Erna Solberg nevnte ikke landbruk eller matberedskap med ett ord i landsmøtetalen sin. Det kunne virkelig vært interessant å ha fått røyka ut hva hun og partiet egentlig vil på det området, bortsett fra uttalelser av typen "du ville virkelig ikke ha hatt meg som landbruksminister".
Robert Mood har vært på Tolga (Nationen i går):
Den tidligere forsvarstoppen Robert Mood engasjerer seg på landbrukets side i årets jordbruksforhandlinger.
" Ei framtid for norske bønder er mer verdt for den lokale beredskapen enn stridsvogner til 20 milliarder kroner. "
Da Mood besøkte Tolga denne uka sa han at beredskap handler med om forsvarsvilje enn forsvarsevne.
" Beredskapen starter ikke med antall stridsvogner på lager, men i åkeren og på utmarksbeitet som her i Vingelen. "
Tidligere i år har den pensjonerte forsvarstoppen og Røde-Kors-presidenten Robert Mood uttalt at norske bønder er svært viktig for Norges totalberedskap og forsvarsvilje. I sitt foredrag på Tolga tirsdag kveld spisset han budskapet og sa at en framtid for unge bønder er mer verdt for den lokale beredskapen enn stridsvogner til 20 milliarder kroner.
Det var altså samme dag som Moods navn var på manges lepper da det hadde blitt kjent at «småbrukarlagets meningsfeller inviteres inn på bakrommet», som avisa Nationen uttrykte det.
Tidligere leder i Fagforbundet Jan Davidsen, Anja Bakken Riise fra Framtiden i våre hender og Robert Mood ble alle tre presentert som medlemmer i panelet som skal levere sakkyndige råd under årets forhandlinger.
– I 70 år har vi gjort jordbruksforhandlingene på samme måte. Skal vi løfte forståelsen av samfunnsoppdraget og hva bra matproduksjon betyr for andre enn bonden, er det viktig med bred alliansebygging, sa leder Tor Jacob Solberg, da trioen ble presentert for pressen.
Mood har tatt til orde for at det må på plass større overføringer over statsbudsjettet. Han påpeker åpenbare sammenhenger som han har observert og erfart i oppveksten og gjennom et langt yrkesliv og lederliv i Norge og i utlandet.
Viljen er viktigst
– Beredskap og forsvar handler om to ting, evne og vilje. Viljen er langt viktigere enn evnen. Det er derfor det er så viktig å investere i de årlige landbruksoppgjørene slik at vi opprettholder levende bygder og levende lokalsamfunn. Det er min inngang i dette, sier Robert Mood til Arbeidets Rett, og derfor var det han ble invitert til Tolga.
Om lag 140 personer fant veien til Vidarheim på Tolga tirsdag kveld, da gardbrukerne, faglaga og produsentlaga der markerte avslutningen på et lokalt beredskapsprosjekt knyttet til bruka i Tolga.
Også et knippe lokalpolitikere var invitert og i panelet deltok Tone Hagen (Ap) varaordfører i Tynset, Esten Kleven (Sp) lokalpolitikere og ordførerkandidat i Tolga, Isak V. Busch (Ap) ordfører i Røros, Jan Erik Larsen (H) lokalpolitiker og ordførerkandidat i Tynset, og Sindre Sørhus (MDG) politiker i Tynset og Innlandet fylke.
Dagen etterpå møter vi Mood i Vingelen til frokost med Grim Jardar Aasgård, gardbrukeren fra Vingelen som også er fylkesleder i NBS Hedmark. Måltidet var både litt politisk verksted, en alliansebyggeplass og arena for opplæring i lokale forhold.
– Hva er det som gjør at du velger å stille deg til disposisjon for NBS i årets jordbruksforhandlinger, Mood?
– Det kommer vel først og fremst av mange års erfaring fra krisesituasjoner rundt om i verden der jeg har jobbet med mennesker og problemstillinger. Det handler så mye mer om menneskene enn våpnene som er i bruk. Det handler som sagt så mye mer om vilje framfor ting og evne. Videre mange, mange års arbeid med beredskap, som starta med – her ser han ut i lufta og tar et sekunds betenkningstid i ordstrømmen som ellers flyter lett og kommenterer seg sjøl: – Det var vel omtrent midt på den kalde krigen og det er det nokså fantastisk å tenke på, konstaterer han før han fortsetter:
– Det var i hvert fall sist på 70-tallet og da lærte vi på norsk i Nord-Norge veldig mye om hva beredskap er. Da hadde vi 90 minutter på oss før brua og veiskjæringen og annet skulle være ferdig klar til sprenging, for litt lengre tid enn det var det man hadde beregna at vi eventuelt hadde før de sovjetiske styrkene kom i fallskjerm bak oss.
– Både i oppveksten i Kragerø, med nærhet til en bondegård og jakt og fiske, og de åra i Nord-Norge, fikk jeg under huden at det handler om å vite hvem du har med deg på laget ditt, ramser han opp og fortsetter:
– De skal ha vært slitne i lag, festa i lag, krangla og vært lykkelige i lag, og de vet nøyaktig hvorfor det aggregatet fusker når det fusker, og de vet hvem som kan få i gang skuteren når det er dårlig tid.
De har det som trengs av lokalkunnskap om veier og bruer, elektrisitet, verktøy og maskiner, akkurat slik gardbrukerne har det, og med sitt engasjement, nettverk og kunnskap representerer svært viktig beredskap, mener den tidligere forsvarsmannen, som også vil styrke Heimevernet i Norge av samme grunn.
Det knytter han til utviklingen Norge har hatt siden sist på 80-tallet med nedbygging av norsk landbruk og forsvar samtidig som verden har endret seg til å bli et veldig mye farligere sted. Invasjonen i Ukraina har gitt oss nok en påminnelse om nettopp det.
– Da starter og slutter fortellingen om det å være forberedt i åkeren og på utmarksbeitet slik ressursene nyttes her vi sitter i Vingelen. Så da jeg fikk spørsmål om jeg kunne bidra til NBS av Ole Jacob Solberg tenkte jeg på det et lite døgn, og så kom jeg til at dette har jeg vært opptatt av i mange år, og jeg vil gjerne delta.
– Jøss!
– Nå er det den tida på året da folk flest får høre om kravstore og misfornøyde bønder nok en gang i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Og når jeg sjøl nå får kontakt med folk i næringa er oppdagelsen litt slik: Jøss, det er jo så ille som de sier...
Videre understreker han at når han nå lytter og leser enda mer, oppdager han at fjorårets landbruksoppgjør ikke var masse drama for å skape oppmerksomhet om ei sutrete næring, men at det faktisk er både riktig og viktig det som skjedde, som han sier.
– Og det er viktigere for oss som bor andre steder enn for bonden, og da må vi andre ta ei eierskap til at dette kan vi ikke fortsette med. Vi må sørge for insentiver og rammevilkår og nasjonal politisk styring i landbrukspolitikken som tar en ny retning som bygger bygda og landet. Ikke minst må vi gjøre det inspirerende både for de som er i landbruket, og for de som står og vurderer om de skal satse på landbruket.
Mood gjentar at det er slike som ham, vi andre, som må forklare premissleverandører og beslutningstakere at de vil ha en ny retning for framtidig norsk landbruk.
Bøndenes tilbud
– Det handler mye om hva slags fortelling som fortelles og det er som sagt viktigere for andre enn bonden. Så får vi se da om de lytter. Stigen er bratt, konstaterer han kort og konsist før han legger til:
– Det burde være slik at forhandlingene ikke starter med at bøndene kommer med sitt krav. I stedet bør de komme med tilbudet til oss andre og til staten. Du vet, sett fra utsiden virker mange av disse regnestykkene veldig forvirrende, men når konklusjonen på ganske kompliserte resonnementer er at for hver av oss som ikke er en del av produksjonen så handler det om en økning på tre kroner mer på mat per dag. Det er kanskje den beste investeringen vi kan gjøre. Det handler om trygghet, sikkerhet og matberedskap, og om helse og miljø.
De tre kronene er det småbrukarlagsleder Grim Jardar Aasgård som bringer til torgs.
Han forteller at Jens Otto Ulseth ble spurt om han har tall på hvor mye matprisene øker til forbruker hvis bonden jevnstilles i inntekt på det som småbrukarlaget mener er riktig tallgrunnlag, 2/3 på pris og 1/3 på tilskudd.
– Ulseth svarte at hvis man tar utgangspunkt i tallene i Totalkalkylen må samlede markedsinntekter øke fra cirka 42,6 milliarder til cirka 49,7 milliarder, mens sum tilskudd må øke fra cirka 17,4 milliarder til cirka 24,9 milliarder. Det gir rom for om lag 600.000 kroner per årsverk + sosiale utgifter til innleid hjelp, 7 prosent avsetning per eget årsverk til pensjon + 5 prosent avkastning på samlet kapital (prisjustert) i Totalkalkylen. Forbruker får da en økning på 1133 kroner per innbygger per år, eller omtrent tre kroner per dag, refererer Aasgård.
Penger som ikke finnes
Grunnlagstallene for jordbruksoppgjøret som Budsjettnemnda for jordbruket la fram i forrige uke, viste at inntektsveksten i år ligger an til å bli langt svakere enn det som ble skissert i jordbruksoppgjøret i fjor. Begge faglaga har pekt på at tallene viser hvor krevende den økonomiske situasjonen er for mange bønder etter «tidenes landbruksoppgjør» i 2022.
– Det må bli slutt på å regne i luftpenger. Luftpenger det er penger som aldri finnes aldri på noen bondes konto. Det er det mye av i jordbruket. Skal vi skape nødvendig optimisme og framtidstru må det være reelle kroner som skal sikre vår sosiale sikkerhet og utvikling som næring og nå målet om 50 prosent sjølforsyning, uttalte leder i NBS, Tor Jacob Solberg tidligere i uka.
15 av 18 fylkesledere i Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) har signert et opprop om at organisasjonen ikke bør gå med på et felles krav med Norges Bondelag hvis kravet ikke inneholder endring i hvordan bøndenes rentekostnader behandles. Aasgård er en av de 15:
– Vi i NBS har for øvrig kommet til at det må ligge 5,8 milliarder i potten før tetting av gap starter. Da er realrenteeffekt tatt med, slik som fylkeslederne i NBS har krevd av sitt forhandlingsutvalg.
Forslag til løsning
I Hurdalsplattformen lover regjeringen å legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og øke sjølforsyningsgraden, korrigert for import av fôrråvarer, til 50 prosent.
Aasgård og flere med ham etterlyser handling, men erkjenner samtidig at den som forlanger endring også sjøl kan bidra med forslag til løsninger.
Derfor har ei arbeidsgruppe i NBS jobbet fram ei tiltaksliste for en ny retning for framtidig norsk jordbruk. Gruppa har bestått av Aasgård, Ola G. Kvendset, Ola Berthling Lie-Husbye og Øystein Havrevoll.
Målet om økt norsk sjølforsyning til 50 prosent står øverst på lista og etterfølges av flere konkrete målsettinger. Det pekes også på nødvendige vilkår som god og nødvendig markedsregulering og produksjonsregulering, tollvern og en påminning om at det er fotosyntesen som binder CO₂ og den må utnyttes optimalt i planteproduksjon. Her er utvalgets forslag.
Åtte tiltak for ny retning:
1. Inntekt per årsverk (1750 timar) i alle produksjonar og velferdsordningar må vera minst på linje med snitt for andre yrkesgrupper i samfunnet. Tidfesta opptrappingsplan for inntekt og velferdsordningar er nødvendig. Det må til sikrare vurdering av arbeidsforbruk i ulike produksjonar og grunnlagsberekningar for inntekt.
2. Jordbruksavtalen i 2022 gav ingen kursendring. Volumbaserte tilskot må dreiast mot tilskot som støttar opp om produksjonsmåten, bruk av areala og husdyr som utnyttar fôr frå norsk jordbruk og beite. Tilskot til areal (kulturlandskap) og til tal husdyr utan krav til produksjonen eller produksjonsmåte må trappast ned. System for tilskot over Jordbruksavtalen må bli meir målretta ut frå det samfunnet har behov for – meir produksjon av mat og fôr på norske ressursar, utvikla og ta vare på alle bruk for å ha levande bygder, beredskap og velforma kulturlandskap. Tilskot må utløysa krav til avling, produksjonsmåte, kulturlandskap og naturmangfald ut frå naturlege forutsetningar. Auka dyretal i enkelte produksjonar men lågare intensitet kan vera ein nyttig konsekvens av omlegginga. Opptrapping av inntekter i jordbruket vil krevja ei omlegging på tilskot, men utan at enkelte produksjonar får reduserte driftsvilkår eller driftsinntekter.
3. Pris på norske matvarer i butikk må opp, og differensen mellom pris til bonde og pris i butikk må reduserast med 30 %. Når 10–11 % av inntekta til norske borgarar blir brukt til mat og alkoholfri drikke, må det vera rom for å ta ut høgare pris i marknaden. Norske borgarar, ned mot eller under fattigdomsgrensa, må få økonomisk støtte på andre måtar enn billigsal på mat.
4. Redusera prisnedskriving på kraftfôr. Ikkje prisnedskriving på importert kraftfôrmiddel av noko slag frå første avtale-år, heller ikkje prisnedskriving på importert proteinformiddel, betefiber, mais eller melasse. Sparte midlar til prisnedskriving av kraftfôr kan overførast til jordpakke og teigbasert tilskot.
5. Innføring av jordpakke i år med auka tilskot til grøfting/profilering, kalking, vekstskifte, nydyrking, vatning, mm.
6. Omlegging til teigbasert system for arealtilskot basert på produksjonspotensiale, driftsforhold, produksjonsmåte og avling rekna i mengde og kvalitet. Basisinformasjon frå gardskart (geografisk plassering, arondering og helling på dyrka areal, overflatedyrka og innmarksbeite) med tilleggsinformasjon frå jordsmonnkartlegging/jordprøver og klimadata. Det skal lønna seg å utnytta produksjonspotensiale på garden for å produsera mat, fôr og kulturlandskap som samfunnet etterspør. Systemet kan også brukast ved avlingsskadeerstatning og til arealplanlegging i kommunen. Systemet skal favorisera leigetakar av jord og ikkje utleigar. Omlegging av tilskotssystemet må starta i år ved å oppretta pilotprosjekt i regi av NIBIO, Landbruksdirektoratet og nokre utvalde kommunar.
7. Eigne tiltak for å stimulera til å utnytta utmarksbeite. Tilskot til organisert beitebruk (OBB), fellestiltak i beiteområde (gjerde, radiobjøller, saltsteinar, kveer, bruer, koier, mm.) og direkte beitetilskot. Tilskot til kastratar på utmarksbeite. Krav til periode på utmark kan aukast til 8 veker.
8. Informasjonspakke til forbrukarar om «spis norsk, spis sesong og spis opp!»
– Mantraet i jordbruket har til nå vært at vi må stå sammen, og det kan bare bli verre. Tenk om vi i stedet kan fortelle fortellingen om at det kan bli bedre. Det finnes vilje og løsninger. Vi er på et punkt der vi absolutt kan snu skuta! Jeg føler faktisk at det er ei skute som krenger nå, se verden utenfor oss, Ukrainakrigen, diskusjonen rundt bærekraftmåla til FN som har blitt mye mer nyansert og flere andre ting. Det er bare å kaste seg på, ivrer Grim Jardar Aasgård, før han hopper i støvlene for å vise Robert Mood et gardsbruk i nabolaget.
