Jeg var på besøk hos
@gismo i går .
Bildene er dårlige pga av det HÆLVETES fine været som befant seg utafor døra i sørfylket.
Det gjorde at sola skinte inn i gismostua. Jeg hadde nok også noe manglende fokus på bilder , men desto mer på lyd.
Jeg var nysgjerrig på Diptyque høyttalerne han har på lån fra Moet, via
@Retep.
Jeg er på mitt 4.par Magnepan, og har derfor noe erfaring med denne type høyttalerprinsipp, - altså magnestater, som ikke må forveksles med elektrostater.
Diptyque har upåklagelig finish og et mer spennende design enn Magnepan som er nokså konservative og har sett like danne ut i en evighet. En praktisk detalj er at man kan tilte panelet i ønsket vinkel iom at det er festet som en speilet i stativet og enkelt lar seg justere til det låter best i sweet spot.
Størrelse bør ikke skremme mange. De er ikke mye høyere eller bredere enn mange Apekister, og kun få cm tjukke. De framstår som nokså luftige i designet, og man slipper et tungt og massivt box-design. Dog må de nokså langt ut på gulvet, men de er ikke veldig tunge å flytte hvis man vil ha dem inntil veggen når de ikke er i bruk.
Veldig fine.
Vis vedlegget 918134
Jeg kom klokka 13, og dro klokka 18, så avbrutt av "matpause", og korte cofee-breaks, fikk jeg hørt ganske mye over litt tid.
Det var sjølvsagt ikke bare høyttalere, men også Leema Tucana II, Anniversary integrert forsterker. Forøvrig en lekker sak som jeg aldri har vært borti tidligere.
Vis vedlegget 918144
Den har flere smarte løsninger, og solid og flott utførelse. Bl.a kan man stille inn gain individuelt på alle innganger. Mange har typisk lavere nivå på platespiller enn på CD /dac. Det kan fikses her. Dessuten likte jeg volumstyringa godt. Og det er tydelig merket og lett å se, sjøl for oss gamle svaksynte som stabber rundt og famler oss fram uten briller i tussmørket.
Det er som sagt mange smarte ting med denne som man ikke ser på alle integrerte forsterkere. Sjekk Leema på nett.
Synd at denne ikke har fått mer oppmerksomhet internasjonalt. Det er vel stort sett i hjemlandet denne er særlig omtalt.
Gismo hadde på forhånd konkludert med at hans Einstein-forsterker driver Diptyque, men det er ingen optimal match. Den trives ikke med lasten. De har derfor godt av litt mer saft som gir mer "grep" og headroom slik man får med Tupac II Anniversary.
Kilde var Gismos egen HiFi Rose rs150 som uten tvil er en svært god streamer/dac. Ess Sabre dac- chipen låter ikke stressa eller tynt i det hele tatt her. Det er klart og tydelig, og ingen tilført glød og varme, men livat og livaktig uten å være "busy".
Som mange vet har man her et vell av estetiske muligheter og filtre og annet stæsj å velge i. Det eneste denne ROSA mangler , er innebygd kaffetrakter.
Jeg fikk i grunn lov til å regjere fra sweetspot og fikk høre hva jeg ville.
Gismo har både Qobuz og Tidal.
Noen låter prøvde vi fra begge tjenester, og også ulike oppløsninger og masterings.
Anlegget skiller veldig bra på dette, og nok en gang ble vi minnet om hvor viktig valg av versjon har for gjengivelsen. Ikke alltid at høyeste oppløsning låter subjektivt best, og hva som låter best av Qobus og Tidal varierer fra album til album - låt til låt.
Vi spilte veldig mye forskjellig og mange låter. Jeg nevner bare noe av det jeg husker.
Etter noen gismo-favoritter satte vi i gang med Susanne Sundførs "Leikara Ljod" fra hennes nye Blomi som sitter nokså langt framme i pannbrasken etter noen repetisjoner siste uke.
Gismo har gjort en fin innsats mht plassering av høyttalerne og integrering av Gravis-subene. Bånddiskantene er i første omgang innerst. Jeg må si at det satt som et skudd.
Bra størrelse på lydbildet om enn ikke helt på høyde med mine Maggie 3.7. (de er nesten dobbelt så store).
Sweet spot er relativt liten, - som jeg er vant med fra hjemme. Likevel, i lyttestolen dras man umiddelbart inn i musikken og lar seg fascinere av alt som skjer i Sundførs spill og kreative påfunn. Det er rett og slett veldig engasjerende og underholdende.
Vi spilte Dr John; "Walk on Guilded Splinters" fra det siste albumet fra 2022.
Det låter naturlig uten noe som er kvasst eller slitsomt. Detaljer er der i fullt monn, og det er aldeles ikke soft eller utflytende på noe vis. Scene og steroperspektiv er imponerende stabilt, og vokal og instrumenter står plassert foran en på en forbilledlig måte.
SF Gravis-subene deles noe lavere enn med SF Guarneri Memento, og subjektiv på øret går det sømløst for seg i overgangen til panelene. I mine ører høres det ut som EN fullfrekvent høyttaler. Ikke høyttalere +sub. Ikke noe problem å integrere Diptyque med subwoofers altså.
"Young Blood" med Norah Jones graver seg djupt nedover uten at grums og vibrasjoner gjør det utrivelig.
Jeg er stor fan av bånddiskanter, og erfarer gang på gang at lite måler seg med dette prinsippet hvis man ønsker en naturlig og avslappet topp uten at detaljer og "englestøv" uteblir. Jeg stusser litt over at Diptyque har valgt en bånddiskant med kun ca halve lengden av høyden på panelet.
Jeg ville ellers tro at jo lengre jo bedre, men det er sikkert flere forhold som spiller inn.
At det er bånd i diskanten høres uansett godt.
På "Richland Woman Blues" med Maria Muldaur skinner virkelig strengelyden fra akustisk gitar, og Muldaur oppleves ikke som presset, slik man har hørt enkelt ganger i andre oppsett.
Veldig likandes toppen i disse Diptyque.
Det er silke i kvinnevokal ene, og utklinging i piano og cymbaler.
Jacques Loussier Trio, Bach-"Little Fugue i G", er et fyrverkeri, og her er det gjengitt med pondus i bass og trommer, og fine overtoner og nydelig klang i lyden av piano.
(Her foretrakk vi forresten Tidal framfor Qobus på Hi-res som hørtes "dauere" ut.)
Tanita Tikarams "Twist in my Sorbriety",
i akustisk versjon, satt også bedre nå. Ikke sant, Gismo?
Denne typen høyttalere er raske, og med Leema ampen er det skikkelig fart i sakene.
"Billie Jean" med Michael Jackson blir en temmelig fysisk opplevelse, og det går ikke tomt eller sprekker opp på noe vis sjøl om det er såpass høyt volum at det er nok for meg.
Den holder også grep om tingene, og bra headroom bidrar til den mye omtalte svarte bakgrunnen som gjør gjengivelsen troverdig. Jeg er også nesten sikker på at høyttalerne profitterer ekstra på akustikktiltakene som gismo har gjort i rommet. Dipoler kan lage en del ugreie refleksjoner, men her er dette et fraværende tema.
Etter ei stund satte vi høyttalerne med diskanten ytterst. Jeg opplevde akkurat det samme som med Magnepan. Scena foran lytteren vokser både i bredden og høyden.
Litt på bekostning av fokus og følelsen av "hogget i stein", men i mindre grad enn hjemme hos meg, synes jeg. Jeg har en del større stue og mine Maggies står bredere, så noe av forklaringen kan ligge der.
Jeg ville hatt Diptyque stående med diskanter ut, men det er en smakssak, og hva som låter best vil faktisk også komme an på innspilling /låt valg. Det er litt tungvint å bytte posisjon ettersom hva man ønsker å høre.
Artisten som heter LP, varter opp med et kolossalt lydbilde på låta "Muddy Waters".
Smilet gikk sikkert nesten rundt hele hue, bak på nakken.
Er det bare fryd og gammen å høre fra dette oppsettet?
Nei, heller ikke dette er perfekt, sjøl om det etter min smak gjør veldig mye riktig.
Det er ganske sikkert at høyttalerne krever sitt av ampen. Leema er en fin makker på mange måter. Som nevnt, nok saft, og den tar godt grep om sakene, slik at lydbildet oppleves meget ryddig, uten anstrengelser eller stress. Det låter behagelig når innspillinger skal gjøre dette, og det er trøkk i massevis når det er påkrevet.
Er man ikke fornøyd med dette? De fleste vil Yes. YES!
Ikke HELT vi som er vant med rør i kjeden.
Både Gismo og jeg er stort sett enige om dette. Det mangler noe av og til, som vi to er vant til å få med. På noen spor vi kjenner godt savner vi litt livaktighet og "magic" som er litt vanskelig å beskrive. Jeg mistenker at det er ampen som gjør dette.
Det blir noen ganger litt tørt,og stumpt. Jeg skulle ønske opplevelsen av overtoner, klang og utklinging var tydeligere. Jeg tror det er fordi jeg er vant til å høre på Brimar og Mullard NOS-rør. (?)
Noe som mange, (de fleste?), ikke vil ta med i oppsummeringen.
Folk som er vant til å spille med transistorforsterkere vil kanskje ikke ha den samme opplevelsen. Dessuten er det slik at
man får flere andre gode ting med Leema ampen. Den spiller med overskudd, kraft og ryddighet. Den oppleves som veldig ren og klar, og det blir ikke slitsomt på innspillinger jeg vet kan ha en tendens til å bikke over på "gal side" . Alt dette er kvaliteter som kjennetegner en god forsterker, men noen ganger føles det for megl itt som det danses med beksømssko, og ikke balletsko.
En liten hake der altså, men du verden!
Dette var meget underholdende og engasjerende.
Jeg hørte et anlegg som låter bra på det meste, og det er på flere måter nokså forskjellig fra det utmerkede systemet med Sonus Faber og Einstein som gismo eier.
Hvis gismo vil ha noe annet, og kan leve med at man heller ikke her får "alt", men i stedet andre "godsaker" i massevis, så passer dette gørbra i "Gismodromen".
Vis vedlegget 918136
Takk til Gismo for kaffe, god salat, og artige meningsutvekslinger.
Fortsatt god helg.