for lite og risikerer for mye. Noe lignende sier en ny rapport fra
Ukom. Også
psykiatere,
foreldre og
Harry Benjamin Ressurssenter har advart.
Norge kjører på, mens andre bremser
Hva sier politikerne? Minipartiet
KrF advarer mot «radikal kjønnsideologi» og dissidenten Jenny Klinge (Sp) sprer
sitt «hatefulle» budskap om at det finnes bare to kjønn.
Ellers er det taushet, eller tut og kjør med transtoget. Regjeringen lover
nye behandlingssentre for transpersoner over hele landet. Du skal lettere kunne skifte kjønn – nær deg.
Men hva skjer i landene som ligger foran oss i utviklingen? Sverige har
redusert antall klinikker og
strammet inn på hormonbehandling av unge fordi den kan gjøre mer skade enn nytte. Samme vei går
England, Finland, Australia, og New Zealand.
En stor, statlig kjønnsklinikk i London blir også stengt etter
avsløringer om vettløs medisinering av mer enn tusen barn (helt ned i ti års alder), med store bivirkninger. Fagfolk bruker ordet «galskap» om kulturen ved klinikken, som samarbeidet tett med transaktivistiske organisasjoner.
Boken om skandalen heter
«Time to Think». En tittel til inspirasjon. I stedet for å kreve et mer «transvennlig» helsetilbud eller fortsette en giftig «transdebatt», burde vi ha en ærlig, åpen, opplyst samtale om hvor vi er på vei.
Se ikke bort fra at vi om ti-tjue år ser tilbake på nåtidens teori og praksis og lurer på hva i all verden vi tenkte.